La oss slå fast følgende fakta først:
- Helkroppundersøkelsen for jenter ved skolestart ble fjernet med et pennestrøk av Helsedirektoratet i 1993.
- Den ledende fagekspertisen protesterte, anført av eksempelvis barnelege og Barneombud, Trond Viggo Torgersen, Norsk barnelegeforening og landets ledende helsesøstre.
- Helkroppundersøkelsen ble ikke fjernet for guttene.
Hva i all verden var det som skjedde i 1993? Debatten om helseundersøkelser av jenters underliv gikk høyt i media i kjølvannet av Bjugn-skandalen, der en rekke voksenpersoner feilaktig ble beskyldt for seksuelle overgrep mot barn. Mediene omtalte de eksisterende rutinemessige underlivsundersøkelsene av jenter som ”sexkontroll”, etter at foreldre i Ski hadde klaget undersøkelsene inn for Barneombudet.
Helsedirektoratet (HD), vurderte at undersøkelsene krenket barns bluferdighet, og undersøkelsen ble avviklet, med unntak av testiklene hos gutter. Det var altså føleri i medier som Dagbladet, kombinert med manglende faglighet hos helsebyråkrater, som førte til at undersøkelsen ble fjernet.
Parallelt med denne helsefaglige fadesen, var innvandringen fra Somalia i gang, et av landene i verden med høyest forekomst av kjønnslemlestelse, og der det å sy igjen jentenes underliv i tillegg er vanlig. Altså type 3-lemlestelse.
Med andre ord en dobbel tragedie.
Slik tapte vi en generasjon
Ved at helkroppundersøkelsen av små barn ble fjernet, ble kjønnslemlestelse også umulig å oppdage. Enkelt sagt: barnelegen kan ikke avdekke ørebetennelse uten å kikke inn i øregangen. Å avdekke lemlestelse gjør man ved det blotte øyet: det er en klinisk observasjon, mens hos gutter kjennes det fysisk etter om testiklene er på plass i pungen.
I tillegg lot påtalemakten gjennom årene foreldrene slippe unna når eksempelvis HRS anmeldte forelde med mistanske om at de haddde lemlestet døtrene sine. Helsepersonell kunne bekrefte at jentene var lemelstet, mens foreldrene slapp unna lovens korte arm ved å si at dette var noe de ikke visste hadde skjedd med barna, eller at det var blitt gjort mot deres vilje av andre i familien i opprinnelseslandet.
Slik gikk en hel generasj0n jenter tapt: ingen vet hvor mange som har blitt lemlestet gjennom årene, ingen vet skadevirkningene og konsekvensene på individnivå, og ingen vet heller hva dette har gjort med den enkeltes evne og vilje til verdimessig å la seg assimilere inn i norsk kultur.
Norge har nå ny lov om at foreldre plikter å avverge kjønnslemlestelse av sine egne barn, ref. Stortingsvedtaket forrige høst etter påtrykk fra HRS. Loven medfører at vi kan klare å reise straffesaker. Derfor bør helkroppundersøkelsen gjeninnføres for å avdekke lemlestelse, men også av helsemessige årsaker. Det er dokumentert at jenter har mer helseplager i underlivet enn gutter, så hvorfor i all verden skal jenter ha et dårligere helsetilbud enn sine brødre?
Knuser myter
Da HRS i 2005 fikk gjennomslag på Stortinget for at Regjeringen Bondevik ble pålagt å utrede hvordan man kan innføre helkroppundersøkelse også for jenter, ble det et ramaskrik uten like. Det ble hevdet at helkroppundersøkelse var overgrep mot jenter, det ble påstått at det var en gynekologisk undersøkelse, og den gang statsråd Erna Solberg gikk ut og sa at hun ikke ville medvirke som mor til at datteren gjennomgikk en slik undersøkelse. «Verden stod på hodet», og det var knapt et eneste innlegg i mediene som støttet HRS.
Med fare for å virke arrogant: HRS hadde selvsagt rett, Stortinget det samme da de kom med pålegg. Det var ingen som hadde ett eneste faglig, vektig argument å legge på bordet mot oss. Det var som i 1993: Føleri og hysteri. Barns beste var aldri i sentrum. Og Regjeringen Bondevik, anført av helseminister Sylvia Brustad, klarte å torpedere Stortingets vilje, Det var et rått løp i trespann med forskere (ISF) og byråkrater.
I Norge ble det publisert en studie i 2008 som viser hvordan barn opplever underlivsundersøkelse. Barnelegen Arne K Myhre og helsesøsteren Kari Gulla, samt kollegaer av dem, har gjennomført den mest omfattende studien av helkroppundersøkelse av jenter i Norge. 119 jentebarn og 39 guttebarn i alderen fem og seks år ble spurt hvordan de opplevde ulike deler av en helkroppundersøkelse, nærmere bestemt av øre, munn og underliv.
