Eldre, barn, uutdannede og lavtlønnsarbeidere anses langt mindre trengende enn enhver minoritet.
Der sosialistene tidligere hadde et uttalt mandat med å beskytte de svakeste, har beskyttelse av dem som roper høyest blitt den nye formen for godhet. Det vitner om hvor galt det går når samfunnet blir feminisert i for stor grad – og er en påminnelse om normalpsykologiens luner.
Inn- og utgrupper
Paul Bloom, professor i psykologi ved Yale Universitet, og forfatter av blant annet Against Empathy, forklarer godt hvordan vi kategoriserer hverandre i inn- og utgrupper. At vi alle kategoriserer hverandre er ingen hemmelighet. Vi søker mot dem som likner oss selv, og ubevisst sorterer vi mennesker i slike grupper.
Det er mye forskning som viser hvordan vi ubevisst tillegger inngrupper høyere kvaliteter enn utgrupper. Mennesker i ens egen gruppe er smartere eller mer trengende, de fortjener mer enn andre og så videre.
På den annen side: Når det gjelder en utgruppe, tillegger vi medlemmer i utgruppen negative kvaliteter, og anser menneskene som utgjør gruppen mindre komplekse og kompetente enn oss selv og egen inngruppe. Flere studier viser at det er mindre sannsynlig at vi tilskriver komplekse og dype følelser til en gruppe utenfor oss selv.
Hvis gruppen utenfor er noen vi ikke liker, som vi er redde for, vil vi ofte se dem som villmenn. Hvis gruppen utenfor er noen vi liker, men som vi ikke er redde for, ser vi dem ikke som motstandere, vi ser dem snarere som barn.
Det moralske aspektet
Ingen av disse helt normale kategoriseringsmekanismene er nøyaktige, og de er ikke moralske. De er bare rent ut menneskelige. Men nettopp det moralske aspektet er det problematiske med stereotypier. Selv om stereotyper er helt nøyaktige, selv om de utgjør sammendrag av statistikk fra en gruppe, er det mange tilfeller der det er moralsk galt å dømme noen basert på gruppemedlemskap.
Vi bør dømme mennesker som enkeltpersoner.
Det moralske aspektet ved stereotypier er interessant å se på når man skal forstå hva vi tenker om andre grupper. Vi ønsker å være bevisst egalitære, bevisst ikke-rasistiske, og bevisst tenke på individer som individer og ikke la stereotyper, spesielt stygge stereotyper, påvirke vurderingene våre. Forskning viser faktisk at vi lykkes godt med nettopp dette.
I USA har sosialpsykologer være opptatt av dette i lang tid, og de har årlig stilt et representativt utvalg spørsmålet «Ville du stemt på en kvalifisert afroamerikaner som president?»
Skjermdump: YouTube
Dersom du ser på grafen Bloom presenterer, vil du se at på et bestemt tidspunkt midt på nittitallet, svarte omtrent alle respondentene at de ville stemt på en kvalifisert, sort presidentkandidat. Innen 2000 var det bred konsensus i det amerikanske folk – ingen gjennomgående rasisme var å spore, tvert i mot.
Valget av Barack Obama viser at dette ikke bare var folk som lyver når de blir stilt spørsmål, det gjenspeiler virkelig et ærlig, bevisst egalitært synspunkt. Folk er opplyste og bevisste nok til ikke å la seg påvirke av stereotypier.
Likevel oppstår altså de absurde påstandene om strukturell rasisme – at alle hvite er bærere av en iboende rasistisk grunnstamme. Dette er svada.
Moderne vestlige mennesker er svært lite rasistiske, tvert i mot er vi særdeles bevisste på at stereotypier ikke skal brukes til å kategorisere enkeltindivider.
Men hva er det da som gjør at akademikerne kan fnyse foraktfullt av enhver nordmann som tilhører «livets harde skole», mens de omfavner ukultur de kan posere med?
Akademias nedlatende avsky for «mannen i gata» er langt mer systematisk enn rasismen de påstår finnes. Alle som ser ut som dem selv, men bor på feil adresse og ikke snakker det elitistiske stammespråket, er gjenstand for en nedlatenhet som ender i forakt. Det er en samfunnsutvikling som er gjennomført destruktiv, men den kan forklares ved å se på hvilke grupper som defineres som henholdsvis inn- og utgrupper.
