Faksimile av plakatene Sinding Bekkedal har publisert offentlig på Høyres hus og på sin Facebookside.
Tore Sinding Bekkedal, Utøya-overlevende og lokalpolitiker for Arbeiderpartiet i Oslo, synes å drive sin egen hat- og løgnkampanje i kjærlighetens navn. Han tror HRS kan føre til storming av Stortinget og at Resett kan føre til massedrap.
Lørdag hang Sinding Bekkedal opp tre plakater med påskriften I DAG CAPITOL HILL – I MORGEN LØVEBAKKEN – KUTT STØTTEN TIL HRS NÅ på inngangsdøren til Høyres hus. Han synes dermed å se HRS som Trumps forlengede talerør i Norge – og indikerer at HRS ønsker å oppfordre til storming av Stortinget. Med identitet som Utøya-overlevende har han siste uke også evnet å få NRKs profilerte Debatten-journalist Fredrik Solvang til å slette Twitter-kontoen sin, samt koplet Resett-redaktør Helge Lurås til drap på uskyldige.
For HRS er det alltid en avveiing av hvorvidt vi ønsker å omtale slike hendelser eller la dem forbigå i stillhet. Det er faren for at folk skal tro på slike resonnementer som gjør det viktig å imøtegå dem.
Den aller viktigste lærdommen etter 22. juli bør være at ytringsfriheten er svært skjør, og at den er gjenstand for stadig misforståtte angrep fordi det etableres konsensus om at meningsmangfold er farlig.
De rene og ranke
Det er ingen tvil om at flere anser seg å ha et svært edelt oppdrag som beskytter av de gode meningene og en kriger mot ondskap. Det er derfor de samme vil fjerne stemmene til dem som er utdefinert som onde. Nå anser ikke Sinding Bekkedal NRKs Fredrik Solvang som direkte ond, men at Solvang ga ondskapen en plattform ved å invitere Resett-redaktør Helge Lurås til Debatten, er han ikke i tvil om.
Sinding Bekkedal skriver selv på Facebook:
Gårsdagen ble veldig rar. Debatten hadde eieren av Resett i samme panel som Utenriksministeren og opposisjonslederen. Han avfeide det som urimelig at han skulle ha ansvar for Lurås’ løgn om at Washington Post rapporterte at antifascister var blant dem som stormet Kongressen.
Han sa han ikke kunne ha ansvar for å faktasjekke, jeg mente han hadde et ansvar for at løgn kom på luft når han inviterte eieren av Resett. Jeg var grepet av misforholdet mellom hvor alvorlig Solvang tok sitt ansvar, og alvorlighetsgraden av konsekvensene av å spre høyreekstreme konspirasjonsteorier, som jeg har kjent på kroppen.
Da anklaget Fredrik Solvang meg for å trekke «Utøya-kortet» – og nå har han sletta Twitter-kontoen sin. Jeg er fremdeles litt paff over hele hendelsesforløpet.
Flere enn Sinding Bekkedal er paffe. Fredrik Solvang omtaler også hendelsesforløpet på sin Facebook-side:
Jeg beklager oppriktig til alle Utøya-ofre for at jeg i en privat samtale svarte «Å dra Utøya-kortet er drøyt». Det var et ufølsomt og ubetenksomt ordvalg, som jeg er lei meg for og som du kan lese mer om her, skrev Solvang.
Etter Debatten torsdag, da vi inviterte Resett-redaktør Helge Lurås, satt jeg og forklarte og forsvarte i nær to døgn hvordan redaksjonen hadde tenkt. Det bygde seg opp det jeg vil betegne som en nokså intens mobb, der det tøt inn en miks av legitime, saklige motforestillinger, personsjikane og slag langt under beltestedet.
Solvang brukte ordet «Utøya-kortet», og det måtte han beklage. Det er ikke vanskelig å forstå at Solvang opplever beklagelsen som nødvendig. Det er da også høflig å beklage seg når man har såret noen. At Sinding Bekkedal og flere med han strever med vonde tanker etter å overlevd Utøya-massakren er noe enhver kan forestille seg, og det er vanskelig å ønske å filleriste ham gitt nettopp denne bakgrunnen. Likevel er det nødvendig å gå holdningene hans etter i sømmene.
