– Hver mann sin høne, sa daværende landbruksminister Lars Sponheim (V) fra Stortingets talerstol i 2004, da som et tilsvar på at Norge kunne oppleve eggmangel til påske. Hadde han sagt det i dag, kunne han ha endt opp i en woke-salat.
2020 var på mange måter et meningsløst år, ikke minst på grunn av korona-tiltakene som har satt mye ut av spill. Så langt i 2021 er ingenting endret, det er heller bare blitt verre. Men én ting kan vi slå fast: politikken er søkk vekk. I den forstand det er noe som handler om politikk, så er det den spinnville mediedekningen av Donald Trump og nå en eventuell rikssrettsak mot han. Men har nordmenn flest fått med seg at det også pågår en het riksrettsdebatt i vårt naboland? I så fall skyldes det ikke mainstream media (MSM).
Hvis det er noe i mediene om norsk politikk, så kan du ta deg et egg på at det handler mest om personkonflikter. Om det så er «oppryddingen» i Oslo FrP eller Oslo Høyre, to ryddeprosjekter som de fleste velgerne ikke forstår et kvekk av. For Ap og Sp sin del finnes det dessuten en haug av «eksperter» i mediene som kan forklare (hverandre) både nedgang og oppgang. Det er de samme «ekspertene» som skal forklare oss Trump.
Lat populismejournalistikk
Kommentator Eva Selsing i den danske avisen Berlingske er en av dem som med ujevne mellomrom har kommentert Trumps politikk. For tenk at fyren og hans stab faktisk har bedrevet politikk! Det skulle man ikke tro når ensidige medier ikke har drevet med stort annet enn en kampanje om at Trump var en illegitim president som hadde konspirert med russerne og som bedrev omfattende maktmisbruk. Kampanjejournalistikken forbigikk i stillhet de massive og voldelige anti-Trump-demonstrasjonene – eller presenterte forklaringer om det «betimelige opprøret» under BLMs fane – som i tillegg spredte seg til Europa.
Dissidentene som faktisk har omtalt Trumps politikk oppfattes i dag som nasjonalromantikere eller verre, eller bedre, nasjonalkonservative, men uansett burde de i sum skamme seg. Eva Selsing er av disse. I Berlingske ble hun av sin egen sjef, debattredaktør Pierre Collignon, ved navns nevnelse kritisert for å være en av dem som har bidratt til å gi Trump en «altdominerende makt over amerikansk politikk». Men dissidenter er ikke dissidenter uten grunn – så Selsing smalt tilbake så det ljomet i veggene i avisredaksjonen.
«Når det gjelder Trump som person, så interesserer det meg ikke veldig mye; det voldsomme fokuset som danske medier har og har hatt på hans vesen og fremtoning anser jeg for å være lat populismejournalistikk», fastslår Selsing og hevder videre at hennes sjef neppe kan ha lest hennes analyser av Trumps politikk og det amerikanske etablissementets intoleranse og udemokratiske atferd.
Hva er det så kritikken mot Selsing og hennes like egentlig går ut på? Jo, ifølge Selsing handler det om at hun burde brukt mer tid på psykoanalyse av Trump. For hadde hun gjort det, så ville hun forutsett stormingen av Capitol Hill. Det er, som Selsing selv sier, en absurd forventning, og legger til:
«Som nevnt finner jeg Trumps karakter uendelig mindre interessant enn den politikk han har ført. Både danske og utenlandske medier er proppet til randen med populismepsykologisk diagnostisering av mannen; ville det virkelig ha vært en styrke for debatten at jeg og en håndfull andre hadde unnlatt å nyansere bildet av amerikansk politikk og blott istemt i koret av fjernpsykiatere?»
Men det er akkurat der vi er nå. Den ene «eksperten» (i mediene, må vite) etter den andre fremmer faktisk slike påstander, direkte eller indirekte. Det er intet annet enn etterpåklokskap forkledd som journalistikk. Og som kjent har jo politikerne ingen selvstendige meninger lenger – utover dissidentene, og de lever farlige tider i politikken. Som FrPs Christian Tybring-Gjedde, denne «virkelighetsfjerne mannen» som foreslo Trump til fredsprisen – for Trumps politiske resultater! Nå sitter SV-leder Audun Lysbakken med et skjevt glis i NRK-debatter mens arrogansen lyser lang vei. Samme Lysbakken tror nok alle har glemt hans egen korrupsjonslignende statsrådsatferd, som han også måtte gå av for, men vel så vesentlig er det at hvis politikere vil opptre som psykiatere, så bør de skifte beite.
I det hele tatt å tro at det er noen vestlige politikere som ikke fordømmer å oppildne en folkemasse til å angripe regjeringskontorene, er ikke annet enn politisk spill. Og det er nettopp det vi sitter igjen med: politikken er vekk, spillet har overtatt.
