Våren 2019 besøkte HRS Lars Hedegaard et sted i Danmark, der han lever med beskyttelse fra danske sikkerhetsmyndigheter 24/7 grunnet et islamistisk terrorattentat i februar 2013.
Idet vi satt oss ned ved stuebordet hans i det lille idylliske danske murhuset, åpnet han med å si at det var noe han ville spørre meg om før vi startet intervjuet: – Jeg skal samle mine viktigste tektser, både de på dansk og de på engelsk, i en essaysamling. I den forbindelse vil jeg spørre deg om du vil være så vennlig å skrive forordet til boken.
Jeg innrømmer her og nå – og med hjertens glede – at jeg følte meg svært beæret over forespørselen, noe jeg uttrykte umiddelbart til forfatteren på den andre siden av bordet.
Boken Sådan døde Danmark, er nå lansert i Danmark av Document forlag, og kan bestilles her.
Bokens forord følger her:
Et kraftfullt forsvar for friheten
«Han er den største og viktigste.» Ordene falt fra min munn idet jeg hadde lest ferdig manus til denne boken sensommeren 2020. Jeg har lenge ment dette, men denne boken er for meg det ettertrykkelig, det ugjendrivelige beviset på at Lars Hedegaard (1942), historiker, forfatter og mangeårig pressemann, er vår tids fremste skandinaviske tenker og ytringsfrihetsforkjemper.
Lars, ja, jeg velger å kalle ham ved hans fornavn, fordi jeg anser han som en venn. Men like fullt anser jeg meg som nokså uhildet i den innledende konklusjonen. At Lars fortjener de ovennevnte hedersbetegnelsene, tror jeg leserne av denne boken også kan komme til å konkludere etter at siste side er fordøyd.
For Lars er den ærlige tenkeren, den konstante grubleren, med den skarpe, elegante og også morsomme pennen. Han har en ektefølt kjærlighet for den frie tanken, den frie ytringen – uansett om den måtte smerte ham selv eller andre. Det er fornuften – den vestlige sivilisasjonens nerve – som alltid ligger fremst i frontallappen, kombinert med en ubetinget kjærlighet for fedrelandet.
Lars er en intellektuell kjempe og lidenskapelig opprører. Lidenskap for den fantastiske friheten som har satt sitt preg på vårt kontinent etter nazismens herjinger, er hva som preger ham.
Lars ser et fenomen, et uønsket sådan, han ser en samfunnsutvikling som han instinktivt uroer seg over, og da går han granskende til bøkene, til kunnskapskildene, for deretter å analysere, vekte frem og tilbake, for så å konkludere. Alltid selvransakende, alltid søkende etter å forstå bildet som han ser vokse frem. For han vil ikke leve et liv på en intellektuell livsløgn. Han vil ikke ligge på dødsleiet en dag og gråte fordi han hadde levd et liv som en intellektuell bedrager, som han selv har fortalt.[1] Han vil ikke at barna hans skulle måtte kjenne skam over å ha hatt en far som var uærlig, som var opptatt av de pene salongene og ikke Danmark og Vestens beste. For:
«Jeg kan ikke kalle meg historiker og skribent hvis jeg velger å gjemme meg heller enn å uttrykke min mening.»[2]
Lars er nemlig intenst opptatt av å formidle sannheten – så langt den lar seg bevise, som han formulerer seg. Og en sterk tilleggsdrivkraft er den grunnleggende etiske overbevisningen at vi som borgere plikter å overlevere et samfunn til de neste generasjonene som de kan «hamle opp med», som han formulerte det i en samtale vi hadde noen år tilbake i København. Og for å makte denne overordnede plikten, må vi kjenne vår egen historie.
For det var nettopp historikeren Lars som begynte å reagere på islam på 90-tallet. Han måtte konstatere at islam ikke var som andre religioner: – Jeg hadde jo merket meg at det kom mange folk til Danmark, båtflyktninger fra Vietnam, kinesere, latinamerikanere, alle mulige folk, ungarere og polakker, og det skapte knapt problemer. De lærte seg dansk, og så kunne de gjerne spise mat fra deres opprinnelsesland og bruke de klærne de ønsket, men det var aldri problemer. Så kom det mange muslimer, og jeg tenkte at det blir som da ungarerne og polakkene kom, og vietnameserne, men slik ble det jo ikke. Så det historiske problemet for meg var jo: hvorfor gjør det ikke det? Hvorfor vil så mange fra den islamske verden ikke ha noe med oss å gjøre? Meg bekjent hadde noe slikt aldri før skjedd i dansk historie.[3]
Den økende uroen for islams inntreden i Danmark fikk han til å gå til koranen, til sharia, til over 100 bøker om den islamske doktrinen. Han reiste ut i verden på konferanser og møter. Han spiste middager og hadde samtaler med de største, som verdenskjempen innen islam, professor Bernard Lewis i USA, professor, arabisten og korankjenneren Hans Jansen i Nederland, eksperter i Frankrike, Tyskland, Canada. Den feterte listen er langt lengre og inneholder også navn som Roy Brown, Douglas Murray, Ibn Warraq, Daniel Pipes, Geert Wilders, Robert Spencer og Andrew Bostom. Og Lars ble en ekspert – på islam. Derfor har han blitt invitert til å tale på konferanser over hele den vestlige verden, samt Tyrkia, dertil invitert til å tale i flere vestlige parlament, taler som er gjengitt i denne boken.[4] Derfor har han også som mangeårig leder av Trykkefrihedsselskabet hentet den ene fremragende internasjonale islamkritikeren etter den andre til vår gamle hovedstad København og gitt dem talerstolen.
