(Langlesning): 2020 var nok et katastrofens år for Frankrike og president Emmanuel Macron i denne masseinnvandringens tid med islam i dens midte. 16. oktober brant seg fast i minnet for resten av livet for mange av oss: Hodet til Samuel Paty på en gate ved Paris, læreren Paty som så gjerne ville videreføre den helt avgjørende arven til republikken: opplysningstidens ånd med fri religionskritikk i sentrum.
Europa, eller Vest-Europa, blir ikke det samme etter Paty-drapet. Tankene i oktober i fjor gikk raskt til en hendelse som minner om halshuggingen av Paty: Strupeskjæringen av Theo van Gogh 2. november 2004 i Amsterdam. For meg personlig var akkurat den hendelsen min oppvåkning i forhold til islams kamp mot våre frie, vestlige demokrati.
Theo hadde produsert en inderlig, velfundert kortfilm, Submission (Underkastelse), om islams undertrykking av kvinner sammen med den verdensledende islamkritikeren, den gang parlamentariker, Ayaan Hirsi Ali. Theo og Ayaan kledde med denne kortfilmen islams nedrige behandling av kvinner naken. Derfor tippet det over for en marokkaner født i Nederland, Mohammed Bouyeri.
Paty viste på sin side elevene karikaturer laget av Charlie Hebdos medarbeidere. Også det en handling i frihetens ånd. Tsjetsjeneren Abdullakh Anzorov (18), som innvandret til Frankrike seks år før det avsindige drapet på Paty, reagerte som nederlandsfødte Bouyeri: islams voldelige grunnerve tok over fordi han opplevde at islam ble angrepet. Islam er altså så svak at dens følgere må ty til mord – i henhold til visse følgeres tankesett.
Vil Macron handle så det monner?
Allerede nøyaktig to uker før Paty-drapet, ga president Macron tydelig beskjed om den uønskede «islamistiske separatismen», som skyver muslimske barn ut av det franske fellesskapet, som undertrykker kvinner og «menneskelig verdighet». Macron pekte videre i sin banebrytende tale 2. oktober i fjor på tiltak iverksatt tilbake i 2017 for å bryte ned islamiseringen:
Since 2017, we’ve also stepped up the fight against radicalization, again through clear, precise and firm actions. At the end of 2017, counter-radicalization plans involving all the State services were deployed in 15 neighborhoods, quietly and extremely confidentially, in order to have the most effective approaches involving cooperation by all State services, judges on the ground and the intelligence services; 212 bars, 15 places of worship, four schools, 13 charity and cultural establishments were closed, hundreds of checks carried out and millions of euros seized in those districts.
The results obtained led us to extend this approach nationwide. We have the results; the approach has proven its effectiveness. We’re extending it and are now conducting it throughout France. In each department, cells to combat Islamism and communities withdrawing into themselves were set up last winter.
They’ve already enabled us to ban conferences organized by radical Islamist movements, financially curb a charity distorting its raison d’être to promote political Islam, and elsewhere close a clandestine school where seven-year-old girls wore full-face veils, etc. etc. In total, since 1 January 2020, 400 checks have been carried out and 93 closures ordered.
Frankrike er det hardest terrorrammede landet i Europa og hele Vesten. Få uker etter Paty-drapet, ga Macron muslimske ledere et ultimatium som svir: Enten avviser dere politisk islam, eller så settes kroken på moskeenes dører. Dette må bety at Det muslimske brorskapet og salafister må pakke sammen eller gå under jorden, kommenterte vi. Hvis det skulle skje, er dette å anse som en revolusjon i europeisk politikk. Det er nemlig ikke et eneste land i Vest-Europa som har evnet å ta den islamistiske ideologien head on. Ikke ett.
Macron har altså forlangt at sharialovverket skal parkeres på sidelinjen. Han sa også i fjor at i løpet av fire år skal utstasjonerte imamer fra Tyrkia, Marokko og Algerie, rundt 300 i tallet, sendes tilbake dit de kom fra. Erklæringen han ba islamske ledere å signere, skal uttale at islam er en religion og ikke en politisk bevegelse. Erklæringen skal også bannlyse utenlandsk innblanding i islam i Frankrike.
Alle barn skal få et identitetsnummer for å sikre at de går i den offentlige skolen, og antakelig for å sikre at de ikke sendes på koranskoler i utlandet. Foreldre som bryter loven, risikerer inntil seks måneders fengsel.
