Den norske kirken er fremdeles suverent størst av registrerte livssyns- og trossamfunn, med sine 3 686 715 medlemmer (2019). Det er 69 prosent av befolkningen.
Men nedgangen er stor, viser en samleside om religion i Norge hos SSB: 149 258 personer har forlatt Kirken de siste fem årene. Også deltakelse i Kirkens aktiviteter viser nedgang, om det er å gå til gudstjeneste, døpe barn, la seg konfirmere eller bruke Kirken til ekteskapsinngåelse.
To andre trossamfunn har nedgang, begge er svært marginale: Bahai har i 2020 1 091 medlemmer, ned 27 fra året før. Det mosaiske trossamfunn hadde i 2020 794 medlemmer, ned 15 medlemmer. Både antall jøder og bahaier har vært nokså stabilt siste ti år; i 2010 var det 1012 bahaier, mens antall jøder var 818.
Det som vokser, er for det første islam. Moskeene har 182 826 registrerte medlemmer er i 2020, det er opp 7 319 medlemmer fra året før. I 2010 var det under hundre tusen muslimer registrert i Norge, nemlig 98 953.
For det andre vokser kristne trossamfunn som står utenfor Den norske kirke: I 2020 er det registrert 372 651 medlemmer, opp 6 800 fra året før, og antallet i 2010 var 245 664.
Antall sikher, hinduister, buddhister, human-etikere har også økt fra 2019 til 2020, men har vært nokså stabile over en tiårsperiode.
Innvandringen står bak veksten
SSB gir ingen forklaring på disse tallene i sin oversikt, men det er vel åpenbart at den sterke veksten i antall muslimer skyldes flyktning- og asylinnvandringen, samt påfølgende familiegjenforening og familieetablering, og den sterke veksten i kristne utenfor den gamle statskirken, skyldes arbeidsinnvandring gjennom EØS-avtalen.
At Den norske kirke mister medlemmer og at færre tar del i kirkelige aktiviteter, kan vel skyldes at sekulariseringen går sin gang, samt at en del har reagert på politiseringen og venstredreiningen blant biskoper og prester.
Et eksempel på det siste er den kjente journalisten og forfatteren Jon Hustad, som la ut begrunnelsen for å melde seg ut av Kirken på Facebook – jeg siterer den i sin helhet:
Fyrste joledag er den perfekte dagen å melda seg ut av denne politiske sekta. Det einaste som irriterer meg, er at det ikkje er mogleg å gje ei grunngjeving på heimesida for utmelding.
I fjor var eg på den siste jolegudstenesta eg nokon gong skal gå på. Då snakka presten i Asker om at kor stolt han var over at dei kristne og muslimane på Vestbreidda opprettheldt den eldste kyrkja i verda i fellesskap, trass i okkupasjonen, trass i vondskapen. Han ville sjølvsagt at det skal verta frie val på Vestbreidda etter at Israel har trekt seg ut, eit val som hadde endt som på Gaza. Då hadde sjølvsagt kyrkja vorte fjerna på dagen, på lik line med dei kristne.
Året før sa ei dame på den same preikestolen at tilhøva i Betlehem no var verre enn då Jesus var fødd, og at byen då som no var okkupert. Som om Syria var okkupert under romarane. Det er så ahistorisk at eg får kreft i sjela. Levealderen då var neppe meir enn 30, no er han nesten 70. Men dei hadde det altså no verre enn under den romerske «okkupasjonen.»
Lista over tøvet berre går og går. Noreg er det landet i verda som gjev mest i bistand per innbyggjar. Biskopane klagar over at det er for lite, samstundes som dei vil leggja ned oljenæringa, som gjer oss i stand til å gje 40 milliardar i u-hjelp. Dei vil heller at Saudi-Arabia og Russland skal tena dei pengane vi ikkje lenger skal tena. Sånn tenkjer dei der.
Den norske kyrkja har vorte ein politisk parti leidd av idiotar som ikkje kan å rekna, ikkje kan å tenkja og trur at ei verd styrt etter deira prinsipp, ville ha vorte ein betre stad å vera. Nei, verda hadde vore ein forferdeleg stad.
Eg tipper dei ikkje ein gong har høyrt om to-regimelæra, og om dei har høyrt om den læra, har dei ikkje forstått eitt ord av kva ho innebar og kva Luther meinte.
Tenk at dagens prestar og biskopar er dei som forvaltar regimet etter Luther og Paulus. Det er både tragisk og komisk. Men fyrst og fremst er det berre trist. Staten bør ikkje lenger gje ei krone til dette dekadente og stupide trussamfunnet. Ja, dette står på global, så del i veg.
Dette er hva tyskerne kaller eine grausame Salbe – en voldsom utskjelling.
Jeg tror Kirken gjør klokt i å regne med at Hustad her skriver på vegne av flere enn seg selv.