En av Europas fremste islamforskere, den nederlandske professoren ved Humbolt-universitetet i Berlin, Ruud Koopmans, begrunner i forordet til boka Islams forfaldne hus. De religiøse årsager til ufrihed, stagnation og vold (Forlaget Pressto, 2020) hvorfor han mener islamkritikk er viktig.
Koopmans starter med å presisere at boka hans er islamkritisk, ikke muslimfiendtlig, og at det er dagens fundamentalistiske versjon av islam som er tema – ikke islam i seg selv. Det er nok klokt av ham ikke å ta stilling til hva som er sann og ekte islam, han bare konstaterer at islams hellige tekster kan tolkes på ulikt vis, som andre tekster. Slik unngår han ørkesløse debatter eller å bli møtt med påstander om at han «essensialiserer» islam.
Islamsk krise
Det er nemlig nok å gripe fatt i om vi holder oss til hvordan den islamske verden fungerer i dag. Hovedtesen er at «den fundamentalistiske fortolkning av islam» er «roten til den krisen den islamske verden de siste 50 år har sunket stadig dypere ned i».
Han skriver at han har flere grunner til å skrive om islamsk krise.
Den første grunnen er at han har interessert seg for integreringsproblemene som kjennetegner innvandrere til Europa fra islamske land som Tyrkia, Marokko og Pakistan. Han har selv konkludert med at forskningen, egen og andres, tilsier at kultur og religion spiller en vesentlig rolle for muslimenes generelle manglende evne og vilje til integrering.
Han løfter særlig fram «det konservative synet på kvinnens rolle», som fører til relativt store barnekull og svak tilknytning til arbeidslivet. Muslimer som gruppe har også «høy grad av sosial segregering», de orienterer seg mer enn andre mot egen gruppe.
At muslimer skåret lavt på integrering i Vesten, gjorde Koopmans nysgjerrig på om religiøse forhold også kunne forklare «mangelen på demokrati og velstand og overflod av vold i den islamske verden», som jo er årsakene til at så mange muslimer har forlatt sine hjemland for å søke lykken i Vesten.
Likegyldigheten
I flere tiår har Koopmans reist i land som Marokko, Egypt og Tyrkia (der ektefellen hans kommer fra), og han har lagt merke til at de har forandret seg lite siden 1970-tallet, og der det har skjedd forandringer, er de sjelden til det bedre, som han legger til:
For 40 år siden var byer som Istanbul, Kairo og Karachi kulturelt mer utviklet, mer tolerante og mer åpne for påvirkninger utenfra. Dette gjaldt naturligvis især den relativt lille urbane middelklasse.
Men hans sterkeste motiv for å skrive boka er «den store likegyldigheten over for den rystende undertrykkelsen av religiøse mindretall, frafalne, ateister, kvinner og homoseksuelle» som foregår i den islamske verden, forhold som til overmål ofte til og med blir benektet.
Han finner det inkonsekvent at det i Vesten var store demonstrasjoner mot og boikott av Sør-Afrika på grunn av deres apartheid-politikk, mens det ikke er noe som ligner på dette mot islamske land i dag. Det er lite solidaritet med:
(…) ofrene for islamsk apartheid, som i shariaens navn degraderer kvinner til andreklasses borgere i de fleste islamske land, tvinger mindreårige jenter inn i ekteskap, tillater menn å gifte seg med flere kvinner og la seg skille fra dem pr. SMS, fratar kvinner foreldreretten over deres barn etter en skilsmisse og i noen land endog myrder eller fengsler kvinner etter en voldtekt for «samleie uten for ekteskapet». Homoseksualitet straffes i 11 islamske land med døden, og alene i Iran er denne straffen blitt fullbyrdet hundrevis av ganger. Religiøse minoriteter som kristne, yazidier og ateister, men også islamske minoriteter som ahmadiyyaene blir forfulgt i islamske land, og anklager om blasfemi har kostet mange av dem livet.
Homogen kulturell ørken
Konsekvensene av denne undertrykkingen er at den islamske verden mer og mer blir «en homogen kulturell ørken», konkluderer Koopmans.
Til tross for disse hårreisende forholdene er det ingen vestlige universiteter som har brutt med Saudi-Arabia eller Pakistan. Qatar får holde det prestisjefulle VM i fotball i 2022. Europeiske fotballklubber sponses av Gulfstater. Det er ingen demonstrasjoner i vestlige byer til støtte for muslimske kvinner eller kristne minoriteter i Midtøsten. Tvert imot er det de som kritiserer disse forholdene, også kritikere som selv har flyktet fra undertrykkelsen, ensrettingen og volden i islamske land, som risikerer å bli framstilt som «islamofobe» personer eller folk som skiter i eget reir.
Kritikk av de faktiske forholdene i den islamske verden bør være like selvsagt for norske tenketanker, intellektuelle, lederskribenter, regjering og Storting som i sin tid kritikken mot Sør-Afrikas apartheid-politikk.
(Alle sitater er oversatt fra dansk til norsk av undertegnede.)