Det skal også bli forbudt å dele personopplysninger om eksempelvis lærere som underviser i islam og ytringsfrihet, og om personer som uttaler seg kritisk til islam og som derfor kan risikere å bli oppsøkt og forfulgt av ekstreme elementer. Det var akkurat dette vi så skjedde med Paty, og derav alle siktelsene, inkludert av elever, etter mordet.
Ytringsfrihet og Mila
I tillegg skal hijaben bort fra hele den offentlige sektoren: utvendige tegn på religion skal under ingen omstendigheter tillates i skolen eller offentlig sektor. Og Frankrike skal «frigjøre» islam i landet fra utenlandsk påvirkning, som finansiering av moskeer.
Om lag ti prosent av den franske befolkningen er muslimer, altså minimum seks millioner innbyggere. Den yngre generasjonen muslimer utgjør etter all sannsynlighet en betydelig større prosentandel av befolkningen i samme alder. (Det finnes ikke offisielle tall på dette, dessverre.) Når vi så i fjor fikk vite at 74 prosent av unge muslimer under 25 år setter islam foran franske verdier, må man kunne si at det religiøse kompasset har fullstendig løpt løpsk.
Og dette islamkompasset kom ikke minst til et forferdelig tydelig uttrykk for franske Mila (16) i januar i fjor. På Instagram diskuterte hun musikk med noen av sine følgere. Debatten gikk over til å snakke om kjærester. Men så tok diskusjonen en annen retning. Mila avviste tilnærmelser fra en ung mann, der han blant annet kommenterte kroppen hennes og maste om hennes alder. «Han begynte å fornærme meg», sier hun. Han anklagde henne så for å være «rasist».
Den modige unge jenta har vært åpen om at hun er lesbisk. Hun hadde tidligere i denne diskusjonen også sagt at hun ikke er særlig begeistret for «rebeus» (fransk uttrykk for arabere). De er ikke «hennes stil», sa hun. Den unge mannen hadde imidlertid ikke tenkt å gi seg, og kritisere henne i «Allahs navn» for å være et «ludder» og en «skitten lesbe».
Denne diskusjonen fikk Mila til å svare med en videohilsen (på 45 sekunder). Først erklærte hun at hun generelt «hater religion», hvorpå hun sier sin mening om islam:
«I koranen er det bare hat, og islam, det er noe dritt (…) Jeg er ikke rasist, overhodet ikke. For man kan ikke være rasistisk mot en religion, men jeg sier det jeg mener».
På slutten sier hun:
«Deres religion er noe dritt, og jeg stikker fingeren opp i ræva på deres gud. Takk, farvel».
Reaksjonene kom umiddelbart, også på hennes profil: Hundrevis av trusler om overfall, voldtekt og drap. Hun – som et «LGBT-ludder» – hadde skitnet til islams navn.
Fransk politi startet etterforskning, ikke én, men to: 1) om Mila hadde gjort seg skyldig i å «oppfordre til religiøst hat», og 2) truslene som ble rettet mot henne.
Det var knapt til å tro. I Voltaires hjemland. De organiserte antirasistene vendte henne ryggen, det samme gjorde sosialistene. Dertil en massivt drapstruet jente som ble loset under jorden grunnet drapstrusler – og dramaet i Milas liv fortsetter. Før jul våget ikke hennes nye skole å ha henne som elev lenger. Mila hadde i en liten digital gruppe nevnt navnet på den nye skolen hun var flyttet til i all hemmelighet, og dermed mente skolens ledelse det ble for farlig å la henne fortsette der av hensyn til ansatte og elever.
Ser man i hvilken retning pilene peker hva gjelder ytringsfrihetens kår?
Drakoniske tiltak tvinger seg frem
Frankrike fortsetter å motta omtrent 400.000 innvandrere i året, hvorav svært mange kommer fra den islamdominerte verden. Macron ser ikke ut til å være interessert i å vurdere noen tiltak som kan begrense legal eller illegal innvandring til Frankrike. Og Macron har så langt ikke klart å ta innover seg at volden, terroren og separatismen er en integrert del av islam. Han klamrer seg til islamismen som en ideologi som står på egne ben utenfor islam.
Macron og Europa må erkjenne følgende, mener vi, og la oss legge ordene i munnen på Europas viktigste ledende politiker i 2021, Macron, viktigst fordi han leder det landet som sliter mest med terror og islamisering:
- Antallet som kan finne på å drepe oss, vokser. Om få år kan det vanvittige antallet i dag, være doblet.
- Vi har ikke på noen måte – tross ulike tiltak – klart å reversere situasjonen. Derom er det ingen tvil.
- Det politiske lederskapets fremste oppgave er å sikre borgernes trygghet optimalt. Vi klarer ikke denne oppgaven med konvensjonelle metoder.