Når Sinding Bekkedal ønsker å framstå ren og rank og rense omgivelsene for meninger han ikke liker, har det en alvorlig konsekvens.
Urimelige ansvarsforhold
Det er en strukturell likhet mellom Utøya og Riksdagsbrannen i Berlin i 1933. I etterkant av brannen i 1933 fant man Marinus van der Lubbe som mulig gjerningsperson. Lubbe lå halvnaken bak Riksdagen. Han viste seg å være en hollandsk kommunist, og alle sosialister og kommunister ble etter det fritt vilt. Riksdagsbrannen ble påskuddet til å innføre en totalitær voldsstat.
Når redaktøren av Resett knyttes til drap og terror, og det hevdes at tankegodset hans vil føre til et nytt 22. juli, blir ansvaret for Utøya til et altomfattende ansvar, som store grupper av også helt legitime politiske meningsmotstandere til enhver tid skal bære. Hvordan Lurås skulle ha lagt til rette for Anders Behring Breiviks terror, framstår ubegripelig. Resett var ikke startet opp i 2011.
På samme måte ble stormingen av Capitol Hill utført av noen hundre ekstreme trumpister. Blant 74 millioner velgere, valgte disse karnevalskledde idiotene å ta seg inn i Kongressen. Kvalifiserer det til å kreve at norske politikere skal fjerne støtten til HRS? Da opereres det med ubegripelige, diffuse ansvarsforhold, der man finner sammenhenger hentet fra egne fryktfantasier.
Filosofen Kjell Madsen skrev på Minervanett:
«The fascists of the future will call themselves anti-fascists.» Det er uklart hvem som først formulerte prognosen (ikke Churchill). Dette er uansett en av de elegante one-liners som særlig amerikanere synes å sette stor pris på. En annen variant: «There are two kinds of fascists: fascists and anti-fascists.»
Fascisme innføres som kjent gjennom å ta monopol på kommunikasjonskanaler. Det er det motsatte av ytringsfrihet.
Tankegodset
Slike feilslutninger som Sinding Bekkedal forfekter er grove, men etter hvert svært velkjent.
Troen på at et konservativt politisk ståsted er sammenfallende med høyreekstreme holdninger og kapasitet til massedrap, har befestet seg i deler av norsk venstreside de siste årene. Men det gjør ikke troen verken riktigere, mer tolerant eller mindre injurierende. Ideer om at Resett og HRS lefler med drapsfantasier eller ønsker å storme Stortinget, faller på sin egen urimelighet.
Men når ble det ekstremt å vise kjærlighet til sitt eget land og egen kultur? Hvor er ekstremismen i å påpeke at vår kultur er verdt beskyttelse mot ukultur som rammer de svakeste i vårt samfunn aller hardest?
Deler av venstresiden har i stor grad slått seg selv intellektuelt konkurs. Når en stor krets trekkes inn som medskyldige for massedrap utført av én konkret person, som i tilfellet Utøya, får denne tankegangen et paranoid og konspirasjonsaktig preg.
Alt som lukter av faktabasert empiri, er for denne venstresiden ondsinnet populisme. Men sannheter er ikke alltid hyggelige, de kan fører til stigmatisering, legitim forskjellsbehandling og vanskelige prioriteringer.
No, I do not want to shut down a fringe group for having views I don’t like; I want the government to stop subsidizing an organization which is weakening our nation by spreading untruths that harm vulnerable people and subvert confidence in our democratic institutions, forklarer Sinding Bekkedal på Facebook.
At HRS sprer usannheter som svekker nasjonen, som skader sårbare mennesker og undergraver tilliten til våre demokratiske institusjoner er sterke påstander uten hold i, og må bunne i en relativisme som ikke forstår at gode samfunn hviler på bestemte forutsetninger. For relativister er ingenting bedre enn noe annet, alt er like bra og verdifullt. Å sidestille innvandringskritikk med massedrap, og nøytrale ord med ekstreme handlinger, gir en verdensanskuelse hvor det er legitimt å brunbeise bredt og grunnløst, fordi man tror andres meninger er farlige.