Det ser vi også i MSMs interesse for eventuell riksrett for Trump, mens de ikke interesser seg for den heftige debatten i Danmark om hvorvidt eks-statsråd Inger Støjberg (V) skal stilles for riksrett. Støjberg skilte nemlig asylsøkende barnebruder fra deres ektemenn under folkevandringskrisa i 2015. Men det er ikke barnebrudenes ve og vel som er i fokus, fokuset er at Støjberg gjorde dette uten den nødvendige lovhjemmel. På akkurat samme måte som sittende statsminister Mette Fredriksen (S) beordret avlivning av mink som koroantiltak – uten den nødvendige lovhjemmel. Skal vi ta frem popcornet eller fortvile over hvordan politikerne utvikler seg?
Hand i hand
At det er politisk spill som råder på politikkens alter, er et ideelt utgangspunkt for MSM. Personlig tror jeg ikke det finnes så mange i journalistikkens verden som interesserer seg for noe så kjedelig som de politiske temaene, om det så er klima (da er det fenomenet Greta Thunberg og ellers går verden under om 10 år – igjen), økonomi (er det noen journalister som kan noe om økonomi, vel, utenom Jon Hustad?), innvandring (strup kritikerne), transport og næringsliv (gå til klima), omsorg og helse (mer skal være «gratis» og alle skal få mer), politi (sentralisering, sentralisering!), Forsvaret (hva er det for noe?) og så videre – alt pakket inn i Sps vinnerprofil med å knytte sammen bygd og by, og ta hele landet i bruk. Det er bare det at denne profilen har Sp forlatt, for de har skjønt at det viktigste er å gjøre seg lekker for de velgerne som føler seg sviktet av eget parti – uavhengig av hvilket. For øvrig glimrende forklarte av (en av de mest edruelige politiske kommentatorene) VGs Tone Sofie Aglen i kommentaren «Velgerne ingen ville ha».
Men er det én ting Sp kan være sikker på, så er det at MSM ikke vil sitte rolig og se på at de er all high på meningsmålingene for tiden. Sp kan således forvente seg et råkjør opp mot valget, og det blir neppe et pent syn. For Sp-leder Slagsvold Vedum gjør det straks bedre når han slipper å svare på konkrete politiske spørsmål og bare kan le inn seier etter seier, noe han gjør – ikke minst på bekostning av Ap. Det vil ikke MSM tillate, for der er det mange som mener at Ap er det eneste styringsdyktige alternativet – på «riktig side».
For vel har mediene fulgt krisene i Ap tett, #metoo er jo en perfekt politisk mediecocktail, og når de så har hakket på partiet i et par år nå, så klør de seg i hodet og lurer på hvorfor Ap faller som en stein. En langvarig nedtur, og en meningsmåling på 17,5 prosent for Ap 9. januar, skaper selvsagt debatt i MSM om lederskifte, og da må jo Aps kommunikasjonssjef, tidligere anker i NRK Dagsrevyen, finne på noe. Hva er da bedre enn å forfatte en hyllest av partileder Gahr Støre med tittelen «Jonas er arbeidsfolkets mann» og få den tidligere fritt-talende LO-leder Yngve Hågensen til å signere? Deretter hyller Aps kommunikasjonssjef hyllesten:
Aps styrke har vært partiets størrelse og gjennomslagskraft, sier politisk kommentator Magnus Takvam i NRK, men nå står partiet i en situasjon der denne kraften kan forvitre – hva har skjedd? spør Takvam.
«Forklaringen», som Takvam ikke minst henter fra Gro Harlem Brundtland, er at det sosialdemokratiske tankegodset er blitt allemannseie, i tillegg til (små)partier med tydelige hjertesaker. Sistnevnte kunne vi like godt definert som tilnærmet ensakspartier som – uten å inngå i en koalisjon – alltid vil forbli i opposisjon. Og der er det jo herlig befriende og ansvarsløst å være, en kan love gull og grønne skoger, i trygg forvissing om at en slipper å stå til ansvar for lovnadene sine. Samtidig slipper de samme å få noe kritisk MSM-lys over seg, mediene er mest opptatt av partier av en viss størrelse, ja selv i koalisjon slipper småpartiene unna. Per se skulle en tro KrF og Venstre er blitt borte i politikken, de er «bare» med å regjere.
