Forfatteren og journalisten Lars Åberg har skrevet en kronikk om betydningen av grenser, både for stater og mennesker.
Grenser er viktige, men de kan også håndheves for strengt: Uten grenser vil samfunnets funksjoner gå i stå, og med for streng kontroll og helt lukkede grenser, vil livet bli fattig.
Nasjonale lovverk bedre enn konvensjoner
Det er lett å ønske seg en grenseløs klode, men den lar seg ikke realisere i praksis, hevder Åberg:
I en verden med store forskjeller mellom systemer, kulturer og levekår kan ikke mulighetene vi har til å reise fritt bety at man også kan bosette seg hvor som helst med fulle rettigheter. Større global rettferdighet oppnås ikke ved å flytte fattige mennesker til rikere land.
For ett år siden ble FNs barnekonvensjon skrevet inn i svensk lovgivningen, noe som generelt ble oppfattet som et framskritt – til tross for at svensk lov lenge har gitt barn, og spesielt jenter, bedre beskyttelse enn kompromisset mellom mer og mindre barnevennlige stater formulert i konvensjonen, skriver Åberg. Men det kan virke som om man skammer seg over egne, nasjonale milepæler på rettighetsområdet, antyder han. Man vil ikke framstå som sjåvinist, kanskje? Så fornektes heller historiske fakta.
Generelt er internasjonale konvensjoner ofte dårligere enn nasjonale lover i demokratiene, og de land som burde innføre og etterleve internasjonale konvensjoner, gjør det i liten grad eller bare formelt, hevder Åberg.
Verdensborger – men i en nasjonalstat
Ingen velferdsstat ville eksistert uten ytre grenser. De som betaler skatt må være den samme gruppen som mottar velferdstjenester – ellers ender det raskt i underfinansiering og manglende legitimitet.
Lars Åberg avslutter med å påpeke at følelsen av tilhørighet både knytter seg til en fysisk geografi og til et symbolsk, forestilt felleskap, og at det ikke bør være noen motsetning mellom det å se seg selv som verdensborger og samtidig ønske å leve med den tryggheten som en rettsstatlig velferdsstat kan tilby. Hvilke grenser som da er nødvendig å opprettholde, både mellom stater og mennesker, er gjenstand for kontinuerlig debatt:
Tillhörighet är något fysiskt och samtidigt symboliskt. Det är svårt att se någon motsättning mellan att hålla sig med en självbild som världsmedborgare och att vilja leva med tryggheten som en rättsstat kan ge. Vilka gränser som behövs och hur de kan dras, i vardagen och på kartan, får vi diskutera liksom nödvändigheten av att kunna överskrida dem.