”Konklusjonen var at de færreste av barna, uansett kjønn, opplevde noen del av undersøkelsen som spesielt traumatisk. Dette på tross av at underlivsundersøkelsen som her ble utført var betydelig mer omfattende enn det som er tenkt å være rutineinspeksjon på helsestasjonen. En senere ikke publisert studie fra USA støtter disse funnene.”
I tidsskriftet Sykepleien går Myhre og Gulla systematisk til verks og knuser myte for myte som er skapt i debatten om underlivsundersøkelser:
Myte 1. ”Underlivsundersøkelse av førskolejenter er det samme som gynekologisk undersøkelse av voksne kvinner.
Dette er ikke riktig. Prosedyren ved en gynekologisk undersøkelse av kvinner forutsettes kjent. (…) En undersøkelse av småjenters underliv er fundamentalt forskjellig fra denne, og derfor er den mest korrekte betegnelsen en klinisk observasjon eller inspeksjon.”
Myte 2. ”Helsepersonell er motstandere av rutinemessig underlivsinspeksjon av jenter.
Dette er ikke riktig. Likevel hevdes det av media med jevne mellomrom. Tvert imot, de fleste faginstanser med barn som sitt fagområde (helsesøstre, barneleger, barneombud) var uenige i bestemmelsen som ble tatt i 1993. Helsemyndighetene derimot, har vært imot rutinemessig underlivsinspeksjon av jenter siden 1993.”
Myte 3. ”Jenter og gutter får et likeverdig tilbud på helsestasjonen.
Dette er ikke riktig. Bestemmelsen om ikke å undersøke jenters underliv etter fylte ett år unntatt på spesielle indikasjoner, har resultert i at gutters underliv blir gjenstand for grundigere oppfølging gjennom førskolealderen enn det som blir jentene til del. Dette kan ha som konsekvens at sykdommer i jenters underliv blir diagnostisert feil eller på et for seint tidspunkt.”
Myte 4. ”Rutinemessig underlivsinspeksjon av jenter er ikke medisinsk begrunnet.
Denne påstanden savner belegg, både i litteraturen og i praksis. Testisretensjon forekommer hos cirka 1–2 prosent av fullbårne gutter, og hos de fleste retter tilstanden seg i løpet av første leveår. En (…) studie (…) viste at vanlige ’jenteplager’ (sammenvoksinger, utflod, hudlidelser og så videre), var mye vanligere enn forekomsten av testikkelretensjon.”
Myte 5. ”Innvandrerjenter og innvandrergutter får et likeverdig tilbud på helsestasjonen
Dette er ikke riktig. I Sosial- og helsedirektoratets gjeldende veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten anbefales rutinemessig undersøkelser ’av testes på nytilflyttede gutter fra ikke-vestlige land frem til puberteten’. Tilstanden en leter etter, testisretensjon, forekommer som nevnt hos cirka 1–2 prosent av nyfødte gutter. Det står ingen tilsvarende anbefaling vedrørende jenter fra ikke-vestlige land, til tross for at en vet at i flere av disse landene, for eksempel Somalia, kjønnslemlestes trolig opp mot 90 prosent av jentene (våre uthevinger, red.). Medisinsk begrunnet forskjellsbehandling?”
Myte 6. ”Kjønnslemlestelse er vanskelig å se.
Dette er ikke riktig. Påstanden tilbakevises også av helsepersonell som har erfaring fra denne type kartlegging. Imidlertid kan noen former for ’mindre alvorlig’ kjønnslemlestelse være vanskelig å oppdage. Men poenget er vel å identifisere flest mulig av disse overgrepene, og først og fremst de aller groveste?” (Her vil jeg legge til at nettopp et hovedargument fra ISF sin side for ikke å ha helseundersøkelser er mangel på ”kompetanse” i helsevesenet: ”hvem har kompetanse til å utføre slike underlivsundersøkelser”?)
Hvor er Stortinget?
I en oppsummerende konklusjon skriver Myhre og Gulla:
”Kjønnslemlestelse av jenter er grov kroppsødeleggelse satt i system, og må antas å oppleves meget krenkende. Underlivsinspeksjon av førskolejenter er imidlertid ikke påvist å være krenkende.”
Det vandrer altså inn jenter den dag i dag fra et land som Somalia med gjensydde og skamferte underliv som ikke får hjelp, mens deres brødre anbefales av helsemyndighetene en helkroppundersøkelse. Hvor er logikken? Hvor er omsorgen?
Da er beskjeden til Stortingets helse- og omsorgskomité: Rekk opp hånden alle dere som har minst ett fagbasert argument mot Gulla, Myhre og HRS.
Nei, nå ble det stille i fjøset, gitt.