Samtidig kan slike koalisjonsregjeringer fungere politisk utfyllende. Med for eksempel MDG på laget er jo klimakvoten fylt opp, men det legger også til rette for indre stridigheter ved at småpartiene må ha gjennomslag for sine hjertesaker. Det ender gjerne opp i kompromisser som svikter velgerne, slik som det endte med FrP i Solberg-regjeringen. FrP er derimot «alltid» interessant, for de har jo (fortsatt) eierskap til innvandringspolitikken – med «feil» politikk, ifølge MSM, for de mangler med andre ord «det sosialdemokratiske tankegodset». Etter at FrP gikk ut av regjeringen er det heller ikke enkelt å vite hva de vil, for fortsatt synes partileder Jensen å gjøre partiet regjeringslekkert. Som nevnt er det visstnok noe bråk i Oslo FrP. En eller to som knapt noen har hørt om – i alle fall ikke utenom Oslo – er kastet ut av partiet uten at det er kommunisert godt nok hva som ligger til grunn. Så var det visstnok galt å definere seg som «nasjonalkonservativ» og det var heller ikke «partiets linje» å nominere Trump til fredsprisen, og da har man jo klart å hisse på seg en rekke av sine egne velgere. MSM ler så de rister.
«Utrolig voksent», sa Heidi Norby Lunde da gruppelederen i Oslo Høyre trakk seg med umiddelbar virkning, for da fikk partiet ro til å rydde opp og igjen kunne drive politikk. Da forsvant i alle fall MSM. Politikerne bør slippe handa til MSM og faktisk gjøre det de er valgt til: ta tilbake politikken. Det ville vært «utrolig voksent» med hensyn til velgerne – og kanskje det kunne disiplinert journalister og kommentatorer til igjen å gripe fatt i politiske tema?
Realpolitikken som aldri kommer
Som politisk tenketank på innvandrings- og integreringsfeltet har HRS nettopp fulgt denne særdeles betente politikken for samtlige partier de siste 21 år. For den som tror at det har skjedd lite på feltet, må tro om igjen. Det handler selvsagt igjen om at partiene har fått med seg at innvandring er blitt viktig for mange.
Det er ikke ett parti som ikke har blitt mer innvandringsrealistisk i løpet av disse årene, selvsagt noen mer enn andre. Leser man for eksempel Sps partiprogram (2017–2021) er det en blåkopi av FrP-forslag, i korte trekk å prioritere flyktninger via FN, hjelp i nærområdene og at Norge skal ta initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner. Dette var tiltak FrPs Bærekraftutvalg fremmet i 2013 – som ble kalt sjokktiltak av NRK. Ap har også i årevis prøvd å stjele FrPs klær, men så langt har de fleste trodd mer på orginalen enn kopien. De øvrige partiene har, i den grad de vil mene noe om innvandring, stort sett strammet opp etter samme linje, gjerne summert opp som «streng, men rettferdig».
Men dessverre er det for de fleste bare ord. Når det kommer til realpolitikk, springer de fleste og gjemmer seg. For «alle» skjønner både hva som er den problematiske innvandringen og hva som burde vært gjort, men de skjønner også at det nå har vokst dem over hodet.
Hvis «ekspertene» ønsker å forstå Aps nedgang kunne de bare sett til Danmark. Hva gjorde at sosialdemokratene igjen kunne innta regjeringskontorene? Ja, de lovet en fortsatt streng innvandringspolitikk, økt fokus på integrering og å ta kvelertak på kriminaliteten. Befolkningen skulle føle seg trygge, sa de. Så langt har de holdt løftet. Og Sp kopierer i vilden sky.
For rundt 15 år siden forholdt politikerne seg helt annerledes til innvandring- og integreringspolitikken. Det var da en politisk anstendighet tilstede som i dag er forsvunnet. Jeg husker at Aps kvinnenettverk, den gang ledet av Karita Bekkemellem, satt med tårer i øynene da det gikk opp for dem hvilket regime mange innvandrerjenter og -kvinner (og en del gutter) levde under i Norge. Det samme gjorde SV-ere, KrF-ere og andre. De hadde til felles at de ønsket å gjøre noe, men hvem var det først og fremst som stoppet dem? Ja, diverse selvoppnevnte innvandrerstalspersoner, for å ta opp slike problemer var stigmatiserende, ufordelaktig (for dem som gruppe) og dermed var bråket i gang. I dag er flere av de samme i maktfulle posisjoner, uten at problemene tas tak i. Derfor kan vi gang på gang høre historier om (typisk) unge kvinner som er under sosial kontroll av familie, som tvinges til å gifte seg med fetteren, som voldtas med familiens velsignelse og behandles på nedrigste vis. Alt i den såkalte ærens navn. Og vi står på stedet hvil. Bare med den endringen av stadig flere stemmer med innvandrerbakgrunn stiller seg slik at politikerne ikke tør ta tak i problemene. Det skyldes ikke minst den hersens offerrollen som en del muslimer har klart å tilrane seg. Islam er også gjort til et våpen for å slippe å ta til seg våre frihetsverdier, samtidig som det skal skape aksept for deres verdier.
Derfor kjøper politikerne seg fri med diverse organisasjoner, utvalg og hva som nå måtte passe til sammenhengen. Hvis alle disse «ekspertene» hadde hjulpet i det hele tatt, hvorfor skjer det ingenting?
Nei, fordi politikken er blitt fraværende. Brød og sirkus til folket.