Historien om 18 år gamle Mustafa Hasan er historien om hvordan Norge belønner foreldre som utøver grov omsorgssvikt. Dersom du som utlending uten rett til asyl, svikter barna dine på en måte som tilsvarende ville resultert i omsorgsovertakelse dersom en norsk forelder utsatte barnet sitt for det samme, belønner Norge deg med varig opphold i landet. Historien om Mustafa er også historien om meningsløse regler om rett til familiegjenforening.
Historien til Mustafa har vekket et voldsomt engasjement både i guttens nærmiljø i Asker og på nasjonalt plan. Mustafa er utvist fra Norge til tross for at han har bodd her siden han var seks år gammel.
Moren til Mustafa løy seg til opphold. Da det senere ble avdekket at hun og barna var her på falskt grunnlag, ble moren utvist. Mustafa var mindreårig og ble derfor ikke utvist umiddelbart, men ble etterlatt av moren som forlot landet da Mustafa var 14 år. Nylig fylte han 18 år, og denne måneden mottok han et endelig vedtak fra Utlendingsnemnda (UNE). Mustafa må forlate Norge.
Uopplyst engasjement
Engasjementet rundt Mustafa reiser spørsmålet om arvesynd – om hvorvidt foreldrenes synder bør slå tilbake på barna deres. For visst er det fælt at mors løgner skal avgjøre skjebnen til sønnen som ikke har gjort noe galt. Hvem våre foreldre er kan ingen av oss lastes for.
Når Mustafa likevel er utvist fra Norge av innvandringsregulerende hensyn, er det etter grundige vurderinger av UNE. Avdelingsleder Terje Østraat i Utlendingsnemnda, sier til VG at Mustafa Hasans sak og hans tilknytning til Norge har blitt grundig vurdert flere ganger opp gjennom årene.
– Hans sak har også vært oppe i tingretten og i lagmannsretten, der Une fikk medhold.
Søndag var det en stor demonstrasjon utenfor Stortinget, der demonstrantene krevde at Mustafa får bli i landet. Tirsdag hadde over 18.000 mennesker signert en underskriftskampanje til støtte for Mustafa. 18-åringens advokat Nicolai Skjerdal sier Mustafa setter stor pris på mobiliseringen.
– Etter min bestemte mening oppfyller han kravene for opphold på humanitært grunnlag, sa Mustafas advokat Nicolai Skjerdal til NTB.
– Vi er ferd med å ta ut søksmål og begjærer samtidig at det fattes en avgjørelse om midlertidig opphold for Mustafa så lenge rettstvisten ikke avklart.
Søksmålet vil tatt ut i Oslo tingrett før jul, men den evinnelige drakampen om Mustafas rett til opphold i Norge underkommuniserer følgene et slikt opphold vil få:
Oppholdstillatelse for Mustafa vil utløse rett til familiegjenforening. Dermed vil moren, som har løyet for norske myndigheter, likevel kunne få opphold i Norge.
Belønner omsorgssvikt
Fra 1990 til 2018 var familieinnvandring viktigste innvandringsgrunn for ikke-nordiske statsborgere og stod for 36 prosent av all innvandring fra land utenfor Norden, i følge SSB.
Den kyniske bruken av barn for selv å få opphold fikk et dramatisk oppsving i 2015, og UNICEF konkluderte med at utsendelse av ankerbarn var ett av fem motiver familier hadde for å sende barn alene til Norge for å søke asyl.
Det er nettopp ankerbarn-problematikken som igjen blir aktuell i Mustafas sak. Barn utsettes for omsorgssvikt av foreldre som enten sender dem av gårde på en farefull ferd – eller forlater dem, slik Mustafas mor har gjort. Barna tillegges et ansvar for familiens videre skjebne som er alt for tungt å bære.
Tilsvarende «omsorg» ville resultert i omsorgsovertakelse i Norge. Foreldre som behandler barna sine på en måte som er til stor fare og potensiell skade for dem, mister retten til å ha ansvar for barna sine. Da overtar staten omsorgen for barna.
Men praksis er annerledes for migrantbarna. Staten overtar ikke på samme måte den formelle omsorgen for dem, til tross for at det er statlige institusjoner som må yte omsorg i foreldrenes fravær. Tvert i mot legger staten til rette for at foreldrene, som har vist vilje til å ofre egne barn for egen vinning, skal få komme til Norge og være sammen med barna. Det er et absurd system der grov omsorgssvikt belønnes. Og nettopp derfor er Mustafa endelig utvist. Nå er han voksen og beskyttelsesbehovet er ikke der lenger. Hadde systemet vært kalibrert for barnas beste, ville det vært unødvendig med demonstrasjoner og årelange rettstvister.
I avveiingen mellom barneloven og menneskerettighetene står asylinstituttet i et dilemma de har løst på verst tenkelige måte. Praksisen står i skrikende kontrast til Norges øvrige barnevernpraksis, der langt mindre allment forståelige årsaker begrunner omsorgsovertakelser.
Behov for rettferdighet
Et mer rettferdig system ville forstå enslige mindreårige som det de i praksis er; utsatt for grov omsorgssvikt. Et mer rettferdig system ville ikke utløse rett til familiegjenforening, og dermed også gitt et klart signal utad om at ofring av barn for egen økonomiske vinning ikke er mulig. De økonomiske og kulturelle konsekvensene for Norge ville blitt kraftig redusert, i tillegg til at personlige belastninger av typen Mustafa er utsatt for, ville blitt nær eliminert.
I Mustafas tilfelle har staten vært omsorgsleverandør siden han ble forlatt av moren. Mustafa burde i så henseende, ikke minst med tanke på at han har oppholdt seg i landet siden han var seks år gammel, være forklart hvilken gave han er gitt av Norge. Når han i dag framstår med bitterhet og mistro til den norske staten, er det et speilbilde av et politisk havarert system med dårlig realforståelse av humanitære hensyn.
Sorg og savn veier tungt på vektskålen når familier skal gjenforenes. Men vi skal ikke glemme at vi i alle andre tilfeller vurderer barnas sorg og savn som underordnet deres behov for god nok omsorg. Til og med barn som slås og misbrukes kan savne foreldrene etter en omsorgsovertakelse. Det gjør det likevel ikke anbefalelsesverdig å tilbakeføre dem til omsorgssvikten de er reddet ut av.
Det er på ingen måte greit å få en oppvekst i asylsystemet, men vi glemmer hvem som sviktet. Det er ikke Norge som sviktet Mustafa, det er moren som sviktet. Norges svik ligger i muligheten for at morens omsorgssvikt belønnes dersom Mustafa gis varlig opphold.