HRS påpekte – som eneste aktør så langt i Norge – at noen muslimer ikke vil bruke Antibac grunnet alkoholforbudet i islam. Dette er jo relevant informasjon ettersom eksempelvis somaliere og pakistanere har ligget på smittetoppen under koronapandemien i Norge, og situasjonen er lik i alle vesteuropeiske storbyer: Ikke-vestlige ligger på smittetoppen.
Vi sa noen. For det foreligger ingen statistikk på hvor mange muslimer som avstår fra bruk av Antibac. Vi kunne også vise til at hovedleverandøren av hygieneartikler til Gardermoen, Rentoktil Initial, tilbyr halal-akkreditert håndrens, altså alkoholfri håndrens. «UltraProtect» er «også Halal akkreditert», heter det. Hvorfor tilbys dette?
Organisert islam rir oss som en mare
Tross at vi har fakta på vår side, ble det ramaskrik, både fra medier og også fra selvoppnevnte muslimske talspersoner. To av dem gikk ganske nylig ut i Aftenposten med feilaktige påstander, noe Aftenposten tillater:
HRS’ seneste påfunn er forsøket på å gjøre norske muslimer til syndebukker under koronapandemien ved å hevde at muslimer ikke bruker Antibac på grunn av alkoholforbudet i islam.
Aftenposten ber dem ikke å dokumentere påstanden. Det interessante er at Aftenposten nidkjært krever dokumentasjon på våre påstander når vi sender et svarinnlegg.
Hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Fordi den tjener avisens politiske islamprosjekt?
For å vise dere lesere hva som har pågått på epost mellom oss og Aftenposten, bør dere først lese innlegget til Muniba Ahmad og Fatima Almanea i den nye islamske tenketanken Wasila, datert 13. januar
Vi sendte tilsvar dagen etter, 14. januar. Vi orket rett og slett ikke å repetere at vi aldri har sagt at muslimer generelt ikke bruker Antibac, men benyttet heller muligheten til å si noe om den islamske faren i våre vestlige demokrati. Som kjent har et svarinnlegg sine begrensninger på lengde. Dette innlegget ble publisert 21. januar i Aftenposten, en uke etter at det ble sendt til redaksjonen:
Vest-Europa slapp organisert islam løs for rundt 50 år siden. Den mest dødbringende og samfunnsødeleggende religionen verden noensinne har sett fikk fritt spillerom. Resultatet er at kontinentets frihet, ikke minst kvinners frihet, har gått i revers.
Det var aldri hat overfor sovjetborgere å stå opp mot kommunismen, ei heller var det hat mot italienere å stå opp mot fascismen. Å stå opp mot vår tids farligste og mest utbredte totalitære ideologi, organisert islam der det avskyelige sharialovverket er i dens midte, prøver dens tilhengere å definere som hat mot mennesker.
Det er tvert om motsatt: Å stå opp mot det islamske mørket, er å stå opp for muslimers personlige rett til å leve frie liv.
Vi skjønner at dette kan være vanskelig for unge kvinner som flagger sharia (hijab) å ta innover seg (Aftenposten 13. januar). Vi skjønner at dette er særlig vanskelig for en kvinne, Muniba Ahmad, å vedgå at hun er en betydelig del av problemet hele Vest-Europa sliter med: Moskéislam som jobber intenst for å omstyrte det frie Europa. Ahmad har nemlig vært aktiv i den verdensomspennende Minhaj-bevegelsen med den pakistanske lederen Tahir ul-Qadri. Ul-Qadri kjemper for en hel klode under kalifatets fane. I hans hjemland, Pakistan, er han avskydd av enhver menneskerettighetsforkjemper og feminist. Ikke minst fordi han var hovedarkitekten bak innføringen av dødsstraff for blasfemi under diktatoren ul-Haq.
De to kvinnene burde være voksne nok til å peke på ett land i verden der islam råder, og der de – som kvinner – kunne leve i den friheten Norge gir dem. Men det kan de selvsagt ikke, for et slikt land eksisterer ikke. Frihet finner muslimer utenfor sine opprinnelsesland. Det er jo nettopp derfor de innvandret hit.
