Denne arrogante og farlige innstillingen bygger på antagelsen om at vi i dag kan gi en definitiv vurdering av historiske personer. Alle med riper i lakken, skal bort. Men fortiden kan ikke vurderes ut fra ettertidens moral og kunnskap .
I et videoforedrag for PragerU starter forfatteren, skribenten og samfunnskritikeren Douglas Murray med å spørre: Hva slags framtid får vi om vi fornekter og avviser vår egen fortid?
Empati over fakta: moralsk arroganse
Hvordan kan vi tro at vi forbedrer framtidsutsiktene ved å rive ned statuer av Churchill, Lincoln eller Columbus? En slik tro bygger på antagelsen om at vi i dag kan gi en endelig vurdering av historiske personer.
Det er ikke bare dumt og urettferdig, men også farlig, sier Murray i foredraget. Det kutter forbindelsene til fortiden. Vi mister våre røtter.
Å forutsette at historiske personer burde vite det vi vet i dag, er å insistere på at historiske skikkelser burde kunnet se inn i framtiden.
Dette er en ahistorisk og mildt latterlig forutsetning, og Murray kobler dette synet til åndsklimaet i dagens klasserom, som «prioriterer empati over fakta». Elever og studenter lærer at historie skal vurderes etter et forutbestemt venstrevridd skjema med ulne begreper som «sosial rettferdighet, likeverd og toleranse».
De som får denne undervisningen blir «dommer, jury og rettsbetjent» over emner og problemstillinger som de i tiltakende grad vet lite eller ingenting om, hevder Murray, for ingen har lært dem «nyansene, kompleksiteten og sammenhengen, som utgjør historie som fag».
Det venstreorienterte samtidsskjemaet som historien vurderes etter, fostrer arroganse: Vi er bedre enn dem som levde før oss fordi vi vet ting som de ikke visste.
Kunnskap og moral er selv underlagt historisk endring
Murray argumenterer videre for at en liberal, sunn og human innstilling ikke vil være å bruke historien som en lekegrind for moralske vurderinger. Vi må erkjenne at historiske aktører handlet ut fra hva de visste, akkurat som vi i dag handler på grunnlag av tilgjengelig informasjon. Selvsagt fantes det også ondskap og umoral hos fortidens mennesker også, men dette må vurderes i lys av aktørenes egen samtid, understreker han.
Et eksempel på at moralsk fordømmelse ikke fører til innsikt i komplekse historiske hendelser, er bakgrunnen for den amerikanske grunnloven (vedtatt 1787). Murray innrømmer at det selvsagt ville vært bra om grunnloven hadde inkludert et forbud mot slaveri, og noen av The Founding Fathers jobbet iherdig for å få dette inn i teksten. Men om ikke slaverimotstanderne hadde vært villige til å kompromisse på dette punktet, ville det ikke blitt noen grunnlov og ikke noe United States of America, sier Murray. De måtte finne en balanse mellom interessene til Nord- og Sørstatene.
Men the woke mind avskyr slike realistiske vurderinger, der mange hensyn må veies mot hverandre – og i kontekst. De sitter på den endelige sannheten, og mener folk i tidligere tider burde visst bedre. Murrays alternativ er å ta utgangspunkt i at folk før som nå gjør det beste ut av situasjonen de er i, og at vi alle handler under gitte forhold.
Fortidens kjemper
Noe som irriterer Murray er at mange i dag ikke erkjenner at vi står på skuldrene til fortidens helter, selv om mange ikke lever opp til perfekte moralske standarder i vår tid.
Han viser til at da Isaac Newton ble æret, ble han berømt for sitt ydmyke svar: «Hvis jeg har sett lenger enn andre, er det fordi jeg står på skuldrene til kjemper som har levd før meg.»
Foredraget slutter med disse velvalgte ordene om woke-innstillingen:
It imagines that if we could only liberate ourselves from the dusty, misguided and misinformed ideas of the past then we might see further, fly still higher. This view is wrong. Divorced from our past we would be utterly lost. We would not rise, but plummet. We would be forced to start again with far less insight, and with far poorer examples as our guides. Ironically, thanks to the statue destroyers, the great figures of the past have never looked greater.
Hør hele foredraget: No Past, No Future
Foto: HRS