- Vi må grunnet punktene 1–3 revurdere menneskerettigheter og konvensjoner. Vi kan ikke sette konvensjoner over våre lands trygghet. Konvensjoner og all verdens rettigheter bidrar til å ta livet av ordinære borgere i dag. Det er den kyniske virkeligheten, sist sett i Notre Dame-kirken i Nice der en nyankommen migrant blodig og dødelig gikk berserk.
- Vi må grunnet overnevnte punkter begynne å deportere potensielle jihadister til opprinnelseslandene deres. De landene som nekter å samarbeide, vil Frankrike isolere: Vi sier opp handelsavtaler og all bistand opphører. Disse pressmidlene er de optimale vi har, og de vil sannsynligvis fungere.
- De vi ikke klarer å deportere, skal interneres. For borgernes rettigheter til fritt å kunne bevege seg i det offentlige såvel som det private rommet, er det som er «hellig».
- Samtidig skal vi ta stålkontroll på våre egne grenser. Vi skal ikke la flere potensielle terrorister eller ideologiske islamister slippe inn.
- Europas ledere må bli enige om en felles ny politikk der Europa, europeisk kultur, våre verdier, tradisjoner, vår væremåte, vår historie, settes først. Derfor vil vi også stenge enhver moské der budskapet taler mot republikkens verdier. Enhver borger av dagens Europa er hjertelig velkommen til å bli med i fellesskapet som skal gjenreise det mest fantastiske kontinentet verdens historie noensinne har sett. I Frankrike setter vi i gang dette arbeidet prompte.
- Ytringsfriheten må tas tilbake, udiskutabelt republikkens viktigste og mest verneverdige verdi.
Hvor alvorlige Frankrikes problemer er, skisserer Frankrikes forrige forsvarssjef, general Pierre de Villiers, i særdeles alvorlige ordlag: Han mener Frankrike grunnet alle terroranslagene siste årene er i en krigstilstand.
Det vi må gjøre er å gi motstand. Vi er i krig. Det er reell krig.
Du kan ikke gjenskape en forsonet nasjon uten å ta lærdom av det som hender. Terror er læren om brutal død – vi er nødt til å ta lærdom av det.
Dette er krig i to tidsdimensjoner. Den ene krigen kjempes her og nå. Det er krise – og styring i en krisesituasjon er en form for krig. Beslutninger skal fattes raskt, tiltak iverksettes. Men krigen har en annen tidsdimensjon i tillegg – og det er framtidsperspektivene. Hva kommer til å hende i framtiden? Hvordan kan vi kjempe mot det som kommer til å skje?
Det er helt avgjørende å selge inn håp, å ha et mål om fred, men vi trenger en realpolitikk der fred er en mulig utgang. For å oppnå framtidig fred er vi nødt til å foreta riktige valg her og nå.
Han mener også at han observerer en «slags kollaps av kollektiv tristhet i dagens samfunn». Villiers har gjort seg denne interessante observasjonen: Franrkike stengte ned i to måneder i fjor grunnet pandemien. Men man stenger ikke ned moskeer som radikaliserer ungdom, hvorfor ikke det?
Generalens mørke prognose lyder slik:
Fortsetter landet som dette, er borgerkrig et uunngåelig resultat i framtiden.
Vil 2021 være året der politisk ledelse setter inn alle kluter for å snu skuta? Vi er sannelig ikke overbeviste, men vi klynger oss til et håp; at Macrons ord i fjor høst følges av resolutt handling.
Skandinavias Frankrike
Frankrikes skjebne fremstår som dyster, svært dyster. En stor nasjon kan være på vei mot stupet. Det samme gjelder vårt naboland, Sverige. Og igjen handler det om islam og den ofte medfølgende klankulturen. I Sverige anslås det at det nå befinner seg rundt en million muslimer, altså kan også Sverige ha om lag 10 prosent muslimer i befolkningen sin – som Frankrike. Og som i resten av Vest-Europa er den muslimske befolkningen ung, i motsetning til den opprinnelige befolkningen. Også dette vil i årene som kommer forskyve demografien ytterligere i islams favør gjennom barnefødsler.
Verken Regjeringen Löfven eller den tradisjonelle opposisjonen har de siste årene hatt magemål i forhold til innvandringstempoet. På nyttårsaften 2019 utgjorde befolkningen i Sverige 10 327 589 personer, en økning på 986.907 siden nyttårsaften 2009. Dette er altså en befolkningsøkning på rundt 9,5 prosent på fattige ti år. Befolkningen i Sverige øker fordi det blir født flere enn det dør, men fremfor alt på grunn av høy innvandring. Ettersom vi vet at det i Sverige, som i Norge, ikke er etniske svensker som føder flest barn, gir dette sammen med innvandringen en rekordrask utskiftning av folket.
