I skyggen av koronapandemien – og medienes ekstremt overdrevne fokus på den nå avgåtte president Donald Trump, for øvrig glimrende oppsummert av Skjalg Fjellheim i Nordlys – har ingen medier tatt et overordnet grep om hva har skjedd på terrorfronten i Europa i løpet av 2020.
Absolutt flest islamistisk angrep
Ifølge terrorforsker Petter Nesser, viser data innsamlet av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) at det i Europa var minst 10 angrep og minst seks avvergete islamistiske terroraksjoner i løpet av året. 15 personer mistet livet i angrepene og minst 40 ble skadd. Det er Frankrike som har hatt flest islamistiske terrorhendelser i 2020 (7), etterfulgt av Tyskland (4), Storbritannia (3), Østerrike og Danmark (1). Ikke minst det avskårne hodet til læreren Samuel Paty på en gate ved Paris brant seg fast på netthinnen. Alle hendelsene i Frankrike har for øvrig fått president Macron til å gå til opptil flere grep.
Blant de avvergete angrepene skal det ha vært flere massedrapsplaner. Blant annet en plan om å gjennomføre angrep med eksplosiver, bil og øks i Tyskland, og planer om skyteangrep i Danmark.
Det skal ha vært ett høyreekstremt terrorangrep i 2020: ett skyteangrep i Hanau, Tyskland, som drepte 10 og skadet fem. Kort etter denne hendelsen skjedde for øvrig en ny hendelse, der en mann (29) kjørte inn i et karnevaltog i den tyske byen Volkmarsen, hvor rundt 30 personer ble rammet, herav flere barn, men det ble helt taust om hva som eventuelt var motivet. I tillegg skal tyske myndigheter ha avverget ett angrep mot innvandrere, uten at Nesser gir oss noe nærmere informasjon om det.
Petter Nesser mener at det er noen islamistiske terrorangrep, som nedslaktningen av Paty, som får stor oppmerksomhet, men at de fleste mindre angrep går oss hus forbi. I 2020 var det også «mer islamistisk angrepsaktivitet enn forventet, og langt flere islamistiske angrep enn høyreekstreme». Nå er det vanskelig å vite hva som var forventet, men forventingene om færre islamistiske angrep kan ifølge Nesser handle om at europeiske sikkerhetstjenester har dreid fokus mot å forebygge høyreekstrem terror. Tankegangen synes å være at forebyggingen har gitt færre høyreekstreme angrep, og dermed blir det «mer» islamistiske angrep. Men hvis det er slik, så er jo spørsmålet hvorfor denne «suksessoppskriften» ikke fungerer overfor islamister?
Nesser viser videre til at den islamske staten (IS) i 2019 ble erklært nedkjempet. Dette skal ha bidratt til færre av «de store massedrapsaksjonene som rammet Europa da IS var som sterkest mellom 2014 og 2017». Han hevder at trusselen i dag er mer dreid mot «relativt små, men brutale angrep», som gjennomføres av IS’ svekkede nettverk og sympatisører.
Utnytter asylinstituttet
Alle angrepene i 2020 skal ha blitt gjennomført av enkeltpersoner med «enkle våpen», som kniv eller ved bruk av kjøretøy, sier Nesser, men det rimer ikke helt med informasjon som tidligere er kommet ut om diverse angrep. For eksempel var det et skyteangrep i Wien i november, der det het at det også ble benyttet automatvåpen.
Videre forteller Nesser at gjerningspersonene gjennomgående skal ha hatt forbindelser til ekstreme miljøer og flere var kjente IS-støttespillere. Ved minst fire av tilfellene var gjerningspersonene kjent for tidligere jihadistisk aktivitet, slik som den østerrikske albaneren som sto bak terroren i Wien. Han var prøveløslatt etter å ha forsøkt å tilslutte seg IS som fremmedkriger.
Det fremkommer også at åtte av hendelsene involverte personer som hadde kommet til Europa som flyktninger, som ifølge Nesser viser at «ekstreme islamister fortsetter å utnytte asylinstituttet for å rekruttere flyktninger». Men det kan vel like gjerne være slik at ekstreme islamister utnytter asylinstituttet ved å selv fremstå som trengende asylsøkere, men der målet er å bedrive terror på europeisk jord?
Ond sirkel
Det som synes å være hovedpoenget til Nesser er at islamistisk terror bidrar til vekst i høyreekstrem terror, der Europa frykter for en høyreekstrem terrorbølge.
Han viser til at vi gjennom 2010-tallet har «blitt kjent med ny type høyreekstremisme som er mer transnasjonal og på mange måter lik den globale jihadismen. Breivik var et produkt av denne trenden og har i sin tur inspirert andre terrorister, både i Europa og USA, samt Brenton Tarrant som gjennomførte massakren mot en moské på New Zealand i 2019».
Samtidig har høyreekstremismen blitt mer lik jihadismen når det gjelder voldskapasitet. Det skal blant annet skyldes at høyreekstreme har oppsøkt konfliktsoner, eksempelvis i Ukraina, og infiltrert militære organisasjoner, ikke minst i USA, men også Europa, fastslår Nesser. Når det gjelder økning i høyreekstrem hatvold i de senere årene, skal den først og fremst være rettet mot innvandrere og politiske motstandere.
Det er heller ingenting som tyder på at islamister ikke har kapasitet og vilje til å gjennomføre nye terrorangrep i Europa, der Nesser mener at å nedprioritere islamisttrusselen kan munne ut i nye store angrepsbølger – som igjen fører til økt polarisering og mer høyreekstremisme. Han påpeker også at den «høyspente situasjonen i USA understreker behovet for å demme opp mot høyreekstreme krefter i Europa», uten at det skjer på bekostning av kampen mot islamismen.
Men det som er helt fraværende i Nessers analyse, både hva gjelder USA og Europa, er venstreekstremismen. Den lurer åpenbart ikke i kulissene.