Streng innvandringspolitikk kan begrunnes i empiriske forhold som manglende integreringsevne, økt kriminalitet og svekket sikkerhet for landets innbyggere. Denne formen for kritikk av innvandringspolitikken har ikke noe med rasisme eller fascisme å gjøre.
En kulturrelativistisk holdning forutsetter blant annet en tro på at islamsk kultur er like god som norsk kultur, og at alle som migrerer til Norge, er «sårbare mennesker» og verdige trengende. Nordmenns legitime frykt for registrerbare negative samfunnsendringer stemples som ekstremisme. Selv økonomisk støtte til HRS anses i seg selv å være rasistisk.
Å ikke akseptere perspektiver som mener noe annet enn deg selv eller som sier at noe er bedre enn noe annet, er mer ekskluderende enn de populistene mange avskyr.
Forstår ikke demokratiet
Mange viser sin manglende forståelse ikke bare for terror som fenomen, men for demokratiet og hvordan det fungerer. Når Sinding Bekkedal omtaler Debatten-journalist Fredrik Solvang, skriver han for eksempel:
Det jeg ville bidra med var et menneskelig perspektiv. Jeg har erfart at det som for ham kun er interessante filosofiske debatter i et studio og sikkert gode seertall svært raskt kan bli blodig alvor for andre.
Den avstanden mellom hans ansvarsfølelse, og de alvorlige konsekvensene det kan ha for uskyldige, den drev meg til (såvidt jeg kan huske) første gang i mitt liv å ha «gjort et poeng» av at jeg var på Utøya.
Det må faktisk de som har overlevet ha en rett til å gjøre uten å oppleve seg selv mistenkeliggjort eller at de uten belegg blir tilskrevet motiver. Hva skal jeg ha vunnet på det? De siste to dagene har vært et helvete. Jeg vil bare ikke at flere skal dø. Det er alt jeg vil.
Sensuren som etterspørres skal altså redde liv. Det lyder som om sensurlysten er motivert av et ønske om at flere skal overleve – et rent menneskelig motiv. Det høres heroisk og vakkert ut, men det er en fullstendig malplassert sentimentalisme.
Man dreper ingen med tankens kraft. Ei heller med ord. Man dreper med ideologisk overbevisning når man tror man er berettiget til det.
Meningsmangfold i et demokrati er ikke en dødelig fare. Såre følelser er heller ikke dødelige, selv om de er vonde. Det er direkte udemokratisk å ville forby meninger dersom de krenker og sårer deg. Grensen for hva som er støtende, vil være ulik for ulike mennesker, og det vil være umulig å enes om hvor grensen skal gå uten samtidig å bli diktatorisk.
«Utøya-kortet» finnes
Berettigelse er en følelse som henger tett sammen med krenkbarhet, og begge følelser kan oftest spores tilbake til tidligere opplevelser og erfaringer. Du vil ikke finne opprinnelsen til disse følelsene i utsagn fra HRS, Resett eller sinte mennesker på Twitter, du vil finne opprinnelsen i kulturen mennesket har vokst opp i. Kultur er en variabel størrelse, den finnes i mange former.
Det interessante, både i et psykologisk og et politisk perspektiv, er å forstå hvorfor og hvordan ulike mennesker har fullstendig ulike tanker om hva som er ønskelig, hva som er rett og galt, og hva som er kjærlighet og hat. For det er mennesker som utgjør kulturer, enten det er på familie- og lokalnivå eller på nasjonalt og internasjonalt nivå.
Svært forenklet kan man psykologisk forklare krenkbarhet med grad av trygghet. Mennesker som har trygge opplevelser i bagasjen, vil tiltro andre gode intensjoner. Mennesker med utrygge erfaringer, vil tiltro andre vonde intensjoner.
I et slikt relieff er det ikke vanskelig å forstå at Utøya-overlevende er svært sensitive for innspill fra folk de tiltenker samme politiske grunnsyn som ABB, til tross for at volds- og drapsberedskap er så sjeldent i den norske befolkningen at en slik sensitivitet blir irrasjonell.
