Ved første øyekast kan det se ut til at sorte amerikanere, woke sosialister og muslimer kun har det til felles at de er minoriteter. Men det er en dårlig innfallsvinkel for å forstå voldelig adferd. Det finnes en rekke minoritetsmiljøer som ikke er voldelige, så minoritetsstatus i seg selv er ikke egnet til å forklare voldsberedskap og offerroller. Innad i egne kulturer er ingen en minoritet i kraft av minoriteters kjennetegn.
For å forstå adferd er det riktigere å se på hvor den stammer fra. Det siste halvårets opptøyer i USA minner på mange måter om migrantenes oppførsel i Europa de siste årene. Den overbærende og voldsberedte sympatien fra venstresiden har også klare fellestrekk i begge tilfeller. Felles for alle gruppene er et fravær av menn i barns formative år. Felles for de tre gruppene er også deres kollektive feilslutninger i hva som skal til for å bedre tilværelsen.
Behovet for fedre
Det er et biologisk demografisk faktum at stabile fedre er nødvendige for å opprettholde kulturell suksess. Årsaken synes å ligge i nødvendigheten av maskuline elementer i oppdragelse av barn. Mens kvinner utøver omsorg, er menns bidrag til oppdragelse å disiplinere og utfordre barnas evne til å presse egne grenser. Barn skal i løpet av oppveksten læres autonomi, de skal bli selvstendige individer med både evne til sosial samhandling og evne til empati. For å oppnå dette i størst mulig grad, er fars tilstedeværelse uvurderlig.
Det er en gjensidig ansvarsfordeling mellom foreldre som historisk sett gir best resultater på både individ- og samfunnsnivå.
Fravær av far gir forutsigbare problemer.
Det handler om kultur
De muslimske samfunnene er i særstilling i å separere mann og kvinne, og det er kvinnens oppgave å ivareta små barn. Far har ingen oppdragende funksjon før barna er større. Det er da også derfor muslimske kvinner i større grad enn muslimske menn utøver vold mot små barn – fedrene er ikke i kontakt med barna. Far har ingen rolle som lekende oppdrager når han først kommer på banen, men innehar oftere rollen som brutal autoritet med disiplineringsbehov. Voldskulturen har også et stort element av understimulering i barneoppdragelsen, og barna forholder seg tidlig til kjønnssegregering og æreskultur.
Psykologen Nicolai Sennels jobbet i flere år i et dansk ungdomsfengsel og i 2009 skrev han boken «Blandt kriminelle muslimer». Sennels påpeker en annen vesentlig forskjell mellom vestlig og muslimsk oppdragelse. Når muslimske menn kommer på banen i barneoppdragelsen, er det ofte sent i barneårene, og de er ofte stolte av barnas aggressive adferd:
I den vestlige kultur er et plutselig sinneutbrudd den raskeste veien til å tape ansikt. I den muslimske er det omvendt. Muslimene ønsket derfor ikke å lære å mestre sitt sinne. Aggresjonen var nemlig et viktig verktøy. Uten dette, kunne de ikke gjenopprette æren hvis noen krenket dem. De forklarer de mange slåsskampene, ødelagte vennskap og problemer med politiet med at ‘folk kan bare la være med å provosere’.
I den afroamerikanske befolkningen er mannen nesten fjernet fra familiestrukturen. Fra 2010 fram til i dag har andelen alenemødre vært stabil på omtrent to tredeler av alle afroamerikanske barnefamilier. De sorte fedrene har langt mindre tilstedeværelse i barnas liv enn andre fedre. Afroamerikanske barn ser ofte ikke far gjennom hele oppveksten. I likhet med den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i Norge og Vesten for øvrig, er afroamerikanske menn overrepresentert i statistikk over voldskriminalitet.
