Vi har spurt alle organisasjonen som mottar støtte på statsbudsjettets kapittel 496, Post 71, «Tilskudd til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet», som for 2021 er på 37, 5 millioner, om hva de legger i begrepet integrering. De få svarene vi fikk inn, er gjengitt nedenfor. Men først:
Regjeringens integreringsforståelse
Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner lanserte strategien «Integrering gjennom kunnskap. Regjeringens integreringsstrategi 2019-2022» sammen med statsminister Erna Solberg, finansminister Siv Jensen og kulturminister Trine Skei Grande i oktober 2018. Planen ble lagt fram på Hellerud videregående skole i Oslo.
– Når vi forventer at innvandrere skal bidra til fellesskapet, må vi også tilrettelegge for at de får kompetansen det norske arbeidslivet krever. Utdanning og arbeid er viktig for den enkelte, fordi det gir frihet og selvstendighet. Det er også viktig for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn, sier kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner.
Integreringsstrategien hadde fire innsatsområder: 1) Kvalifisering og utdanning, 2) Arbeid, 3) Hverdagsintegrering, 4) Retten til å leve et fritt liv.
Ikke minst er punkt fire viktig: Det er en markering at kollektivistiske, patriarkalske klankulturer skal bekjempes.
Regjeringens strategi går langt i retning assimilering inn i norske (vestlige) verdier og integrering i lokalsamfunn (en forskjønnende måte å si at man ønsker å motvirke segregering, gettoer). Videre ble det lagt vekt på kvalifikasjoner som arbeidslivet reelt etterspør. Norsk språk og kultur ble sett på som den selvsagte rammen.
Krav om å beherske norsk, ble styrket: «lære norsk på et tilfredsstillende nivå» erstattet mer formelle kriterier. Bosettingen skulle vris til områder der det ikke var mange innvandrere fra før, og der det eksisterer et arbeidsmarked som har en realistisk mulighet til å absorbere innvandrere.
Kulturminister i 2018, Trine Skei Grande, understreket at regjeringen ønsket en tett integrering. Det er velkjent at en del innvandrermiljøer er redde for at barna skal bli for norske.
Regjeringen formulerte seg snarere i retning en frykt for at barna ikke skal bli norske nok:
– Vi vil fremme deltakelse og felleskap. Det er de små, nære fellesskapene som er de viktigste for å leve gode liv. Det er særlig viktig at barn og unge med innvandrerbakgrunn kan delta på aktiviteter og er til stede på sosiale arenaer sammen med andre barn, sier kulturminister Trine Skei Grande.
Regjeringen ville også styrke oppslutningen om de grunnleggende verdiene og normene som det norske samfunnet er bygget på.
Siv Jensen målbar dette poenget:
– I den nye strategien styrker vi tiltakene mot negativ sosial kontroll, tvang og overgrep. Alle som lever i Norge skal kunne leve et fritt liv og forfølge sine egne drømmer uten tvang eller negativ sosial kontroll. Derfor innfører vi obligatorisk foreldreveiledning i introduksjonsprogrammet, og obligatoriske kurs om det norske samfunnet allerede i mottak, forklarer finansminister Siv Jensen.
Vårt spørsmål
E-posten ble sendt 12. og 13. januar, med svarfrist på en snau uke. E-posten var lik til alle, og hadde følgende ordlyd:
Til daglig leder
Hei,
Vi i Human Rights Service planlegger en artikkel om hvordan organisasjoner som mottar statlig støtte over statsbudsjettet på kapitlet «Tilskudd til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet» forstår begrepet integrering.
Jeg vil gjerne både ha en kortfattet definisjon, slik dere oppfatter hva integrering dreier seg om, men også med konkrete eksempler om det er mulig og/eller nyttig.
Max lenge er om lag 1500 tegn inkludert mellomrom, og frist er mandag 18. januar kl 12.00.
Med vennlig hilsen
Halvor Fosli, sosiolog
Journalist og kommentator
De første ikke-svarene
Den første som svarte, var Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk senter, som for 2021 mottar over seks millioner i statsstøtte:
Mvh Rune
Nå er det ingen i HRS som kan huske at vi har stilt spørsmål til Antirasistisk senter eller Rune Berglund Steen tidligere, så dette svaret var merkelig også av den grunn.