Sensitiviteten er lite inkluderende; den fjerner enhver innlevelsesevne i andres livserfaringer. Andre Utøya-overlevende har tidligere ekstremist-stemplet meningsmotstandere. I kronikken Frp og høyrepopulisme – Lærte vi ingenting av 22. juli? gikk Miriam Einangshaug, Utøya-overlevende og MDG-politiker, til angrep på Frp og hevdet med det at over en halv million nordmenn – FrP-velgerne – lefler med drapsfantasier og er i stand til å ta livet av politiske motstandere.
Når metaforen «Utøya-kortet» nevnes, er det med slike uttalelser som bakteppe. Det er ikke et ondskapsfullt stempel for å minne overlevere om egne traumer, det er en registrering av at flere overlevende inntar en posisjon der deres erfaringer gir dem utvidet rett til å tolke andre i verste mening. Rasismeanklagene og anklagene om drapsberedskap sitter løst. Det er dette som registreres, og som mange reagerer på.
Psykologiske feilslutninger
I etterkant av Einangshaugs artikkel, skrev undertegnede Julie Dahle artikkelen Nei, Einangshaug, du lærte ikke av 22. juli. De psykologiske feilslutningene påpekt den gang passer også til de som måtte tro at HRS vil oppfordre til storming av Stortinget og at Resett vil oppfordre til terror:
Barn som har opplevd ekstrem omsorgssvikt, påføres tilknytningsskader som gir begrenset mentaliseringsevne. Breivik er selvskreven, og det samme er mennesker som begår grove seksuelle overgrep, mishandling og andre alvorlige kriminelle handlinger. I kulturer der vold og ydmykelser er en naturlig del av barneoppdragelsen, vil man få voksne som er ekstremt voldsberedte. I Norge er det en lav andel barn som vokser opp slik. Derfor er terrorhandlinger sjeldne i Norge. I MENA-land er situasjonen en helt annen. Derfor ligger også muslimske land alltid på toppen av terror-statistikken. Det er noe med kulturen.
Integrering av migranter fra muslimske land viser seg svært vanskelig. Det postmoderne norske mennesket har for lengst forlatt enhver gud og fnyser foraktfullt av kristendommen, samtidig som det utviser en overdreven respekt for islamsk skamkultur. 40 % av norske muslimer går i moskeen. Vi må ta inn over oss at både OIC , IslamNet og andre har påvirkning på moskemiljøene. Vi må ta inn over oss at norske fengsler fylles av muslimske menn som kan radikalisere medfanger. Radikaliserte muslimer reiste fra Norge for å bli IS-krigere. Dette har skjedd. Dette er de berettigede, de krenkbare.
Skal man telle norske terrorister, er det lett å glemme at det er flere enn Breivik som har vokst opp under fryktelige omsorgsvilkår bak lukkede dører i landet vårt. Spesielt venstresiden ser ut til å glemme at PST anslår at rundt 70 nordmenn deltok i kamper for IS i Syria og Irak. Forholdstallet bør være grensesprengende i å forstå hvordan ulike kulturer og deres andel omsorgssviktede barn gir ulik risiko for utvikling av ekstremt farlige voksne.
Mangler man evne til å ta andres perspektiv, vil man også kjennetegnes av det som kalles narsissistisk sårbarhet. Dette kjennetegner oppvekst i ukultur og erfarte traumer. Karakteristisk for traumebelastede, er at de har sterkt behov for å bli sett, de føler seg berettiget til å oppføre seg akkurat som de vil, stille krav og fritt kritisere andre, men samtidig er de ekstremt sårbare for kritikk selv. De er oftest mistenksomme, og de feiltolker nøytrale utsagn som angrep. Livet deres blir avhengig av strenge rammer og forutsigbarhet.
Det er ikke HRS’ eller Resetts tankesett som utløser terror. Tvert imot forsøker vi å begrense årsakene til terror. Vi beskriver samfunnsutviklingen, bruker statistikk for å finne ut av omfanget av vold og overgrep, og vi ser etter trender og foreslår handlingsalternativer politikerne bør lytte til – noe de også gjør.
Vi vil selvsagt ikke frata Utøya-overlevende deres ytringsfrihet, den skal stå like sterkt som vår egen. Derfor imøtegår vi påstander og handlinger med ord, slik man gjør i et fungerende demokrati.