De islamske tekstene (koranen, hadith, sira) er fulle av grusomheter mot ikke-muslimer og også muslimske kvinner. Dette rir Vest-Europa som en mare, og nå også et land som Mosambik, der kristne utsettes for den voldelige islamske jihaden. Den samme jihaden som eksempelvis president Macron har lovet å bekjempe med alle midler han har i 2021. Det handler om den franske republikkens overlevelse.
Vi setter pris på alle krefter blant muslimer som står opp for friheten. De som vil islam inn i våre samfunnsinstitusjoner, inn i våre offentlige gater, de skal møtes med kontant motstand – for friheten og fremtidens skyld.
Fakta aksepteres ikke
Aftenposten ga straks beskjed 14. januar på epost at de ønsket dokumentasjon:
Kan du sende lenker som dokumenterer disse avsnittene:
Vi skjønner at det er særlig vanskelig for en kvinne, Muniba Ahmad, å vedgå at hun er en betydelig del av problemet hele Vest-Europa sliter med: Moskéislam som jobber intenst for å omstyrte det frie Europa.
Ul-Qadri kjemper for en hel klode under kalifatets fane. I hans hjemland, Pakistan, er han avskydd av enhver menneskerettighetsforkjemper og feminist. Ikke minst fordi han var hovedarkitekten bak innføringen av dødsstraff for blasfemi under diktatoren ul-Haq.
Dette rir Vest-Europa som en mare, og nå også et land som Mosambik, der kristne utsettes for den voldelige islamske jihaden.
Altså aksepteres ikke helt grunnleggende fakta om organisert islam, ul-Qadri og jihadterror i Mosambik.
Vi svarte med en grundig utdypning på dette:
1. Ad moskéislam. Dette er et omfattende tema, derfor skrev jeg Islam. Den 11. landeplage, som er den mestselgende boken noensinne om islam i Norge, og dette er en kjensgjerning for dem som har satt seg inn i islam. Dere kan eksempelvis benytte denne. Eventuelt kan alle avsløringene med skjulte kamera benyttes – fra Norge, Sverige, Danmark og England. Her Danmark. Her er det flere. Så har du han vi kaller avhopper-imamen, Ahmed Akkari, som opererte som imam i en rekke sunni-moskeer i Danmark og som «shariadommer» (hans egen betegnelse) i gettoene i Danmark. I boken Min afsked med islamismen. Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mot Danmark (2013), er dette temaet. Her er noe fra boken hans:
«Vi tar nå en opplysningstur til Danmark. Turen skyldes en ekstrem imam som herjet ideologisk i danske moskeer og muslimske skoler i forrige tiår. Han kalles avhopper-imamen, fordi han avsluttet sin «ideologiske» karriere i moskeene og heller skrev en bok i 2013 om hva som faktiske foregår bak de lukkede dørene i moskeer og skoler der. Boken heter Min afsked med islamismen. Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mot Danmark (2013), forfattet av Ahmed Akkari. Han var imam i en rekke sunnimoskeer i Danmark gjennom 2000-tallet, og shariadommer i gettoene. Akkari var også en sentral hjerne da en delegasjon imamer dro fra Danmark til Midtøsten i 2006 for å ildne opp massene under Muhammedkrisen ved blant annet bruk av rene løgner. Ha dette i mente når du leser videre.
Akkari startet sin karriere i moskeen i Aarhus 16 år gammel. Han lærte raskt at «de som fremdeles ikke hadde sett islams lys var kafir – vantro. De tjente som Satans håndlangere og var dømt til Guds straff både i livet og i evigheten. Denne læren var sentral i moskeene». Akkari fikk eksempelvis beskjed om ikke å kikke ut vinduet i moskeen og ned på gaten.
«Danskenes samfunn er mot islam og det er fylt med fristelser som du skal passe deg for. Derfor er det best for muslimer å holde blikket for seg selv.»
