Etter halshuggingen av læreren Samuel Paty, har islamiseringen av de franske skolene fått mer oppmerksomhet enn noen gang før. I løpet av to måneder etter Patys død 2. oktober i fjor, registrerte myndighetene 800 islamistiske hendelser av ulik karakter, inkludert drapstrusler mot lærere, fortalte utdanningsminister, Jean Michel Blanquer, i desember.
Som den intellektuelle kjempen og forfatteren, Alain Finkielkraut, sa det etter henrettelsen av Paty:
«Å leve sammen er en fabel. Republikkens tapte territorier er territoriene erobret med hat mot Frankrike. Øyner har blitt åpnet, bevisene kan ikke lenger skjules.»
Groteske hendelser på rekke og rad
En rekke hendelser trekkes frem av Giulio Meotti, forfatter og kulturredaktør for Il Foglio. Som den om læreren ved skolen der Paty startet sin karriere som lærer. En historie- og geografilærer underviste om ytringsfrihet til en 5. klasse. Han sa blant annet at president Emmanuel Macron ikke er «islamofobisk». Dette førte til at en elevs far møtte opp og ga læreren en verbal omgang – foran en rekke vitner – om hva læreren kunne og ikke kunne si. Resultatet var at læreren ble sykemeldt og han ble bedt om å skifte skole.
På en videregående skole nær Lyon truet en elev en lærer med at han skulle «kutte av ham hodet». I Gisors spredte ei jente et foto av hodeavrettingen av Paty til sine medelever. I Albertville måtte politiet innkalle fire barn og deres foreldre, etter at barna hadde sagt i klasserommet at «læreren fortjente å dø». I Grenoble ble en islamist arrestert for å ha truet en annen historie- og geografilærer, Laurent, som er kjent fra realityserier på fjernsyn. «Jeg skal halshugge deg», truet islamisten. Laurent var da i gang med å lage en videohyllest av Paty. Dette fikk også en elev i Saumur til å fortelle læreren sin at «min far skal halshugge deg».
I desember i fjor opplevde en professor på jusfakultetet ved Aix-Marseille-universitetet å få en mengde drapstrusler. «Caroline L», som hun omtales, ble beskyldt for å være «islamofobisk». Påtalemakten i Aix-en-Provence åpnet sak mot henne for «offentlig å ha fornærmet» personer som tilhører en religion, les islam. Og hva hadde denne kvinnelige professoren forklart til sine studenter?
«Det er ingen samvittighetsfrihet i islam. Hvis du fødes til en muslimsk far, så er du muslim resten av livet. En form for seksuelt overført religion. Et av de største problemene vi har med islam, og dessverre det er ikke det eneste, er at islam ikke tillater samvittighetsfrihet. Det er helt skremmende.»
Og neste hendelse er også av det helt skremmende slaget: En videregående skole i Riom ble stengt ned 11. januar i år grunnet «fornærmelser og drapstrusler» rettet mot lærere. «Vi har bestemt oss for å stenge skolen etter fornærmelser og drapstrusler for å beskytte studenter og ansatte», forklarte en talsperson for skolen. Noen timer senere ba en lærer i Toulouse, Fatiha Boudjahlat, om politibeskyttelse etter å ha mottatt betydelige trusler.
Ovennevnte hendelser er bare noen eksemler fra tidsånden rundt ytringsfrihet i de franske skolene.
Tydelige advarsler for to tiår siden
Dette som skjer bør ikke komme som et lyn fra klar himmel på oss. For i 2015 kunngjorde også Den islamske staten at franske skoler skulle angripes og oppfordret sine tilhengere til å «drepe lærerne «. Ifølge Gilles Kepel, en ekspert på islamisme, har «skolen, for tilhengere av politisk islam, blitt et citadell å rive ned».
Tidligere denne måneden kunne vi fortelle om en fersk undersøkelse som viser at nesten halvparten av franske ungdomsskolelærere unngår helt eller delvis emner som seksualitet, Holocaust og evolusjon for å unngå å trigge muslimske elever. Ved frykt, terror og intimidering høster nå islamismen hva den har sådd. Vi har også fortalte om Mila, nå 17 år, som lever i bunkeren etter at islamister har truet henne på livet grunnet hennes utsagn om islam. På ett år har hun fått rundt 50.000 hat- og trusselmeldinger.