Men til tross for langt større fravær av vold i norsk oppdragelse, er det liten grunn til å være stolt av sosialistisk utvikling i norske barns oppvekst. Norske barn oppholder seg ofte størstedelen av sin våkentid i offentlige omsorgsinstitusjoner. Der er menn i stor grad fraværende. Jeg har tidligere belyst hvor kvinnedominert norsk offentlig sektor er, og hvilke negative konsekvenser dette har for gutter:
Kvinner har makt over de sektorene som omhandler omsorg, og de utnytter makten til å forskyve fokus i feminin retning innen sektorene. Resultatet er skole, barnevern, helsevesen og utdanningsinstitusjoner som i stadig større grad fokuserer på feminine verdier, og erstatter det tidligere fagfokuset med omsorgsfokus.
Slik skvises menn ut av eksempelvis læreryrket, som tidligere har vært henholdsvis mannsdominert og deretter jevnt representert av begge kjønn. I dag er mindre enn en av fire ansatte i grunnskolen menn, mens andelen menn i grunnskolen i 1985 var 42 %. Menn har fra naturens side et lavere følelsesfokus enn kvinner, og både mistrives og kommer til kort i systemer som styres mer av følelser enn av fakta.
Jo færre mannlige lærere, jo større problemer får gutter på skolen. Når man ser på både diagnostiserte og udiagnostiserte atferdsproblemer utgjør guttene en andel på ca. 70 prosent i den kvinnedominerte skolen. Faglig presterer jenter bedre i alle fag bortsett fra kroppsøving. Kjønnsforskjellene forklarer mer av de ulike resultatene i skolen enn alle andre faktorer. Minoritetsspråklig bakgrunn, lavt utdannede foreldre eller skilte foreldre innvirker på resultatene, men ikke på langt nær så mye.
Ser man på forekomst av psykiske lidelser blant norsk ungdom, øker forekomsten suksessivt i takt med at menn forsvinner fra både skole og utdanningsinstitusjoner. På samme måte som barn har behov for omsorg, lek og oppdragelse av begge foreldre fordi de i kraft av henholdsvis feminine og maskuline forskjeller tilfører ulike kvaliteter, har brukere av pedagogiske, psykologiske og helsefaglige tjenester tilsvarende behov for de ulike kvalitetene menn og kvinner besitter i kraft av kjønn.
Eksemplene på at barn, og i særdeleshet gutter, taper stort på at mennene har forsvunnet fra utdanningssektoren, er mange. Men kjønnssegregeringen på andre felt gir tilsvarende utslag. I kvinnetunge systemer taper menn rett og slett i kraft av å være menn.
De krenkede ødelegger
Felles for miljøene som fjerner menn fra barns formative år, er at de produserer barn som vokser opp med følelse av utenforskap, hyppigere psykiske lidelser og forhøyet voldsberedskap. De produserer også barn som vokser opp og tror at de har det fælt fordi andre miljøer ikke behandler dem godt nok.
De muslimske miljøenes krav om handlingsplaner mot muslimhets, den sorte Black Lives Matter-bevegelsens omfattende kravsliste, og de aller mest woke sosialistenes krav om å ikke skulle oppleve noen form for krenkelser verken i form av ord, gjenstander eller kritikk har det til felles at de er misforståtte rettighetskrav.
Selv om man skulle gi etter for alle kravene de ulike gruppene stiller, ville det aldri bli godt nok for dem. Resultatet ville i alle tilfeller blitt totalitært, og fullstendig blottet for eget ansvar.
Løsningen for alle grupper ligger i selvransakelse, likestilling mellom kvinner og menn, fravær av fokus på hudfarge, kjønnsdysforier og egne navler og ikke minst opplysningsarbeid i egne rekker. Ser man historisk og demografisk på fenomenet vil man finne at samfunn som inkluderer både kvinne og mann i oppdragelse av barn, og som verdsetter både omsorg og disiplinering i formative år, ikke produserer selvrettferdige, voldsberedte avkom med stor følelse av berettigelse.