Det ble videre henvist til «muslimers renhet og enestående posisjon i verden». I undervisningen ble det talt om «de vantros mørke»… Av og til ble det supplert med historiske eksempler på voldsomme slag mellom Vesten og islam for å underbygge fortellingen om motsetningene mellom de de rene og de i Guds øyne tilgrisede. Især legender fra korstogenes tid var populære».
Språkundervisning er som i Danmark også et vanlig tilbud i moskeen i Norge og resten av Vest-Europa. Dette er en «nøkkelaktivitet» i moskeene, forteller Akkari. Mange foreldre «ønsker at barna deres skal lære familiens arabiske morsmål, og det utnytter de radikale miljøene ved å tilby gratis leksjoner flere ganger i uken. Undervisningen sikrer en konstant adgang til lettpåvirkelige barn og unge». Men var det vanlig språkundervisning barna fikk når foreldrene hadde brakt dem til koranskolen? Nei, sier Akkari. Barna ble plassert «i små sirkler på gulvet. Lærerne var typisk eldre, langsjeggede menn utstyrt med lang stokk som gikk mellom gruppene og terpet avsnitt i Koranen, muslimske ritualer og den islamske loven, Sharia». Dersom barna ikke klarte å svare innen rimelig tid, svarte feil eller var nesevise, ble de slått med stokken. Slagene «var ikke harde, men kraftige nok til å ha ønsket effekt». Når barna ble hentet av foreldrene, ble foreldrene formanet på denne måten: «Dere må beskytte barna mot det bedervelige de lærer av danskene. Vi kan se at de blir dårlige muslimer.» Og utad «er alle skolene fortalere for fred og forståelse», innad messes det om «plikt om å hate».
– Parallell til nazisme
Som ungdom satt Akkari også i moskeen sammen med andre unge og lyttet til kassetter fra Midtøsten (i dag ville det vært mp3-filer og YouTube). Her ble det messet om «islamistiske doktriner og prinsipper, og Sharialoven», et «glorifisert liv» til profeten, «og de store historiske slag mellom de vantro og islams hellige soldater som seiret med Gud i ryggen. Når kassetten var ferdig etter en times tid, satt vi oppstemte og nærmest forførte tilbake». Akkari sier at han «vet at situasjonen er den samme i dag». Og han vet at lysskye taler som ikke må komme offentligheten for øre, spres til «globale nettverk med eposter. Den siste metoden brukes især i de tilfeller hvor offentligheten ikke må høre hva som sies om blant annet jøder, kristne og den hellige krig».
Når Akkari ser tilbake på opplevelsene som ung i koranskole og den lokale moskeen, «har jeg vanskelig for ikke å dra en liten parallell til nazistenes suksessfulle strategi i Tyskland». De fikk «folkemasser til å akseptere hat og uhyrlige påstander ved hjelp av propaganda som innbiller mottakerne at de selv var renset og de beste mennesker i verden og fortjente en opphøyet plass på jorden. Den eneste forskjell i metode er at nazistene ikke påstod at deres sannhet kom fra en Gud» (s. 61).
Mange en borger i Norge har registrert at moskeers inngangsdører ikke merkes med «moské». Årsaken er enkel, sier Akkari. Alle moskeene «hadde hånden langt ned i de kommunale pengekassene». Moskeenes ledelser søkte om offentlig støtte ved bruk av andre betegnelser for virksomheten sin: «Ungdomsforeninger, kulturforeninger og fritidsforeninger, eller kun ‘likhets- og brorskapsforeninger’.»
«På papiret dyrket man alt fra barneidrett til friluftsliv – aktiviteter som var nøye utvalgt til søknadene», fordi de «ga tilgang til støtte til både lokaler og drift. … Godtroende kommuner (kastet) millioner av kroner direkte ned i moskeenes kasser. Penger som gikk til islamistisk indoktrinering og til å spre hat mot Danmark og verdier som demokrati, toleranse og frihet.»
