Helt kort defineres nasjonalisme på følgende vis av vårt nettbaserte leksikon, Store norske: «Nasjonalisme er både en følelse av tilhørighet mennesker kan ha og en politisk ideologi.»
Nasjonalismen kan, som nesten alt annet her i verden, både være god og dårlig, både ha en rasjonell og måtelig utforming og en irrasjonell og overdreven, være både moderat og samfunnsbyggende eller aggressiv, rasistisk og imperialistisk.
Snl.no nevner den norske patriotismen som et eksempel på moderat nasjonalisme, mens ikke uventet blir den tyske nazismen før og under Den andre verdenskrigen nevnt som det motsatte, et eksempel på aggressiv og farlig nasjonalisme.
Barnlig utopi
De som alltid kommer trekkende med Hitler for å sverte nasjonalismen og nasjonalstaten som idé, bommer stygt. Hitler representerer en pervertert nasjonalisme. Som den tyske, venstreorienterte sosiologen Wolfgang Streeck uttalte til Klassekampen 30. august 2018: «Hitler var ikke tilhenger av nasjonal suverenitet. Han ønsket ikke en verden bestående av samarbeidende nasjonalstater, men et slags imperium. Tvert imot invaderte og okkuperte han land som Norge, uten tanke for deres nasjonale suverenitet.»
Den sentrale kommentatoren i Dagens Næringsliv, Kjetil Wiedswang, friskmeldte den norske nasjonalismen i egen avis den 10. oktober 2018: «Nordmenns nasjonalisme har aldri vært støttet av noe krigersk aristokrati. Da nasjonalfølelsen blomstret på 1800-tallet tippet den politisk mot venstre, båret fram av motkulturer med front mot makthaverne.»
I nasjonalismedebatten gjelder det å ikke helle ut barnet med badevannet.
Vi må ikke ødelegge noe verdifullt i et farlig – men ofte velmenende, det må presiseres – forsøk på å gjennomføre noe vi tror er enda bedre.
Det mange ønsker seg, tror jeg, er en harmonisk nasjonalstat, men uten nasjonalisme. Det er å ønske seg det umulige, noe som kjennetegner en barnlig utopi.
Det er ikke nasjonalisme i seg selv vi skal bekjempe, men den aggressive, sjåvinistiske og rasistiske formen. Kritiserer man all nasjonalisme, undergraver man den ideologien som har lagt grunnlaget for de beste statene historien kjenner til – de demokratiske velferds- og nasjonalstatene. Vi avviser jo ikke kjærligheten som idé selv om kjærlighet også kan ende opp i sjalusimord.
1800-tallet: nasjonstatenes fødsel
Nasjonalismen som politisk statsbyggingsideologi dukket opp i Europa på 1800-tallet som et svar på oppløsningen av imperiene og som ledd i demokratiseringen. Konger, biskoper og aristokrater skulle ikke lenger bestemme alt. Grenser mellom statene skulle følge utbredelsen av etniske grupper og deres historiske hjemland.
Nasjonalstaten er da i utgangspunktet anti-imperialistisk per definisjon. Nasjonalstaten er videre normalt geografisk avgrenset (noen grensetvister er ikke uvanlig) og bygger på et historisk, språklig og kulturelt fellesskap.
Normalt vil en nasjonalstat videre ha grader av «etnisk enhet». For Norges del har vi historisk sett hatt ikke-norske grupper som samer, kvener, rom-folk og de siste hundre årene en beskjeden, men jevn innvandring av tyske og britiske handelsfolk og ingeniører, svenske rallarer og finske småbrukere og andre.
Jeg mener at det vanlige skillet mellom en liberal, statsborgerlig nasjonalisme (ofte assosiert med den franske republikken) og den etniske nasjonalismen (knyttet tradisjonelt til Tyskland) er overdrevent og nokså uviktig; disse to nasjonalismene er i praksis overlappende. Når Bård Larsen i Civita skal forklare forskjellen på de to, nevner han i grunnen samme kriterier på begge – det dreier seg om felles kultur, språk og historie:
I nasjonalismeteori holder man seg med to grove idealtyper: den liberale, statsborgerlige nasjonalismen og den etniske nasjonalismen. Førstnevnte vektlegger et politisk og språklig fellesskap innenfor nasjonalstaten og blir i store trekk praktisert i dagens liberale demokratier, også her i Norge. Sistnevnte vektlegger et nasjonalt fellesskap basert på felles etnisitet samt kulturell og historisk fellesarv.
Frankrike er i det store og hele, ja, kanskje like mye som Tyskland, preget av en lang historie med felles etnisitet.
Den europeiske nasjonalstaten er altså ikke avhengig av at alle borgerne har lik etnisk opprinnelse, det er felles historie, språk og kultur som er det avgjørende. Det er ikke lukkede systemer, men relativt åpne. Det er mulig å bli både fransk, tysk og norsk som utlending, selv om assimilasjonsprosessen normalt vil gå over noen generasjoner.