Om lag 73 prosent av befolkningsøkningen i Sverige handler om innvandring. Bare i 2018 innvandret hele 115.805 mennesker til landet, og av en eller annen grunn ble det registrert en økning på 24,7 prosent i innvandringen fra Pakistan, som tradisjonelt er et land som skaper utvandring, ikke flyktninger.
Det som sjokkerer oss nordmenn mest med Sverige, er antakelig den vanvittige kriminaliteten vi ser utspiller seg der daglig. Det er en tilvandret brutalitet vi aldri har sett i nyere historie på det europeiske kontinentet. Tankene går eksempelvis til et annet hode enn Patys, som ble funnet innpakket i aluminiumsfolie i en bag i en leilighet sent i 2019. Det tilhørte 17 år gamle Wilma Andersson, ekskjæresten til Tishko Ahmed Shabaz (23), som ble dømt for mordet i fjor.
Det er så mye som ryster ved dette vanvittige drapet, ikke minst den svenske domstolens behandling av saken. Shabaz skal under varetekt ha fremsatt så grove beskrivelser av Wilma fra Uddevalla at vi orker ikke å gjengi dem av hensyn til offeret og hennes familie. Shabaz stod tiltalt for mord og likskjending i tingretten. Han ble dømt til fengsel på livstid. Men lagmannsretten gjorde om dommen. Den ble satt til 18 år, og dermed blir han – som hevder seg uskyldig – en fri mann i ca. 2030.
Hva var begrunnelsen til lagmannsretten? Hold deg fast: Retten mener at man ikke kan bevise at Shabaz hadde til hensikt å drepe Wilma. Dette fordi resten av kroppen hennes ikke er funnet, og at man derfor gjennom rettsmedisinske undersøkelser ikke kan fastslå dødsårsaken.
Foreldrene til Wilma protesterte, men ble avvist ny behandling av saken i høyesterett.
Skjermdump, SVT.
Skytinger og eksplosjoner er et annet forhold som er særegent for Sverige. Også dette økte i omfang i fjor og blir mer ekstremt i sin form. Mellom 1. januar og 15. desember 2020 ble det rapportert om 349 skytinger og åtte flere drepte enn i 2019. Til sammen ble 111 skadet under skytinger.
Totalt i 2020 var det 105 spregninger, 87 tilfeller av forberedelser til, og 13 forsøk på spregninger, ifølge politiets statistikk. Dette var en nedgang fra året før på 20 prosent, som kan forklares med at mens politiet i 2019 beslagla 30 kilo sprengningsmateriell, mer enn tidoblet beslagene i 2020 seg til 400 kg.
Borgerkrigsliknende tilstander
Linda Staaf i svensk etterretning smalt av en retorisk bombe i fjor om alle eksplosjonene i Sverige: «Det er ikke normalt å se denne typen eksplosjoner i et land som ikke er i krig.» Indirekte sier dermed også hun at Sverige er i krigstilstander, og det er vanskelig å være uenig med henne.
Staaf slo også fast følgende:
«Disse eksplosjonene i det offentlige rommet er et alvorlig problem særegent for Sverige.»
Sverige spiller altså i en egen divisjon i verden.
Uttalelsen til Staaf harmonerer også med at Rikspolitisjefen Anders Thornberg tidlig i fjor gikk ut og etterlyste at militæret kan settes inn for å bistå politiet. Thornbergs uttalelse vitner om at man har problemer med å definere om det er krig eller fred i Sverige. Det snakkes om «gråsoneproblematikk»:
– Vi har i fredags lämnat en skrivelse till regeringen där jag hemställt att polisen ska kunna använda Försvarsmakten även i en större gråzonsproblematik, säger Anders Thornberg.
Militären bör även kunna kallas in vid ett terrorattentat eller en liknande situation «som kraftigt avviker från det normala» och kräver polisens åtgärder, anser han. Redan i dag kan polisen använda försvaret som stöd till bekämpning av terrorism, men det är hårt reglerat.
Rikspolischefen vill att Försvarsmakten ska kunna stötta polisen mer än i dag om Sverige drabbas av en upptrappad gråzonsproblematik.
