«Her går grensen i innvandringspolitikken» lyder Dagbladets lederartikkel 16. januar, som åpenbart tror at riksrettssaken mot tidligere innvandring- og integreringsminister Inger Støjberg (enn så lenge i partiet Venstre) handler om innvandringspolitikken. Det gjør den ikke, faktisk frykter flere i Venstre at noen skal tolke det slik, og bedyrer således at partiets restriktive politikk på feltet ligger fast.
Sakens utgangspunkt er barnebrud-saken. Under folkevandringskrisa, utløst i 2015, kom det en rekke asylsøkerpar til Europa, også Danmark, der hustruen var et jentebarn (som gjerne også hadde fått barn). Dagbladet hevder at den største aldersforskjellen mellom hustru og ektemann var på 13 år, men den danske Ombudsmannens oversikt viser at den største aldersforskjellen var på 16 år (hun 16, han 32), deretter 14 år (hun 14, han 28).
I tillegg har det versert en sak om et syrisk par der han var 50 og hustruen 16 år, men det skal ha vist seg i ettertid å være en feilregistrering. De var far og datter.
Dagbladets inderlige ønske om at Støjberg-saken skal representere en grense for en restriktiv innvandringspolitikk, synes helt å overskygge hvilken problematikk vi står overfor. Eller tror Dagbladet at jenter synes det er helt greit å være gift og få barn i svært ung alder – siden de er fra en annen kultur? Dagbladet fastslår:
Det er ingenting som tyder på at denne saken utløser en brå kursendring i Danmark. Den markerer heller at det finnes en grense. Det overveldende flertallet i den danske nasjonalforsamlingen for å stille Støjberg for riksrett, viser også interesse for å få grensene klargjort.
Markeringen er et sunnhetstegn, og noe å merke seg for politikere i andre land – også her hjemme – som offentlig utfordrer internasjonale forpliktelser i innvandringpolitikken.
Riksrett
I den grad det er noen «grenser» som skal klargjøres, handler det kanskje mer om bruken av riksrett. Som kjent 14. januar, støttet et flertall av Folketinget, inkludert Venstres leder og flere andre fra Venstre, riksrettssak mot Støjberg.
«Folketinget er anklagemyndighet og som på ethvert annet anklagekontor skal man reise tiltale – hvis man finner det overveiende sannsynlig at den mistenke er skyldig», sier folketingsmedlem Preben Bang Henriksen. Ifølge han er det mye som taler for at Støjberg vil frifinnes, og da skal man ikke ikke opprette sak.
Bang Henriksen er ingen hvem som helst. Han er Venstres leder for Folketingets juridiske komité, tidligere juridisk talsperson og er cand. jur. med 41 år som advokat bak seg, inkludert flere hundre straffesaker. I tillegg er han en av Venstres største stemmesanker.
Det sentrale her er at en riksrettssak er en straffesak, og hvor går grensen mellom politikk og jus i denne saken?
Stridens kjerne
Stridens kjerne i saken er om statsråd Støjberg har gjort seg skyldig i at barnebrudene skulle adskilles fra sine ektemenn «uten unntak», altså uten individuell behandling. Da vil hun i så fall mangle den nødvendige lovhjemmel, i tillegg til at det hevdes å være en krenkelse av Menneskerettighetskonvensjonen (art. 8, retten til familieliv) og Barnekonvensjonen. Slik konkluderte Instrukskommisjonen rett før jul, en kommisjon som ble satt ned for å vurdere de aktuelle forhold. De mener at Støjberg er skyldig, men da ikke i selve instruksen (som omtales som «notatet» i danske medier), men i en pressemelding.
Det er noe forvirrende at offentlige forvaltningsorganer styrer sine virksomheter gjennom pressemeldinger, men det fremstår som det er tilfellet her. For det er også kommet fram at instruksen eller notatet, der det altså kom frem at det kunne gjøres unntak etter individuell behandling, ikke nådde de aktuelle aktører, her Udlændingestyrelsen (vårt UDI). Støjberg beskyldes således for å bevisst ha lurt sine egne byråkrater, og det selv om det er høyst uklart om det kan tillegges Støjberg at administrasjonen sviktet.