Som barn
Kristin Clemet har skrevet i Aftenposten (betalingsmur) at politi uten formell utdannelse mangler evne til refleksjon. Det er en ganske hårreisende påstand, og ikke så lite nedlatende. Er det virkelig slik at mennesker uten akademisk bakgrunn ikke er i stand til å reflektere?
Det ligger en dehumanisering i antakelsen om at man må være akademiker for å kunne reflektere. Men antakelsen gjør seg gjeldende i alle vestlige land, ikke bare i Clemets kommentar. Og antakelsen avgrenses til å gjelde egne lands borgere – den omfatter ikke noen som ser annerledes ut.
Her er det åpenbart en inndeling i ulike inn- og utgrupper som gjør seg gjeldende. Inngruppe-kategorien omfatter alle nordmenn, som en hovedkategori. Den omfatter også akademikere og medier, mens utgruppe-kategorisering rammer uutdannede.
Tro på ingen måte at eliten kategoriserer folk med annen etnisitet som inngruppe. Det gjør de ikke. De kategoriserer brune og sorte mennesker som utgruppe, men som Paul Bloom sa: vi tolker dem ikke som motstandere, men mer som barn.
Det stilles ikke samme krav til barn som til voksne, og ergo gjør elitens kategorisering av andre etnisiteter som ut-gruppe at det stilles få forventninger og krav til hva de skal klare å få til på egen hånd. Som ubevisst antatte barn forstås også deres handlinger som noe utenfor deres egen kontroll, noe som majoriteten må tolerere og forstå, og samtidig som et uttrykk for at majoriteten ikke har gjort nok.
Lik et utagerende barn skal trøstes, luller eliten seg inn i en tro på at aggressive innvandrere eller demonstranter «bare» trenger trøst og støtte for at adferden skal opphøre.
Ved å hovedkategorisere som inngruppe dersom man er norsk, men sekundært som utgruppe i kraft av å mangle akademisk bakgrunn, rammes våre egne svakeste hardest.
Venstresidens frelserkompleks
Som Bloom er inne på: Vi tillegger inngrupper høyere kvaliteter. Vi antar dermed at «våre egne», altså nordmenn, er flinkere og smartere enn andre. Samtidig defineres nordmenn av «livets harde skole» som utgruppe. Dermed skapes både en forventning om at etniske nordmenn bør tåle mer enn andre, samtidig som de svakeste tillegges negative kvaliteter og lettere sees på som noen beist.
Den «humane, antirasistiske bølgen» er i realiteten sterkt preget av stereotypier som mangler den vesentlige moralske komponenten. Dermed skyller antirasismen iskaldt over eldre, barn, lavtlønnede og uutdannede. De er «inne», men likevel «ute», og viktighet og menneskeverd er nedvurdert – de er avvikere som ikke hører hjemme i elitenes inkluderende, antirasistiske samfunnsforståelse.
En venstresidig forståelse av folk av annen etnisitet er omvendt – «ute», men likevel «inne». Som primært utgruppe-kategorisert tillegges de forenklet fungering med mindre kompliserte følelser, samtidig som de vurderes «innenfor» og dermed skal ha like rettigheter som inngruppen forøvrig. Det er i dette venstresidens frelserkompleks oppstår:
Vi skal redde dere, dere trenger oss for å kunne lykkes.
Feministiske kulturer
Avvik innenfor en kultur eller et samfunn, trenger ikke være avvik i et annet, på samme måte som akseptable holdninger og verdier i en tidsepoke ikke er akseptable i en annen. Avvik er ofte en konsekvens av menneskelig samhandling og et resultat av at aktører med definisjonsmakt vedtar hva som er avvikende og hva som er normalt.
Det er autoritære profesjoner med makt som avgjør hvilke forhold og adferder som blir definert som avvikende.
Når kvinner er i tungt overtall i alle profesjoner som håndterer mennesker, er det en naturlig konsekvens at det ligger en feminin forståelse til grunn for avviksdefinisjoner for nettopp adferd. I vestlige land definerer akademia rasisme-begrepet.