Hvordan vi lot islam entré skolen, er tittelen på en fersk bok, forfattet av Jean-Pierre Obin om islamiseringen av de franske skolene. Obin er også hovedmannen bak den nasjonale rapporten fra 2004 om islamiseringen i skolene, en rapport som rystet landet. Sentrale myndigheter prøvde først å gjemme rapporten i en skuff i 2003, da den var ferdigstilt. Rapporten, bestilt av daværende regjering, avdekket et så grelt bilde av islamistisk innflytelse i skolene, at regjeringen ville forbigå den i stillhet. Obin og 10 undervisningsinspektører hadde besøkt et stort antall skoler i boligområder dominert av muslimer. De møtte en virkelighet i full kamp mot den franske statens verdigrunnlag, særlig knyttet til sexisme og jødehat. Rapporten for 17 år siden avdekket at antisemittisme var utbredt, jødiske elever ble overfalt både verbalt og fysisk, og at å undervise i jødeutryddelsene i konsentrasjonsleirene til Hitler var en øvelse med betydelig risiko for bråk og boikott. Rapporten avdekket også et utbredt og sterkt press på muslimske jenter om å dekke seg til med hijab. Denne rapporten var et viktig bakteppe da Frankrike ved det nye skoleåret sensommeren 2004 innførte forbud mot «prangende religiøse symboler» i den offentlige skolen.
Også en annen franskmann har skrevet bok om dette temaet, nemlig den tidligere rektoren ved tre «utsatte» skoler i Marseille, Bernard Ravet. I sin bok, Rektor ved college eller republikkens imam? (Principal de collège ou imam de la république?, 2017), tok han et kraftfullt oppgjør med islamismen han hadde kjempet med i sitt virke på skolene, men ikke bare der.
«I mer enn ti år har fanatisme banket på døren til dusinvis av institusjoner… Den har prøvd å angripe republikkens fysiske territorium, centimeter for centimeter, ved å pålegge den dets tegn og standarder.»
Infiserer hele samfunnet?
Den franske filosofen, Robert Redeker, skrev allerede i 2006 dette:
«Islam prøver å påtvinge Europa sine regler, som at svømmehaller skal kun ha åpent for kvinner på visse tidspunkt, et forbud mot karikering av denne religionen, krav om spesielle dietter for muslimske barn, kamp for å kunne bruke slør på skolen, beskyldninger om islamofobi mot frie sjeler.»
Denne kronikken i Le Figaro som Redeker skrev i 2006, «Hva burde den frie verden gjøre overfor islamistisk skremsel?», ledet til trusler både fra nasjonalt og internasjonalt hold etter at den ledende Brorskapsprofilen, Yusuf al-Qaradawi, utpekte Redeker som «øyeblikkets islamofob». Redeker måtte gå under jorden, og så vidt vi vet er han der fremdeles. Da alle drapstruslene kom i 2006, uttalte Redeker seg slik: «Jeg kan ikke arbeide og jeg er tvunget til å gjemme meg. Så på en måte har islamistene lykkes med å straffe meg på republikkens territorium, som om jeg var skyldig i en meningsforbrytelse.»
HRS har hatt gleden av å publisere en kronikk av Redeker, med introduksjon av ham skrevet av forfatteren, Bruce Bawer, amerikaner bosatt i Norge.
Et naturlig spørsmål er: Når islamismen kan få et så alvorlig grep om de franske skolene og universitetene, hva da med resten av samfunnet og dets institusjoner? Hvordan står det til i eksempelvis helsevesenet og rettssalene? Hva tror man fremtiden vil bringe når den store unge muslimske befolkningen skal ut i det offentlige arbeidslivet hvis vi ikke tar det onde ved roten?
Vil Macron handle som han lovet?
2. oktober i fjor sa president Macron at islam er i krise verden over. Derfor skal Frankrike nå ta strupetak på synlig islam i republikken, fortatte han. Særlig skal det slås ned på hijab i offentlig sektor.
Punktvis viste han til disse ønskede tiltakene:
- Loven gir folk rett til fritt å ha den troen de selv velger, men utvendige tegn på religion under ingen omstendigheter må tillates i skolen eller offentlig sektor.
- I det private som yter det offentlige tjenester skal religiøse plagg forbys. Regjeringen sikter mot å fjerne hijaben.
- Staten skal kunne gripe inn dersom lokale myndigheter lar seg presse av islamister til å innføre religiøse menyer i skolen og kjønnssegregert svømming.
- Frankrike skal «frigjøre» islam i landet fra utenlandsk påvirkning, som finansiering av moskeer.
- Hjemmeundervisning skal sterkt begrenses, og fra neste år blir skoleundervisning obligatorisk for alle.
Sistnevnte handler om at det er avdekket en rekke tilfeller av såkalte hemmelige «undergrunnskoler», der det bes i skoletiden og lærere bruker nikab.
Vil vi se et konkret, realpolitisk resultat av disse lovnadene – og vil de i så fall virke?