Tankene i dag på julaften 2020 går aller først til våre gamle. Alle dem som periodevis har levd helt isolerte på sykehjem rundt om i landet vårt. Mange har følt på en bunnløs ensomhet. Pårørende har fortvilet. Ikke minst dem som har gamle demente, demente som kan ha trodd at de har blitt forlatt av sine kjære, som ikke forstår at en hel verden står i en pandemi.
Kanskje det tyngste denne julen blir erkjennelsen av at det ikke er over. Vi aner ikke hva som venter oss i 2021. Vil vaksinene som er på vei fungere slik at vi kan komme tilbake til en normalitet? Vil nye virus dukke opp?
Verden har ikke opplevd maken til krise siden 2. verdenskrig. De som har mistet arbeidsplassen sin, kan neste år oppleve å måtte gå fra hus og hjem grunnet manglende betalingsevne. Akkurat det er svært tungt å tenke på.
I Norge er vi (som nesten alltid) i en gullposisjon: Vi har oljefondet å tære på. Ingen andre land i Europa har et slikt fond å lene seg på i en krise. Det gir oss som folk, som nasjon, en viss trygghet, men fondet må aldri bli en sovepute. Vi skal forvente og kreve at liten og stor bidrar hver eneste dag med det de makter og evner.
I vår mer og mer urolige samtid, der også kristendommen og Jesu’ budskap – vår kulturarv – er under stadige angrep fra så mange hold, fremstår det som viktigere enn på svært lenge å være seg bevisst hvem vi er og hvor vi kommer fra. Vi er en særegen nasjon, en nasjon som også favner gode nye borgere som vil Norges beste, nye borgere som mener som oss i HRS at Norge er bevaringsverdig.
Tankene denne julekvelden kommer for mange til å gå til Frankrike. For første gang skal flere barn feire jul uten sin far eller mor. Det handler selvsagt om det historisk rystende drapet på pappa og lærer Samuel Paty, i en forstad utenfor Paris. Det handler om trebarnsmoren, Simone Barreto Silva, som ble strupeskåret i Notre-Dame-kirken i Nice. Barreto Silva som klarte å presse ut disse siste ordene før hun sloknet etter kun 44 år på denne jorden: «Si til barna mine at jeg elsker dem.»
Ord strekker ikke til når den nye tiden i terrorens tegn skal prøves beskrevet.
En særlig takk
For HRS er det gledelig at vi har styrket staben betydelig. To nye fulltidsansatte gjør at vi nå er fem personer på lønningslisten. Med en statlig støtte på 1,8 millioner kroner årlig sier det seg selv at vi nå er helt avhengig av giverglede hos våre støttespillere.
Så vil vi takke alle våre støttespillere og alle dere som har skjenket oss pengegaver i løpet av året. Registreringen begynner i år først i januar, så da hører dere mer fra oss om akkurat det. Vi minner om at de som ønsker skattefradrag, må huske at vi da trenger deres fødsel/personnummer (11 siffer).
Flere har etterspurt vårt kontonummer de siste dagene. Det gjør oss takknemlige og ydmyke. Vårt kontonummer er 5079 06 06 261.
Vi ønsker dere alle en fredfull jul. Akkurat det er så fortjent.
HRS er tilbake i romjulen.