Akkari forteller videre at «folk moret seg veldig over at danskene (slik) latterliggjorde seg selv på bekostning av egne penger. Danmark finansierte ganske enkelt den ideologiske krigen mot seg selv». Han gir et eksempel på en moské i Aalborg som mottok 220.000 kr i året til «gymnastikk og trening av unges motorikk». En av de unge som den gang mottok «treningen» var for øvrig han som prøvde å drepe Kurt Westergaard med øks i 2010.. Akkari sier videre at han «levende kan forestille seg hvordan han (øksemannen, red.) ble formet av de samme menneskene og bøkene som fylt så meget i mitt unge liv 10 år forut». Han forteller også at ofte er styrene utad kun papirfigurer for de med makt på innsiden, som igjen gjerne er Brorskapets folk.
Advarer mot partikrangel
Vi skal nærme oss en avrunding, det er vanskelig for det er så uendelig mye viktig å ta av fra boken. Akkari, som altså kjempet mot Danmark i mange år, forteller at han takket ja til bokprosjektet fem år etter at han hoppet av som imam:
«Det plaget meg at jeg intenst hadde bekjempet den kulturen og det samfunnet som hadde hjulpet meg og min familie da vi hadde det som aller verst. Og det plaget meg at jeg kunne se at den samme kampen var i gang mens enhver som påpekte det ble stemplet og utstøtt som rasist. Jeg fryktet at det på sikt vil ødelegge det danske samfunnet.»
I bokens avrunding sier han dette:
«Danmark står overfor en verdipolitisk utfordring som spenner over politiske kløfter. Utfordringen handler om selve demokratiets grunnverdier, og den må ikke drukne i en spiral av negative partipolitiske utskjellinger. Fordi mennesker som ikke deler demokratiets verdier gjør nytte av striden.»
Ny avvisning
Men heller ikke dette var tilfredsstillende for Aftenposten. I epost 20. januar får vi beskjed om å dokumentere følgende påstand:
Beklager sent svar. Jeg har videresendt innspillene dine til redaktøren.
Og takk for lenkene. Det er fint om du kan være mer spesifikk angående dette punktet (på hvilken side i rapporten du lenket til, er dette omtalt?): I hans hjemland, Pakistan, er han avskydd av enhver menneskerettighetsforkjemper og feminist. Ikke minst fordi han var hovedarkitekten bak innføringen av dødsstraff for blasfemi under diktatoren ul-Haq.
Denne ansatte i Aftenpostens debattredaksjon, Ingvild Berg, skal altså blant annet ha oss til å dokumentere at feminister og menneskerettighetsaktivister i et land som Pakistan avskyr islamister som vil rasere menneskerettigheter generelt, og spesifikt kvinners rettigheter.
Ja, jeg ble målløs over nivået, og jeg tenkte følgende: Denne Berg, tror hun feminister har hijab på hodet? Tror hun eksempelvis Muniba Ahmad, tidligere aktiv i den totalitære Minhaj-bevegelsen, og andre hijabister i Norge, er feminister? Er kunnskapsnivået så til de grader lavt?
Vel, svaret til Aftenposten ble slik:
Nå kjenner jeg at jeg blir temmelig oppgitt. Jeg har levd blant feminister og menneskerettighetsaktivister, inkludert nylig avdøde høyesterettsadvokat og spesialrapportør for FN, Asma Jahanger, i to år. De jobber intenst for et sekulært lovverk. Uten hijab på hodet. Disse menneskene ser slik ut, som ledende i Human Rights Commission of Pakistan (som Jahangir ledet), organisasjon støttet av norske skattebetalere siden rundt 1990
Men kvinnegrupper i islamistiske parti og bevegelser i Pakistan, jobber for en talibanisering av landet.