Ökade ordningsstörningar, svårförklarliga olyckor, fysiska sabotage och cyberangrepp. En eskalerande gråzonsproblematik skulle sätta polisen under hård press. Samtidigt har myndigheten redan i dag svårt att klara sitt uppdrag i takt med att skjutningar och sprängningar ökat kraftigt (utheving red.).
Om det kan være kontroversielt å sette inn militæret når det ikke er krig, svarte Thornberg slik:
– Ytterst är det riksdagen som måste besluta det. Men man har redan nu tagit beslut om att Försvarsmakten kan kopplas in under polisens befäl för att stödja oss när det gäller terrorism. Det här skulle innebära att vi byggde vidare på det, säger Anders Thornberg.
Han konstaterar att hotbilden mot Sverige i dag är komplex och menar att gränsdragningen mellan krig och fred inte alltid kommer att vara tydlig.
– Det är inte säkert att det i ett framtida läge är helt klart om det är krig eller inte. Är det inte fattat ett beslut om höjd beredskap är det polisen som har huvudansvaret enligt den svenska lagstiftningen, säger han (utheving red.).
En annen ekspert, Henrik Häggström, senioranalytiker ved Försvarshögskolan, sa like før dette følgende: «Du må sannsynligvis så langt som til Afghanistan for å finne en lignende situasjon.»
En verre attest over et lands tilstand kan man vel knapt få.
Og som en mor sa det: «Ikke fordriv deres eget folk.» Det sterke intervjuet med henne og hennes to barn, alle etniske svensker, handler om gjengvold, frykt og grov sjikane i hverdagen.
– Horunger, horunger. Vi skal knulle dere, vi skal knulle deres mor, fortalte Bella (13) at hun trues med. Truslene stopper ikke der. De truet også med å drepe henne, drepe broren.
– Jeg tenkte at hvis de flyr på meg, så flyr de på meg, og da får jeg gjøre mitt beste, fortalte broren Hampus.
Mammaen til disse to barna, som er sosialpedagog på en skole ved Västerås, sa rett ut dette: «Som forelder slipper man ikke ut barna sine, ikke jeg, ikke her.»
Hun fortsatte gråtende slik: «Jeg har ingenting imot at man tar imot folk i Sverige og at man hjelper. Men se til helvete å hjelpe deres egne først», hikster hun, og fortsetter: «Ikke fordrive deres eget folk.»
Alle voldtektene i Sverige gjør også dypt inntrykk. Tall for 2020 foreligger ikke, men sent i januar i fjor kunne vi rapporterer om de registrerte tallene for 2019:
- Anmeldte voldtekter gikk opp 6 prosent i 2019, til 8.350.
- Dette er 23 anmeldte voldtekter per dag.
- Anmeldte voldtekter mot kvinner (18 år eller eldre) økte med 443 lovbrudd (+ 10 %) til 4.670 anmeldte lovbrudd sammenliknet med 2018.
- Anmeldte voldtekter mot menn (18 år eller eldre) økte med 67 lovbrudd (+ 35 %) til 260 anmeldte lovbrudd sammenliknet med 2018.
Hver dag i 2019 ble det anmeldt ni voldtekter av barn i alderen 0 – 17 år, totalt 3.410 anmeldte lovbrudd. Når man vet at mørketallene kan være store, ikke minst på innsiden av de æreskontrollerte områdene der jentene og kvinnene selv typisk pålegges skylden for voldtekt og derfor tier, blir man rett ut svimmel.
Og man blir ikke mindre svimmel av domstolens behandling av voldtekter. Ei jente på 13 år ble i årevis voldtatt av sin stefar – flere hundre ganger. Tingretten dømte han til 13 års fengsel og utvisning, da han ikke var svensk statsborger.
Men lagmannsretten stoppet utvisningen med begrunnelsen at han har vært så lenge i Sverige at han ikke har noen «særlig sterk tilknytning til hjemlandet». De satte også ned fengselsstraffen med ett år.
Saken ble prøvd i Høyesterett. Mannen fikk bli i Sverige.
Dermed begynte en uhyggelig presedens å ta form.
I Linköping i 2019 voldtar en somalier (33) en kvinne mens hun sover. Han er også tidligere straffedømt. Mannen har svak tilknytning til Sverige, han har vært der rundt ti år, så han blir dømt til utvisning. Men Høyesterett mener han ikke kan utvises fordi han «snakker svensk forholdsvis bra og virker selv innstilt på en fremtid i Sverige».
Her presiserer høyesterett også følgende:
For å utvise en alvorlig kriminell som har hatt permanent oppholdstillatelse i Sverige i mer enn fire år, kreves det «spesielle grunner».
Dermed ble skruen ytterligere strammet til.