Neste svar var et automatisk svar, fra OMOD, som mottar litt over to millioner:
Hei,
Takk for din henvendelse vi kommer tilbake til deg innen 1-2 virkedager og senest innen en uke.
Sender du inn en sak knyttet til diskriminering, vennligst send oss ditt telefonnummer, så tar vi kontakt via telefon.
Vennlig hilsen,
OMOD – Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering
Akhenaton de Leon omtales som «daglig leder og founder av OMOD» i en av de få tekstene som er lagt ut på hjemmesiden i 2020, en tale som datteren holdt på vegne av faren i fjor sommer, og her oppgis det også at de Leon befinne seg koronafast på Trinidad.
Det er vel ikke for frekt å påpeke at det ikke har vært innreiseforbud til Norge for norske statsborgere under pandemien (men karantenetid har man stort sett måtte påregne), så her er det vel snakk om at det er nokså behagelig å tilbringe vinteren i Karibien med norsk lønn?
Hjemmesiden mangler for øvrig navnet på daglig leder og eventuelt andre ansatte, men har en fyldig og ambisiøs målsetting:
OMOD Center for Social Justice arbeider for å fremme likestilling, hindre diskriminering, bidra til samhandling og økt deltakelse. OCSJ er et kompetanse- og ressurssenter, som tilbyr veiledning, konsulting, foredrag, møteplasser og hjelp til organisasjonsutvikling.
Fredag 15. januar fikk vi svar fra Bergen. Daglig leder i Fargespill – som mottar to millioner i integreringsstønad – Kjersti Berge beklaget seg:
Hei Halvor!
Tusen takk for henvendelsen. Vi har dessverre ikke anledning til å delta.
Caritas Norge – kort og presist
Per Wenneberg, avdelingsleder for Innenland, svarte for Caritas Norge, som i 2021 mottar tre millioner. De legger mest vekt på å integrere innvandrere inn i arbeidsmarkedet, men de vektlegger også språklig kompetanse og samfunnskunnskap:
Vi forstår integrering som en betegnelse på inkludering av innvandrere i norsk samfunns- og arbeidsliv. Som nasjonalt ressursmiljø på integreringsfeltet arbeider Caritas i Norge særlig med å bistå innvandrere med integrering inn mot arbeidsmarkedet. Våre ressurssentre for innvandrere tilbyr individuell veiledning og kurs knyttet til språk og arbeidsliv over store deler av landet. Flertallet av våre veiledere har selv innvandrerbakgrunn og hjelp-til-selvhjelp står sentralt ved våre sentre og tilbud. Integrering forutsetter i de fleste tilfeller en rimelig grad av språklig kompetanse og samfunnskunnskap, både for å komme i arbeid, men også for å forstå sine rettigheter og plikter, samt å kunne delta aktivt i samfunnet for øvrig.
Som nasjonalt ressursmiljø er vi opptatt av å belyse situasjonen til de som bruker våre tilbud og løfte deres stemmer og synspunkter inn i offentligheten.
LIM – det lange svaret
Siste svar kom fra LIM, der Dana Manouchehri er generalsekretær. LIM mottar to millioner over statsbudsjettet for 2021. Svaret var mer omfattende enn grensen på 1500 ord, så her tar vi bare med et utdrag.
LIM legger vekt på at integrering handler om å ta til seg universelle rettigheter i en sekulær stat, og at fellesskap forutsetter felles språk:
I vedtektene til LIM er følgende nedfelt om hva som legges i integrering: «… deltakelse, inkludering, tilpasning og tilhørighetsfølelse i det nye norske Vi.»
Til dette kan vi tilføye at vi med integrering mener det å tilrettelegge for fredelig sameksistens mellom menneskene som befolker Norges bygder og byer, uavhengig av deres etnisitet, kulturelle bakgrunn eller religiøse overbevisning. Dette medfører å stille ufravikelige krav til at visse grunnleggende rettigheter må være universelle, slik som likestilling, demokrati og ytringsfrihet.
Det er LIMs oppfatning at et samfunn tuftet på det som generelt sett kan betegnes som sekulære verdier er den beste garantisten for å ivareta disse rettighetene. En sekulær stat som ikke favoriserer en spesifikk religion vil også sikre alle samme rett og mulighet til å praktisere sin tro, eller leve livet i fravær av tro overhodet.