Men søker du på «feminist» i vår rapport, så kommer nr 1-treff opp slik på s. 10 og 11:
Stance on Gender-Discriminatory Hadood (Islamic) Laws in Pakistan The Hadood ordinance is a set of gender-insensitive Islamic laws that were incorporated in the penal code of Pakistan in 1979 by the military dictator General Zia, with the proactive support of Jumaat Islami. The laws gave legal sanction to the existing low status of women in Pakistan and have multiplied grievous injustice of women victims of violence. For, example, according to the Hadood laws, the testimony of one man is equal to the testimony of two women in a court of law, and a rape victim must produce “four adult Muslim men” as witnesses to the crime. If she cannot produce the men, she will be prosecuted for adultery and the punishment for which under the Hadood laws is being stoned to death. Meanwhile, rapists go free for lack of evidence, because it is improbable that somebody would rape a woman in front of “four adult Muslim men”.
It has been a longstanding demand of women and human-rights groups in Pakistan to remove this ordinance from the penal code of Pakistan. Jumaat Islami (islamitisk parti) strongly opposes the repeal of the Hadood laws and believes that such a repeal would be in contradiction with Islam. Once, at a conference convened by the government of Pakistan and feminist NGO’s, the party’s female activists tore apart banners and posters denouncing the Hadood laws. The party’s leader, Qazi Hussain Ahmad, praised the destruction of the banners and posters as “part of the struggle of the party’s women workers to thwart any move against Islam”.
Hva gjelder Qadri ble han avkledd i København som arkitekten bak dødsstraff for blasfemi. Du kan prøve å lete etter feminister og menneskerettighetsaktivister i Pakistan som støtter Qadri. Du vil mislykkes radikalt.
Og «hans» kvinner ser slik ut.
Da ble det stille i Aften-fjøset.
Spørsmål til Aftenposten
Vi fikk aldri svar på hvorfor Aftenposten tillater udokumenterte og feilaktige påstander om HRS – som lett kunne vært motdokumentert. Vi ser altså mønsteret: Vi skal dokumentere helt banale fakta. Andre kan si nær sagt hva som helst om oss, og Aftenposten sender det i trykken.
Jeg sendte fredag en epost til Berg med følgende spørsmål:
Vår korrespondanse har gitt meg noe refleksjoner. 1. Dere svarer ikke på hvorfor dere tillot at Wasilas representanter udokumentert får påstå at HRS mener at muslimer ikke bruker håndsprit. Hvorfor får vi ikke svar? Dere svarer heller ikke på hvorfor dere ikke ba dem å dokumentere at de kobler HRS til muslimhat. 2. Hvilke bøker om islam har du lest?
Ikke minst sistnevnte er interessant å få vite. Som en belest journalist sa til meg i 2015: Hver eneste gang du snakker med en journalist, spør hva vedkommende synes om islam og Muhammed.
Det har jeg testet ut, og jeg får aldri et svar. De fleste blir så overrumplet at det kun blir med innledende stotring, for deretter å avvise at vedkommende har noen mening, eller at det sies rett ut: Jeg kan ikke noe om islam og Muhammed.
Ingvild Berg videresendte spørsmålene til debattredaktør, Erik Tornes, som svarte meg. Hans svar kan summeres opp slik: Bla, bla.
Vi forsøker å få våre debattanter og skribenter til å legge inn referanser og lenker der det er nødvendig, men vi (og debattantene) kan absolutt bli bedre på dette.
Når det gjelder Antibac, kunne det vært henvist til denne saken.
Deres vurdering om at HRS bygger opp under fordommer, kunne vært konkretisert ytterligere. Men de har da allerede nevnt dette med Antibac-bruk, så de har konkretisert det.
«Vært konkretisert ytterligere», og dette ytterligere er altså mer enn løgnen om Antibac. Dette er for øvrig avisen som ynder å trykke negative innlegg om HRS, og som også med jevne mellomrom gjennom årene på lederplass ber om at HRS fratas statsstøtten, sist lillejulaften 2020. Til dette er det bare å si: Den dagen regnskapet over innvandringens konsekvenser skal gjøres opp, er jeg glad jeg aldri har vært en del av Aftenpostens redaksjon.