En mann i Uppsala, som har vært like lenge, eller kort, i Sverige som overnevnte voldtektsmann i Linköping, voldtar også en sovende kvinne. Han fikk bli i Sverige med følgende begrunnelse: «Han har ingen familietilknytning i Sverige, men han mestrer tilsynelatende svensk bra og virker selv innstilt på en fremtid i Sverige».
Så har vi mannen i Kista som ble dømt for en overfallsvoldtekt. Også han slapp utvisning da «han har en kjæreste i Sverige, han snakker svensk og virker selv innstilt på en fremtid her i landet. Hans tilknytning til landet (Sverige, red.) fremstår dermed ikke som særskilt svakt». Da voldtekten fant sted hadde han vært fem år i Sverige.
Også i Falun slapp en voldtektsmann, som i tillegg hadde en rekke andre voldsepisoder på seg mot en kvinne, utvisning. Han har nemlig tre barn i Sverige, og det selv om domstolen slo fast at «han riktignok ikke har hatt kontakt med dem siste årene».
Dette er bare noen saker som viser mønsteret: Det skal uhyre mye til for å bli utvist fra Sverige, enten det handler om voldtekt, narkotika eller grov kriminalitet.
Folks hjerter blør for de eldre
Er det et tema som virkelig engasjerer våre lesere, så er det Sveriges behandling av fattige eldre, de som lever på gatene med trillebagger og plastposer. De som sover på nattbusser, nattog, nattrestauranter. Artikkelen vår om Rolf (88), som sov i bilen sin etter å ha mistet leiligheten sin, tok av i sosiale medier med 30.000 reaksjoner. Som vi skrev:
Rolfs drøm er enten å få et rom med en kjøkkenkrok i kommunal bolig eller å få plass på et aldershjem. Men kommunen Trellesborg har ikke plass til ham. Sier landet som under statsminsiter Löfven har tatt imot over 800.000 nye innvandrere til Sverige.
Ikke gå glipp av hvordan kommunen behandler saken da Lamotte oppsøker ledelsen sammen med Rolf. Det er knapt til å tro – om det ikke var Sverige. Det er den nær sagt totale avvisningen. Ingen medynk for Rolf.
Denne reportasjen er noe av det sterkeste jeg har sett i mitt liv. Det er rett og slett ufattelig at dette foregår på den andre siden av grensen vår.
Når tårene renner nedover kinnene på Rolf, da tror jeg det samme skjer med deg. Se opptaket her – og del det i sosiale medier. Dette er Sverige, nasjonen vi så opp til i flere tiår.
Også svenskene – folk på gulvet – er forferdet over alle de tusen eldre som lever helt uverdige liv. Nettopp derfor ble kvinnen bak hjelpeorganisasjonen, Vid Din Sida, av folket kåret til årets borger av Stockholm 2020. Jeanette Höglund og hennes medarbeidere står på døgnet rundt for å gi eldre hjemløse noen timer å hvile i en seng, få rene klær og varm mat på bordet, og kanskje et døgn i et hotellrom. I fjor åpnet organisasjonen også et fritidssenter for disse eldre. Tross denne fabelaktige innsatsen går ytre venstre stadig til angrep på Höglund og andre med påstander om «høyreekstremisme». At organisasjonen har skjult agenda og forskjellsbehandler folk etter etnisitet, påstås det, noe Höglund avviser på det kraftigste.
Ytringsfrihetens kår fikk seg en kraftig knekk i Sverige i fjor. Dette sørget oppvigleren og partilederen Rasmus Paludan i danske Stram Kurs for, da han ville arrangere en vulgær demonstrasjon i Malmø. Paludan skulle dynke koranen i griseblod, urin og så brenne den. Etter å ha flyttet stedet for tillatt demonstrasjon flere ganger, avlyste til slutt politiet hele arrangementet. Politiet fryktet at de ikke ville klare å håndtere de potensielt voldelige massene som ville reagere; både middelalder-muslimer og Antifa.
Så kom neste beskjed fra politihold: Politiet kan ikke håndtere en slik demonstrasjon noe sted i hele den sydsvenske landsdelen Skåne. Skriftlig viste politiet til den grunnlovfestede retten til møte- og demonstrasjonsfrihet etter at det var søkt om å få gjennomføre liknende demonstrasjoner i Lund, Kristianstad, Helsingborg, Landskrona, Klipppan og Höör. Men, fortsatte politiet, «det finnes dog mulighet for i unntakstilfeller å begrense retten til å holde møter på almen plass når det foreligger en påtakelig risiko for at orden eller sikkerheten ikke kan opprettholdes». Altså falt både Malmø og hele Skåne i fjor. Ytringsfriheten viker for voldsvenstre og voldsislam.