Det er imidlertid viktig å presisere at en sekulær stat ikke er anti-religiøs, men tvert imot forholder seg likt til enhver religion. Den sekulære statens rolle skal kort og godt være å opprettholde landets lover, som sikrer alle landets innbyggere samme vern og frihet. Enten de er nyankomne eller har dype røtter her.
En av de mest vesentlige utfordringene forbundet med integrering er at mange av dem som nå skal bli en del av et nytt samfunn har kulturelle eller religiøse skikker og tradisjoner som i visse tilfeller er uforenelige med de ovenfor nevnte verdiene. I slike tilfeller må vi være tydelige på at det er enkeltmenneskets ukrenkelige suverenitet. (…)
Å lykkes med integrering er en komplisert oppgave, som forutsetter at det offentlige Norge og sivilsamfunnet spiller på lag. Integrering avhenger både av politiske føringer, for eksempel i forbindelse med planlegging av bosetting, men også av at organisasjoner som vår, og privatpersoner, alle gjør sitt. (…)
Kort oppsummert kan man på mange måter si at integrering rommer hele totaliteten forbundet med å tilpasse mennesker med en annen kulturell bakgrunn til det norske samfunnet. Og sikre en følelse av gjensidig tilhørighet mellom de ulike folkegruppene, og enkeltmenneskene som bor her.
En etternøler
En del timer etter at fristen hadde gått ut, fikk vi en e-post fra NOAS (tildelt 3,1 millioner i 2021):
Hei, Halvor Fosli,
Jeg viser til tilsendt forespørsel.
NOAS og jeg får mange henvendelser om presentasjoner og innlegg.
Vi valgte å ikke prioritere denne.
Med vennlig hilsen,
Pål Nesse
Generalsekretær
Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)
Vi skjønner at Pål Nesse er en travel mann, som må prioritere strengt.
De som ikke svarte
Av de 14 organisasjonene som mottar statsstøtte for å bedrive integreringsarbeid, var det åtte som ikke besvarte e-posten i det hele tatt: Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA), Minotenk – minoritetspolitisk tenketank, MiRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, Multikulturelt Initiativ og Ressursnettverk, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), Utrop, Samora og Bydelsmødre.
Det kan jo skyldes at de drukner i henvendelser, men vi tviler på det.
Det bør kunne forventes at de kan svare på hvordan de oppfatter mandatet sitt. I kraft av å motta statsstøtte, har de jo et oppdrag. Da er det pussig å ikke ville uttale seg om oppdraget.
Svært mange av disse organisasjonene har en tilbaketrukket posisjon, der de kun jobber med hyggelige, positive og behagelige oppgaver på integreringsfeltet (LIM må nevnes som unntak her). De utgjør en liten del av det professor Terje Tvedt kaller det humanitær-politiske kompleks; et mer tabloid uttrykk kan være snillisme-industrien. Det er innvandrerens behov som står i fokus, ikke samfunnsperspektivet. Det er hva som er bra for Fatima og Muhammed nå som er viktig, ikke hva som er bra for Norge på sikt.
Den norske staten motarbeider strukturell diskriminering etter beste evne, og finansierer heller det den svenske forfatteren Lars Åberg kaller «strukturell velvilje»: Staten hjelper innvandrerne fram.
De fleste av organisasjonene definert som «nasjonale ressursmiljø» på integreringsfeltet er i en definert hjelperolle, og mottar gjerne stående applaus fra medier og politikere for arbeidet sitt.
Innvandringens langsiktige og muligens negative (tenk det!) konsekvenser overlates til andre på integreringsfeltet – som oss i HRS.
Tilskudd til nasjonale ressursmiljø har følgende fordeling i 2021:
- Antirasistisk senter (ARS) 6 075 000
- Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) 1 265 000
- Minotenk – minoritetspolitisk tenketank 4 000 000
- MiRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn 4 150 000
- Multikulturelt Initiativ og Ressursnettverk 500 000
- Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) 3 130 000
- Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) 2 040 000
- Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) 5 350 000
- LIM – Likestilling, integrering, mangfold 2 000 000
- Utrop 1 500 000
- Caritas Norge 3 000 000
- Samora 1 500 000
- Stiftelsen Fargespill 2 000 000
- Bydelsmødre 1 000 000.
SUM 37 510 000.
PS: Som vi vet, mistet Født Fri statsstøtten på seks millioner høsten 2020 og er nå konkurs. Kapitlet på statsbudsjettet ville ellers vært på over 40 millioner.