Ett av de mest benyttede argumentene, fra både politisk og faglig hold, har over tid vært at Norge er moralsk forpliktet til å ta imot asylsøkere og flyktninger, også fordi mange av dem vil bli en integreringssukess. Ikke minst var dette argumentet høyt oppe i debatten om syrere.
Det het at syrere var høyt utdannet og vil kunne ta fullverdig del i det norske samfunnet fra dag én.
Blant disse optimistene fant vi historieprofessor Knut S. Vikør. Han mente å vite (i 2015) at syrerne både var ressursterke og høyt utdannet. For det var slik at før krigen var Syria i god utvikling med økonomisk vekst og hadde således en stor middelklasse. «Det er nettopp middelklassen som avgir flyktninger, fordi det er disse som har råd til å ta reisen til Europa», fortalte Vikør. Han fikk støtte av seniorrådgiver Ragnhild Hoddevik i asylavdelingen i UDI, til tross for at hun innrømmet at de ikke hadde noen statistikk på dette.
Ressursterke syrere er enkelt å integrere, mente også forsker Jørgen Carling ved Institutt for fredsforskning (PRIO). Han argumenterte blant annet som følgende (se lenken over):
– Jeg mener dette vil kunne være positivt for det norske samfunnet. Hvis vi får en større flyktningegrupper bestående av ressurssterke muslimer som blir velintegrerte kan det bidra til å bygge broer og gi oss et sterkere flerkulturelt samfunn.
Nå var det «noen» av oss som mente at de tok feil, ikke minst på grunn av tall fra både Danmark og Sverige. Men fakta er jo som kjent ikke særlig velkomment i et emokrati.
Hvordan gikk det så med denne syriske «middelklassen», brobyggingen og et sterkere flerkulturelt samfunn? Jo, svaret er kort og godt: ikke så bra.
Sysselsetting
Statistisk sentralbyrå (SSB) kom i dag med en ny rapport som forteller om flyktninger situasjon «i og utenfor arbeidsmarkedet 2019». Og før vi kommer med noen tall, la oss igjen minne om hvordan SSB definerer tilknytning til arbeidsmarkedet:
«Sysselsatte: Personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken, samt personer som har et slikt arbeid, men som var midlertidig fraværende pga. sykdom, ferie, lønnet permisjon e.l. Personer som er inne til førstegangs militær- eller siviltjeneste regnes også som sysselsatte. Det samme gjelder personer på arbeidsmarkedstiltak med lønn fra arbeidsgiver. Sysselsatte omfatter både lønnstakere og selvstendig næringsdrivende.»
Så hvor mange hadde så minst én times lønnet arbeid i referanseuka? Jo, litt over halvparten av flyktningene, inkludert deres familieinnvandrede, i alderen 15-66 år, det vil si 52,7 prosent, i 4.kvartal 2019. Det forteller oss at over 54.000 flyktninger i denne aldersgruppen ikke har tilknytning til arbeidsmarkedet.
For å sammenligne kjører SSB på med «hele befolkningen», altså inkludert innvandrere og etterfølgere som vi også vet sliter med arbeidsmarkedstilknytning, men med hele befolkningen i samme aldersgruppe som sammenligningsgrunnlag lander vi på en differanse på 20 prosentpoeng, da andel sysselsatte for alle er på 72,7 prosent. Hadde SSB sammenlignet med befolkning uten innvandringsbakgrunn og ulike arbeidsinnvandrergrupper, hadde differansen kanskje blitt for ubehagelig.
De fra «integreringssukssen» Syria hadde lavest sysselsetting, 32,4 prosent, mens de fra Somalia, Kongo og Sudan lå på mellom 41 og 44 prosent.
Videre viser det seg at blant de 52,7 prosent som var sysselsatt, var det 63 prosent som var heltidsansatt. Det gir at i overkant av 33 prosent av de med flyktningbakgrunn var heltidsansatt (stillingsprosent på minst 100 prosent).
Færrest heltidsansatte finner vil blant dem med bakgrunn fra Eritrea, Sudan, Syria og Somalia. Flest heltidsansatte blant dem fra Vietnam, Bosnia-Hercegovina, Sri Lanka og Chile.
Det går seg ikke til
Og bare før noen roper opp: botid, da! Botid har betydning, men ikke i nærheten av hva den burde ha, hvis vi ser gruppen under ett.
I grupper med botid på over fire år fremkommer det at de fra Eritrea, Etiopia og Afghanistan ligger over snittet, mens de fra Syria, Russland, Irak og Somalia ligger en del under.
Det fremkommer videre at det er liten økning i sysselsetting etter åtte års botid.
Samtidig er det store forskjeller både mellom landgrupper og kjønn. Blant dem som sliter mest er somaliere, irakere og syrere. De er også blant dem, samt Afghanistan og Sudan, som har de største kjønnsforskjellene – i mannens favør. Av disse igjen har den afghanske gruppen høyest kjønnsforskjell, etterfulgt av Syria, Sudan, Somalia og Irak. Når kvinnene fra de ulike landgrupper i så liten grad arbeider, trekker de følgelig sysselsettingsgraden ned.
Siden mange av disse er i serviceyrker, ikke minst i serveringsvirksomhet, vil neppe heller koronaåret 2020/21 (og hva skjer videre?) være noen suksess for denne gruppen og samfunnet. Likevel fortsetter innvandringsliberale politiske partier å etterspørre flere asylsøkere og flyktninger til Norge.
Er det fordi våre politikere ikke vet bedre? Ikke vil vite? Er det fordi SSB er flink til å fremstille virkeligheten bedre enn den er?
Kjetil Rolness har slik sett sine ord i behold fra 2018: «Tallene burde vært nyhetsstoff. De burde fått alarmklokker til å ringe. Men SSB gir dem ikke til oss.»