Forskjellen på Frankrike og Tyskland som nasjonalstater handler da om gradsforskjell, ikke at de er vesensforskjellige. Tysklands samling kom seint, og tyskerne som språklig og kulturelt fellesskap var spredt over et enormt stort geografisk område, ikke minst østover, i eldgamle tyske byer som Köningsberg (Kaliningrad), Breslau (Wrocław) og Danzig (Gdańsk). Det tror jeg har betydning for at den tyske nasjonalismen, som ville samle alle tyskere i ett rike, også ble aggressiv og krigersk, en utvikling som også var stimulert av bitterheten over krigsoppgjøret etter Den første verdenskrigen og den økonomiske kollapsen i mellomkrigstida. Den stabiliserende middelklassen ble borte.
Under Hitler og nasjonalsosialistene, endte tysk nasjonalisme i grusomme angrepskriger og industrielle folkemord, i en ekstrem ond form for nasjonalisme, som kanskje ikke lenger bør kalles nasjonalisme, men heller rasistisk begrunnet imperialisme. Nasjonalisme som idé og krav om Lebensraum på andre nasjoners territorium, hører ikke sammen.
Nasjon og demokrati
Prinsippet om folkesuverenitet lar seg ikke enkelt praktisere andre steder enn i nasjonalstaten.
Nasjonalstaten Norge er åpenbart basert på tanken om selvstyre og folkets makt, og er som andre europeiske nasjonalstater en reaksjon på den tiden da folk og landområder ble byttet bort i kriger og dynastiske byttehandler, over hodet på folket.
Demokratiet er knyttet til nasjonalstatens framvekst, slår historikeren Finn Olstad fast i boka Det farlige demokratiet (2015): «Demokratiet er innvevd i nasjonalstaten, og det er ingen umiddelbar utsikt til en demokratisk framtid utenfor nasjonalstatens rammer.»
Det er umulig å etablere en demokratisk nasjonalstat uten en forutgående og parallell nasjonal bevegelse.
Det sier seg jo selv: En nasjonalstat kommer ikke seilende på en fjøl, detter ikke ned fra himmelen. Samtidig er bygging av en nasjonalstat en prosess, en vekselvirkning mellom stat og ideologiproduksjon: Den unge nasjonalstaten styrker nasjonalfølelsen gjennom institusjoner som skole, kirke og rikskringkastinger, og slik befester og utvider den sin egenart og oppslutning. Typisk starter nasjonale bevegelser som en elitefenomen; her kan Norske Selskap i København (stiftet i 1772) være et nærliggende eksempel for oss nordmenn.
Man kan i tråd med denne tankegangen argumentere for at årsaken til at det ikke har oppstått en palestinsk stat ikke er at Israel har motarbeidet det, men at det har manglet en nasjonal bevegelse på palestinsk side lik den sionistiske, som var forutsetningen for etableringen av Israel. Ingen nasjonalstat er mulig uten en forutgående nasjonal bevegelse med (etter hvert) stor oppslutning.
Nasjonsbygging i revers
Da følger det også at ingen nasjonalstat kan overleve i lengden om nasjonalismen – forstått som «følelse av tilhørighet», slik Store norske definerte den – svekkes, uthules og kanskje til og med svertes og gjøres til noe udelt negativt.
Det er nettopp svekkelsen av nasjonal identitet som har skjedd i Norge under mange regjeringer. Tusen år med norsk nasjonsbygging er satt i revers. Historikere Terje Tvedt konkluderte i boka Det internasjonale gjennombruddet (2017) – etter å ha lest samtlige stortingsmeldinger og NOU-er om innvandring og integrering i etterkrigstida og fram til 2015 – med at staten hadde skiftet statsbyggingsideologi:
Den norske stat fulgte i hele perioden en politikk som hadde det multikulturelle samfunnet som erklært ideal og mål.
Med etter hvert hundretusenvis av nye borgere fra ikke-europeiske land var statsbyggingsideologien som preget Norge fram til Gerhardsen umulig. Nasjonalstatsideen var en blanding av tysk romantikk (folk, nasjon) og fransk opplysningsfilosofi (frihet, likhet, brorskap). Multikulturalismen ble den nye statsbyggingsideologien. Ulike regjeringer gikk inn for en nøytral stat som skulle tilrettelegge for ulike grupper og kulturers likeverdige utfoldelse i et samfunn preget av toleranse og respekt for forskjeller, hevdet Tvedt.
Det er legitimt å diskutere velferdsstatens finansiering og bærekraft, men det er tabu å diskutere demografi – at svekkelse av den nasjonsbærende etniske gruppa kan medføre nasjonalstatens oppløsning, bemerker Eric Kaufmann i boka Det hvite skiftet (2020). Dette tabuet må brytes. Det er nordmenn som er den nasjonsbærende etniske gruppa i Norge, og målet må være at innvandrere som ønsker en framtid i Norge, på sikt ikke bare blir statsborgere, men nordmenn.
Det Norge vi ennå lever i, med sine institusjoner, tradisjoner og infrastuktur, er altså i det alt vesentlige skapt av etniske nordmenn, mye av det etter inspirasjon fra utlandet. Norge har aldri vært avsondret fra omverden, sjøfarernasjon og eksportrettet som vi er.
