Rene ord for pengene, der altså, eller skal man heller kalle det rene tanker?
En som reagerer på at universitetet har som strategi å operere som et slags tankepoliti, er professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo (UiO), John Peter Collett. Som Collett korrekt påpeker, leder formuleringene i strategiplanen tankene snarere til Nord-Korea enn til Oslo.
– Hva er galt med at studentene skal tenke selv? spør Collett i Forskerforum.
Rettroenhet
Mens spørsmålet henger i luften, kan vi tenke oss flere aktuelle svar på det. Et åpenbart svar er naturlig nok at egne tanker kan være både ubehagelige og upopulære, og ikke minst vekke vonde følelser hos andre. For det er jo slik at det råder stor uenighet om hva som er kjærlighet og hat, og ikke minst hva som skal til for å skape en bedre verden.
For all del: Det er sikkert fint at studentene ønsker å bidra til en bedre verden. Men hvordan verden kan bli bedre, kan det kanskje være forskjellige meninger om? (For ikke å nevne at det kan by på problemer å måle hvordan dette strategiske målet er oppnådd, når planperioden er utløpt), skriver Collett.
Vi som arbeider i en tenketank som er opptatt av å belyse statistiske funn som ikke er så hyggelige å tenke på, er stadig utsatt for kritikk for å være hatefulle, og det kan sikkert fra utsiden se ut til at det er en akademisk forankret, riktig kritikk vi utsettes for. For kritikerne har ofte disse tankene om at det er langt hyggeligere, og ikke minst snillere, ikke å stigmatisere. I konflikten mellom rasjonalitet og emosjoner er det ofte slik at følelser får forrang. Gode mennesker føler jo mye og godt både for seg selv og andre. Men av og til kan det være lurt å lytte til noen av feil kjønn som har levd så uforskammet lenge at de har noen erfaringer i bagasjen:
Da jeg selv ble student, var målet at studentene skulle lære å tenke selv og gjøre seg opp sine egne meninger, i respekt for de metodene som vi skulle lære for å kunne tenke selvstendig på et rasjonelt, vitenskapelig grunnlag. Bak oss lå bevisstheten om katastrofer som menneskeheten hadde vært rammet av i perioder da slik tenkning ble satt til side for rettroenhet og undertrykt av partilojalitet.
Underlig nok var det i 1960- og 70-årene et betydelig antall studenter (og noen universitetslærere) som på nytt fant det best at partiet tenkte for dem. De har ingen grunn til å være stolte av det nå etterpå – selv om de uten tvil den gang var overbevist om at de hadde «kunnskap, evne og vilje til å skape en bedre verden». Vi andre lærte oss å se med skepsis på dem som hevder akkurat dette.
Utstøtelse
Å definere en helt egen tankeretning som løsning for å få en bedre verden har jo, som Collett påpeker, vært gjort tidligere – ikke bare i Nord-Korea, men i norsk akademia – uten spesielt god suksess. På den annen side er alt tilbake til det normale, påpeker professoren videre, for universitetene har lang erfaring med å ha monopol på rettroenhet:
I det lange perspektivet ser det ut til at UiO i sin strategiplan er tilbake i det normale. Universitetene var institusjoner som hadde som formål å opprettholde og våke over rettroenhet, gjennom mange hundre år. Den som stilte grunnleggende spørsmål om Bibelens sannhet og dristet seg til å hevde avvikende meninger, måtte være forberedt på å ta konsekvensene. Noen universitetslærere ble, som kjent, brent på bålet som kjettere.
Kravet om konformitet gjaldt ikke bare meninger, men også holdninger og livsførsel. Det er ikke lenger siden enn 1886 – i universitetenes historie er 134 år en kort tid – at Det Kongelige Frederiks Universitets kollegieformann Fredrik Brandt i sin immatrikuleringstale truet studentene med at de ikke kunne vente forståelse hvis de bragte det forargerlige «bohêmeriet» inn i universitetet. De måtte vente straff. Styret satte makt bak kravet. Studenter ble utvist. Universitetslærere som ble mistenkt for å være homofile, ble presset ut.
Professor Brandt var sikkert oppriktig overbevist om at dette var nødvendige tiltak for at studentene skulle få «evne og vilje til å skape en bedre verden».
Avslutningsvis i sitt innlegg stiller professoren spørsmål ved hvilke sanksjonsmidler UiO vil benytte ved frafall fra den vedtatte, akademiske «sannheten» om hva som er en bedre verden.
Ser vi for oss at universitetsstyret anno 2020 vil utvise studenter som ikke deler institusjonens forestilling om hva som er en bedre verden? Vil for eksempel universitetslærere som bestrider læren om menneskeskapte klimaendringer (om det finnes noen), bli truet med avskjed?
Vi forventer, i likhet med Collett, få svar fra universitetets side, men graden av lojalitet til «den rette tro» vurderes løpende ikke bare ved UiO. De «rettroende» gigaplattformene Twitter og Facebook er som kjent ikke fremmede for å sanksjonere de «feiltroende», og utstøtelsen til et liv i ensrettet informasjonstilgang er allerede et veldokumentert faktum.
Vi kan spekulere. Er det viktig for universitetet å vise at det underordner seg mål som dikteres ovenfra? At det er farlig å unnlate å demonstrere lojalitet til landets politiske ledere? Universitetsfolk med erfaring fra DDR vil nikke gjenkjennende, skriver Collet.