Å leve et normalt liv i Sverige med barn og et fremtidshåp, er for mange ikke lenger en realitet:
– Hvor skal vi svensker søke asyl?
Spørsmålet ble stilt av presten Helena Edlund til statsminister Löfven. Hun åpnet brevet til Löfven slik:
«Det verste var når mine barn ble så store at de begynte å spørre om kulehullene i veggene, eller når de ble vekket av bomber midt på nettene og jeg skulle forsøke å roe dem. Alt kom så nært. Mennesker ble skutt til døde forav porten vår, flere og flere av mine venner ble rammet. De fikk sine hus ødelagt av eksplosjoner, sine biler brent opp. De og deres barn ble angrepet, voldtatte og ranet. Min eldre sønn startet hver dag med å sjekke hvor det hadde skjedd mord og bombing for å forsikre seg at ingen han kjente hadde blitt rammet.
Hverdagen ble påvirket. Vi turte ikke gå ut på kveldene lenger, eller slippe barna våre ut for å leke. Etter hvert handlet alle diskusjoner om sikkerhet, i det minste å prøve å beskytte barna. Våre religiøse bygninger ble vandalisert. Da vi samlet oss for religiøse høytider, prøvde vi å tøyse bort faren, eller sa åpent til hverandre at ‘smeller det nå så dør vi i alle fall nær Gud’. Da jeg åpent protesterte mot den førte politikken, mistet jeg jobben og hjemmet mitt, fordi kritikk av regimet ikke var tillatt. De som kunne begynte å flytte til utlandet. Til land der de ikke lenger trengte å være redd, der barna deres kunne vokse opp i sikkerhet. Vi som ikke hadde den muligheten ble igjen.»
Edlund konstaterer at det hun og familien har opplevd ville gitt rett til asyl i Sverige. Problemet, fortsetter hun, er bare det at alt det overnevnte er hendelser i nettopp Sverige. Edlund, som har tjenestegjort i Afghanistan og Kosovo), forsetter slik:
«Jeg har mistet oversikten over venner med familiemedlemmer som har blitt ranet, mishandlet, voldtatt eller fått sine biler brent opp eller trappeoppganger sprengt. For de som har levd i relativ trygghet i landets mer privilegerte områder er dette noe nytt, men de som lever i utsatte områder har hatt det slik i mange år.»
Avslutningsvis avkler hun Löfven og hans mannskap:
Hvor kan dine innbyggere søke beskyttelse og trygghet? Du behøver ikke å stamme at det er «uakseptabelt», det vet vi allerede. Du behøver heller ikke gjenta at dere skal «knuse den organiserte kriminaliteten» eller at «det skal være ordning och reda», det vet vi at dere ikke evner. Hvordan har det gått hittil, synes du? Uansett om vi er født i Sverige eller har søkt beskyttelse her – hvor skal vi dra nå? Sviket mot oss alle er som en dyp avgrunn.
La meg gå rett på sak: Jeg vil ikke ha det slik. Jeg vil ikke at mine barn skal normalisere bomber, mord og voldtekter, eller velge klær ut fra risikoen for å bli ranet.
Både i fjor og forutgående år har vi registrert at svensker selger sine hjem, pakker koffertene og flytter – eller flykter – til land som Portugal, Ungarn og Polen. De orker ikke å leve i det som mer og mer fremstår som et havarert krigens hus. Hvor mange det er av dem, kjenner vi ikke til. Men vi blir forbauset om ikke utflyttingen vil akselerere.
Danmark – det eneste landet som gir håp
Mens man forferdes nær sagt daglig over utviklingen i Sverige, er det helt andre takter i Danmark. Ja, danskene sliter med gettoene sine, de også. Men man har en helt annen politisk ledelse, som våger å sette ord på den uønskede utviklingen, og danskene har domstoler som vet å gi beskjed. Det er særlig to saker fra rettssalene som viser havet av forskjell på de to landene:
Tre av medlemmene av den svenske gjengen, Dødspatruljen, fikk livstid. De var alle over 20 år da likvideringen skjedde. To av de andre dømte var 17 år på drapstidspunktet. Likevel fikk de 20 års fengsel, det samme som den femte morderen på 20 år. Aktoratet, ved Kim Petersen, sa i sin sluttprosedyre at han gjerne ville sett «dobbel livstid» for de tre eldste gjengmedlemmene – om loven hadde tillatt det.