Samtidig kan ikke samme kommisjon konkludere med at Støjberg direkte beordret en ulovlig praksis gjennom i statsforvaltningen.
«Kommisjonen har ikke funnet grunnlag for å konkludere med at Inger Støjberg direkte har uttalt en tjenestebefaling om at departementets embetsfolk skulle iverksette en administrasjon i strid med loven, men embetsfolk i departementet har handlet i overensstemmelse med Inger Støjbergs uttrykte ønske og avgitt en «uten unntak» instruks til Udlændingestyrelsen», skriver kommisjonen.
Så kan det være at statsråd Støjberg opptrådte slik at det lyste lang vei at hennes primære politiske ønske var å adskille (alle) barnebrudene fra sin ektemann på asylmottakene, men er det politisk uforsvarlig/uetisk eller er det juridisk ulovlig, og derav straffbart?
Det kan jo også nevnes at da sakene med barnebrudene ble kjent i Danmark i 2015-16 skapte det betydelig medieoppmerksomhet, og et politisk flertall uttrykte ønske om at det ble tatt politisk affære. Dét er det i hvert fall ingen som kan beskylde Støjberg for ikke å ha gjort.
Anklagerne
Overnevnte Preben Bang Henriksen mener at Instrukskommisjonen, som er overbevist om at riksrett er riktig vei å gå, ikke tolker saken fra et juridisk ståsted. Han viser til at prosedyrene for bevisførsel i en straffesak er annerledes enn hva en kommisjon kan tillate seg. For eksempel kan kommisjonen vurdere at det på et møte er tre oppfatninger av hva som skjedde som går en vei og fire andre oppfatninger som går stikk motsatt vei. Så kan kommisjonen velge hvem de tror (mest) på. Men når anklagemyndigheten har bevisbyrden nytter det ikke bare med tro, da må det i det minste sannsynliggjøres utover enhver tvil. Det er her Bang Henriksen mener det kan ende opp med frifinnelse for Støjberg.
Instrukskommisjonen har også hatt to såkalte upartiske advokater som sakkyndige til sin rapport. Disse advokatene, Anne Birgitte Gammeljord og Jon Lauritzen, har konkludert med at det er grunnlag for å reise riksrettssak som vil kunne føre til en fellende dom mot Støjberg.
Det interessante er at Gammeljord er konkursadvokat, mens Lauritzen er it-advokat. Likevel har de konkludert rimelig skråsikkert om Støjbergs skyld. Og hvem tror dere så at Folketinget har i kikkerten for å føre saken mot Støjberg? Nettopp: Anne Birgitte Gammeljord og Jon Lauritzen.
Det skaper selvsagt i seg selv debatt. Noen i Folketinget mener også at hvis de to advokatene, nå altså som anklagere, mener de trenger strafferettslig assistanse, så skal de få det. At man i utgangspunktet i det hele tatt tenker på å velge advokater som allerede har vært involvert i prosessen og som i tillegg kan trenge strafferettslig assistanse, er i mine øyne tragikomisk. Ikke minst fordi en tredje anklager også utløser Støjbergs rett til en advokat mer, så det jo ende opp med en haug av anklagere og forsvarere. Da vil i det minste skattebetalernes penger få ben å gå på.
Man kan virkelig lure på om parlament etter parlament i den vestlige verden er begynt på rosa piller.
Imens kan antakelig Inger Støjberg belage seg på enda et skritt nærmere en folkeheltrolle. Folk flest har forhåpentligvis mer sympati med de unge jentene som – ufrie nok – er blitt giftet bort og mange er blitt mor i ung alder, og sikkert en del av (de unge) mennene er også giftet bort, enn hvorvidt Støjberg har forholdt seg 100 prosent til noen paragrafer eller konvensjoner, eventuelt har opptrådt på en slik måte at noen «kunne misforstå» – dertil på en slik måte at det kreves riksrett.
Det kan jo legges til at for Danmark, som har hatt riksrett siden 1849, vil dette være den sjette riksrettssaken.