Innlegg i Budstikka 6. januar 2021.
Jeg har i et par innlegg i Budstikka (her og her ) forsøkt å forklare den rettslige bakgrunnen for at Mustafa Hasan ventelig må forlate Norge innen kort tid. Muligens burde jeg latt det være. Denne saken er så betent at juss og faktum ikke trenger gjennom den mur av følelser som florerer hos Mustafas støttespillere, herunder et flertall av Askers lokalpolitikere. Foreløpig lavmål er innlegg datert 19.12.20 fra Julia Lysgaard Shirazi og 29.12.20 fra Maria Ohnstad .
For å besvare Julia Lysgaard Shirazi først. Til tross for at UNE den 03.12.20 i detalj har redegjort for bakgrunnen for at familien Hasan (med ett unntak) ikke fikk oppholdstillatelse, hevder hun at Mustafas mor, Samar Hasan, ikke har løyet til norske utlendingsmyndigheter. Hun skriver videre at «Å fortie ett av to statsborgerskap er noe annet enn å lyve om identitet». Dette er feil. Det er bekreftet av den norske ambassade i Jordan at hele familien har vært jordanske statsborgere hele livet. Dette er det eneste statsborgerskapet de har. Og hun sa ved ankomst Norge at hun var statsløs, hvilket statsborgerskap var da det andre? Hun er ikke alene om en slik løgn. 2000 jordanere har tidligere prøvd seg på det samme.
Hun fikk utstedt jordansk pass den 30.11.06, som hun personlig fornyet den 04.03.12 dvs. mens hun bodde i Norge. For dette ble hun av Oslo tingrett den 13.02.13 dømt til 90 dagers fengsel, hvorav 30 dager ubetinget, for brudd på straffeloven (1902) §166 ved å ha oppgitt falsk nasjonalitet.
Hvor har jeg dette fra? Det står i Borgarting lagmannsretts dom av 13.12.17 som fastslo at UNEs vedtak om å avslå oppholdstillatelse for henne og blant annet Mustafa var gyldig.
Og så var det innlegget av 29.12.20 fra Maria Ohnstad.
Det er korrekt som Maria Ohnstad skriver at saken var to ganger i Oslo tingrett. Men det er feil at tingretten i den første dommen besluttet at de skulle få oppholdstillatelse. Tingretten skal kun vurdere hvorvidt det foreligger et gyldig vedtak. UNEs skjønnsmessige vurdering kan domstolen ikke overprøve, det ligger innenfor det vi i juridisk terminologi kaller «forvaltningens frie skjønn».
Tingretten fant i første dom at det forelå formelle mangler ved UNEs vedtak. Manglene ble så rettet opp av UNE i et nytt vedtak. Familiens advokat stevnet deretter UNE på nytt for å få omgjort det nye vedtaket. Det lyktes han ikke med. I stedet påførte han familien Hasan, inkludert Mustafa ved verge, et solidaransvar for UNEs saksomkostninger på kr. 162.500 for tingretten og kr. 81.250 for lagmannsretten, til sammen kr. 243.750. Dette fremgår direkte av lagmannsrettens dom. Og det er dette beløpet som flere, herunder ordfører Lene Conradi, kaller en gjeld som Mustafa har arvet fra sin mor og som kommunen har besluttet å innfri. Sannheten er at deres advokat fremmet en sak for retten han burde vite han ikke ville nå frem med på grunn av mors løgn om statsborgerskap, og fordi domstolene ikke kan overprøve UNEs skjønnsutøvelse.
Men advokaten tjente sikkert en del på det, han gjorde det neppe gratis.
Hovedillustrasjon: Skjermdump fra YouTube