Men masseinnvandring og et multikulturelt ideal fører logisk nok til segregering. Store nye folkegrupper i Norge, som det somaliske, pakistanske og tyrkiske miljøet, vil opptre som «nasjoner i nasjonen» (mange individuelle unntak finnes i alle tre grupper), og etniske nordmenn vil oppleve å havne i mindretall i stadig flere lokalsamfunn.
Det som skjer når nordmenn havner i mindretall, er at vi flytter bort og vi unngår å flytte inn.
Internasjonalt kalles dette fenomenet gjerne white flight og white avoidance, og det finnes mange ordtak om dette fenomenet – like barn, leker best, er ett av dem. De mer dramatiske begrepene på denne utviklingen, begreper som mange anser som høyreradikale og farlige, er befolkningsutskiftning og tapte territorier. Andre termer som er i omløp, er demografisk angst og det å bli fremmed i eget land. Hvilke ord som brukes, er selvsagt viktig, men det aller viktigste er at fenomenet omtales og diskuteres fritt og åpent.
Tidligere etterkrigshistorikere skriver lite om internasjonaliseringen av Norge, konstaterte Terje Tvedt i den før omtalte boka, ei heller om hvordan vi selv ble aktive aktører i utlandet gjennom en omfattende bistandsindustri, og nesten ikke noe om masseinnvandring. Norske historikere hadde ikke noe å si om det internasjonale gjennombruddet, bemerket Tvedt på et debattmøte 6. april 2018 på Nasjonalbiblioteket. Og norske sosiologer og sosialantropologer er ahistoriske, mente han, lite opptatt av det særegne ved samtiden. Man ser ikke det spesielle ved samtiden uten å ha et relieff, i tid eller sted. Samfunnsviterne var fanget i «samtidsfengselet», sa han.
Man må ha et historisk perspektiv for å se dramatiske brudd, påpekte Tvedt.
Her kan jeg legge til: Derfor er tenåringer på Stovner, uansett etnisk bakgrunn, ikke særlig flinke til å se hvor dramatisk endringen har vært i egen bydel.
Til Weekendavisen uttalte statsviteren og forfatteren Asle Toje nylig at nasjonal og kulturell identitet er viktig for europeere, noe de siste tiårenes politiske oppvåkning viser:
De liberale fik det ideologiske herredømme i gave, da Den Kolde Krig var slut. Individualismen vandt, alle skulle søge deres egen lykke, globaliseringen var det eneste, der duede. Men det slog fejl, da man glemte, at nationer, kultur og historie spiller en central rolle for europæerne. Derfor er den intellektuelle koalition, som understøttede liberalismens herredømme, kollapset de seneste to årtier, siger Toje.
Nasjonalstaten: bedre enn imperier og klansamfunn
Jeg er tilhenger av nasjonalstaten som det beste alternativet mellom løse stammesamfunn og imperier; det er i realiteten de tre valgene vi mennesker har når det gjelder politisk organisering.
Land organisert som løse forbund av stammer og klaner – som Somalia, Syria og Afghanistan – er ustabile, udemokratiske, de kan ikke garantere personlig frihet og er preget av korrupsjon og konflikter. Normalt styres slike land despotisk av én klan, i allianse med andre klaner eller land; Saud-klanen i Saudi-Arabia er et pedagogisk eksempel, eller al-Assad-familien i Syria. Slike land har ofte svak økonomisk utvikling, fordi klanene trekker i hver sin retning. Viktigere enn å skape noe felles, er det å holde andre nede.
Imperier på sin side mangler et nasjonalt fellesskap (språklig, kulturelt, religiøst) som er forutsetningen for innbyggernes demokratiske deltakelse.
Nordmenn har ikke noe annet land enn Norge som de kan kalle fedreland. Norge kan ikke da samtidig bli hjemland for alle andre folkeslag i verden, om det er pakistanere, svensker, somaliere eller polakker.
Douglas Murray understreker det samme om Europa generelt i sin internasjonale bestselger, Europas underlige død: Våre land er de eneste land de europeiske folkeslagene kan kalle hjem.
Nasjonalstater bygger på «oss og dem»-tenkning. Det er barnlig utopisme å gjøre nasjon til et altinkluderende begrep, og barnlig utopisme må alltid avvises. Statsviteren Øyvind Østerud bemerket i en kort artikkel om «oss og dem» at denne dikotomien springer ut av den menneskelige psykologien og at «alle kjente samfunn i verdenshistorien har klassifisert folk i grupper, for å etablere grenser for medlemskap».
De som støtter en migrasjonspolitikk som bygger på et premiss om at nordmenn ikke har noen førsterett til eget land, bærer på et stort ansvar – de setter spørsmålstegn ved ikke bare vår, men andre nasjonalstaters legitimitet.
Og det er en alvorlig sak, fordi den relativt homogene nasjonalstaten er den beste statsform denne mangelfulle kloden har klart å etablere.