Som han lakonisk konstaterte overfor oss i Human Rights Service i 2019: – Men nå gidder jeg ikke reise mer rundt for å lære. Jeg kan nok nå. Og jeg kom selvfølgelig frem til det resultatet at det i hele verdenshistorien ikke har vært ett eksempel på at en muslimsk befolkning har slått seg ned blant en ikke-muslimsk befolkning uten at det alltid har medført kamp om territoriet. Og det er der vi nå er i Vest-Europa.
Lars mener således at islams inntog i Danmark – og for den del i Norge – er den største katastrofen som har skjedd våre samfunn siden vi ble kristne nasjoner for over 1.000 år siden. Å slippe islam innenfor Danmark og Vestens grenser, er for ham det største svik i kjent kristen tid. Denne nye situasjonen er den mest vidtrekkende omveltningen vi har opplevd siden Romerrikets fall, skriver han. Nettopp derfor anser han kampen for å bevare våre frihetsverdier som vår tids viktigste politiske kamp.
Det er slike kraftfulle intellektuelle konklusjoner som har ført til at Lars, som definerer seg som en sosialdemokrat av den gamle typen, er utpekt til en folkefiende i Danmark. Av hovedstrømsmediene, av politikere som vil beholde sine hender pene og rene, av akademikere som for alt i verden vil beskytte sin karriere. Slike tanker har endog ført han til rettssalen anklaget for rasisme, en rettssak han vant i Høyesterett, og selvsagt er hans sylskarpe i forsvarstale i den høyeste domstolen også med i denne boken.
Som Lars selv bemerker i boken Attentatet (2015): Som islamkritiker har han blitt brennemerket i mediene som «et sted mellom menneskeæder og sinnsyg».[5] Men som han presist formulerer svaret på en slik tiltale: «Islam er ikke en rase. Islam er ikke en medfødt egenskap, og kritikk av islam kan derfor ikke være rasisme.»
Og da var det nevnt: Attentatet, som skjedde i hans egen trappeoppgang i februar 2013. Et forsøk på et politisk mord. En pistol avfyrt mot hans hode av en mann av tyrkisk herkomst – som senere endte opp i Den islamske staten. Lars overlevde som ved et under. Kom så sympatibølgen i det offentlige Danmark, en omsorgsfull utstrakt hånd til ham som siden dette har levd med ett omfattende sikkerhetsregime 24/7, iverksatt av myndighetene? Nei, er man først utpekt som en folkefiende, forblir man i denne rollen – ser det i alle fall ut så langt.
Men det er jo Lars som har hatt rett gjennom årene, og om han ikke har de «pene» på sin side, så har flere internasjonale målinger de siste årene vist oss med all tydelighet at blant de ulike europeiske nasjonene er majoriteten av befolkningen skeptiske til islam. Folket er på Lars’ side.
Gjennom det Lars anser som sine viktigste taler, artikler og essay nasjonalt og internasjonalt, tar denne læremesteren leseren med på en sjelden historisk og intellektuell reise rundt vår tids viktigste tema – ikke bare om islam, men sivilisasjonsbygging, EU, klima med mer.
Hele tiden er kjernen det frie ordet. For størst av alt er ytringsfriheten, mor til alle andre friheter.
Hva som blir utgangen på vårt tids fremste kamp – kampen mellom det samfunnsoppbyggende Vesten og det samfunnsnedbrytende islam, kjenner ingen. Men vinner friheten over islam, er vi nok mange som ser for oss særlig én manns bauta foran Christiansborg, det danske parlamentet: Lars Hedegaard.
Hovedfoto: Steen Raaschou, Sanphanen.dk, Brussel 2013
[1] Fra intervju med Hedegaard: «Folkefienden: – Vi vil se sammenbruddet av en hel løgnkultur», rights.no 3. mai 2019. Sitatet er forkortet.
[2] Op.sic.
[3] Op.sic.
[4] Leseren anbefales å sjekke første fotnote til hvert essay der det informeres hvor og når essayet ble fremført.
[5] Op.cic.