Dette er høyst beklagelig, ikke minst fordi kvinner og menn fra naturens side har ulik adferd, og det bør foreligge maskuline vurderinger i tillegg til de feminine.
Grovt sett tenker vi at den kvinnelige adferden er forståelsesfull, omsorgsfull og emosjonsstyrt, mens den mannlige adferden er analytisk, proteksjonistisk og realitetsorientert.
Enkelt forklart defineres kvinnelig adferd som «normalitet» og ønskelig i vestlig kultur, mens mannlig adferd stemples «avvikende» og uønsket når det hovedsakelig er kvinner som eier definisjonsmakten.
Utslaget gjør seg gjeldende i hele den vestlige verden, der feminine definisjonsmønstre har gjort det avvikende å påpeke statistiske forskjeller mellom majoritets- og minoritetsbefolkninger. Å påpeke at innvandrere er mer kriminelle og voldelige enn majoritetsbefolkningen blir følgelig definert som rasisme. Å påpeke at sorte politimenn er langt mer trigger-happy enn sine hvite kolleger, er også rasisme.
Den feminine innfallsvinkelen er at innvandrerne er ofre, mens de svakeste i majoritetsbefolkningen, som kjenner innvandringens konsekvenser direkte på kroppen og beskriver dem, er rasister. Politi og ordensmakt dehumaniseres ved å avskrive deres erfaringer som rasistiske, og ved å tillegge dem manglende refleksjonsevne. De står for maskuline verdier som ikke hører hjemme i det moderne, antirasistiske samfunnet.
Standard for Det Nye Mennesket
Eksemplene på den moderne, feminiserte forståelsen av rasisme står i kø, men for å trekke fram ett eksempel, kan man se på årets statuedemonstrasjoner og debattene rundt disse, der en rekke «anti-rasistiske» demonstranter ønsket å fjerne statuer av historiske personer de mente var symboler på «strukturell rasisme»:
– Nå kommer vi kanskje ikke til å se så mye mellom fingrene. Vi setter nå en standard for det nye mennesket, og forsøker å ta et endelig oppgjør med historien, sa skuespiller Iselin Shumba til Dagbladet da debatten rullet for fullt.
Shumba var en av pådriverne for å fjerne historiske monumenter i Oslo. Hun mener at «en fjerning vil sette en standard for hva man er villig til å akseptere». Det minner ikke så lite om renhetsideologien, som er et kjennetegn ved alle totalitære tankesystemer.
Zygmunt Bauman kalte det «gartner-impulsen»; det uønskede skal lukes bort. De maskuline adferdstrekkene må vekk dersom det feminine samfunnet skal være rent og ryddig.
Her ser vi hestesko-effekten i all sin prakt. Venstresidens, «anti-rasistenes» og BLM-bevegelsen beveger seg med lange skritt mot den ideologien de ser bak hver statue, nemlig fascismen.
Når antirasister, feminister og medier reagerer på bruk av legitim voldsmakt forstår de ikke behovet for nettopp det. Den manglende forståelsen er resultatet av radikalfeministenes triumfer – all vold er like grusom. De forstår rett og slett ikke at det er behov for å utøve annet enn dialog og dele ut pizza – de har aldri stått i situasjoner der de har hatt behov for annet, ergo er fysisk politimakt noe fælt og skittent.
Det er lett å forveksle hat og avmakt. Men påstanden om systematisk rasisme i det vestlige samfunnet – påstanden om at våre egne svakeste, økonomisk og akademisk rustede er rasister, er slett ikke sann.
Det er levde liv som utløser frustrasjoner. Det er merkelig at det skal være vanskelig å forstå at elitens ord om fellesskap, inkludering og antirasisme virker provoserende på en gruppe mennesker som har negative erfaringer med både innvandrere og akademikere.
Skal stereotypier ha noe for seg, må den moralske komponenten tilbake i den venstrevridde, feministiske eliten. Ikke bare blant kvinner, men blant menn som vet å sko seg på radikalfeministisk tankegods. Tro aldri at renhetsideologi handler om annet enn makt, og tro aldri at slik ideologi kan ende godt.
Det hjelper lite å være snillistisk, når nihilistene kommer.