Dommen var enestående i dansk historie, og skyldes at politikerne i Folketinget gikk sammen om å doble straffen for gjengkriminalitet. Politikk virker altså.
Den andre saken viser at mens Sverige ikke utviser ved domfellelser, er det nettopp dette Danmark nå gjør. Som vi meldte i november: Dansk rett har igjen dømt en innfødt borger til utvisning. En da 23 år gammel mann med foreldre fra Tyrkia, ranet med kniv personalet i et supermarked i februar i fjor. Han stakk av med pengegevinsten. 24 år gammel ble han i november dømt for ranet, pluss fem andre kriminelle forhold: Hasjsalg, vold mot eks-kjæreste, og hærverk. For dette ble han utvist til Tyrkia med innreiseforbud til Danmark i 12 år.
Like før denne dommen ble en somalier – også han født i Danmark – dømt til utvisning til Somalia på livstid. Han var straffet flere ganger ettter at han fylte 15 år, blant annet for tyveri, ran, bedrageri med mer. I januar 2019 ble han dømt to ganger for vinningskriminalitet og ran til henholdsvis tre og åtte måneders fengsel. I tillegg fikk han advarsel om utvisning. Det til tross for at hans tilknytning til Danmark anses som «langt større», som det heter, enn til Somalia der familien opprinnelig kommer fra.
Også han ble dømt for vold mot nært familiemedlem, kona:
I en ny fersk dom dømmes T. for voldtekt av kona fra Irak til fem års fengsel.
Selv om denne T.s tilknytning til Somalia ble ansett som svak, ble han utvist av hensyn til demokratiets trygghet: «Retten mente at det var stor sannsynlighet for at den kriminelle løpebanen vil fortsette. Derfor ble han dømt til utvisning for alltid. Retten mener at T. kan opprettholde kontakt med familien i Danmark per telefon og Internett.»
Danmark tar med andre ord vare på borgere sine og setter deres trygghet i front – i rak motsetning til Sverige. Danmark peker nemlig på Europas viktige artikkel 8, 2. ledd: Utvisning er «nødvendig» av «hensyn til den offentlige trygghet og for å forebygge uro eller forbrytelse». «En utvisning av tiltalte for bestandig vil på den bakgrunn ikke innebære en krenkelse av hans rett til privat- og familieliv i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8, og utvisning med innreiseforbud for bestandig vil derfor ikke være i strid med Danmarks internasjonale forpliktelser», konkluderte dommen i ovennevnte sak.
HRS skal være på ballen
Danmark har noen av Vest-Europas modigste og tydeligste politikere når det gjelder innvandring og islam. Slik har det vært siden tidlig 2000-tallet, da Anders Fogh Rasmussen (V) overtok regjeringsansvaret etter at Socialdemokratiet i årevis hadde stått bak en hodeløs, høy ikke-vestlig innvandring. Med press fra Dansk Folkeparti (DF) snudde Venstre skuta.
I dag er det et annet parti som har overtatt som klassens fremste vaktbikkje, fremadstormende Nye Borgerlige (NB), anført av Pernille Vermund og tre andre som ble valgt inn i Folketinget i 2019. Partiet landet på 2,7 prosent i valget den gang. Nå vaker de mellom åtte–ti prosent, og de setter stadig dagsorden når det gjelder en svært stram kurs på «utlendingsfeltet», og der partiet er knallhard mot organisert islam.
I tillegg har Danmark nå en regjering ledet av Socialdemokratiet, ved partileder Mette Frederiksen, og hun er heller ikke av det bløte slaget. Med presset fra Nye Borgerlige, og kanoner fra eksempelvis Venstre, anført av Inger Støjberg, gir Danmark oss et håp.
Og er det noe vi alle trenger, så er det håp.
Jeg drister meg avslutningsvis til en spådom for 2021: Inger Støjberg forlater Venstre og går over til Nye Borgerlige, etter de massive angrepene mot henne i den såkalte «barnebrudsaken», som handler om at hun som statsråd etter 2015 under migrasjonskrisen ga ordre om at barnebruder som ankom Danmark med tvang skullel skilles fra sine ektemenn. Får Nye Borgerlige henne med på laget, vil de antakelig vinne flere prosent på de kommende målingene. Og det trenger Danmark: De trenger å legge kursen ytterligere om – hvis de skal ha håp for et mer harmonisk land i nær fremtid.
Danmark, Sverige og Frankrike er de viktigste EU-landene å følge med på i dette nye året. Det handler om innvandring, islam, demografi og å stå opp for våre særegne nasjonalstater. De er bevaringsverdige. HRS skal være på ballen.