Det var æreskulturen som førte meg inn i innvandringsfeltet i 1992: Jeg ble som fersk journalist kontaktet av ei norskfødt jente. Hun hadde en historie hun ville fortelle til nordmenn og til foreldre som hennes egne. De hadde tatt henne med til Pakistan 16 år gammel, prøvd å avlære henne det norske, for så brutalt å tvinge henne inn i et ekteskap med en tremenning.
Jeg husker det som om det var i går. Hun satt i sofaen på krisesenteret i Drammen, i olabukse, t-shirt, Prince Mild mellom peke- og langfinger, og med en støttende krisesenterleder ved sin side.
Da hun fortalte om hendelsen i en jordhytte før bryllupet, må jeg innrømme at jeg hadde store vansker med å tro på henne: Det var åtte menn i familien til stede i hytta, fortalte hun. Hun nektet og nektet å si ja til ekteskapet – inntil en onkel satte pistolen mot tinningen hennes. Da var valget livet eller døden. Hun valgte livet.
De valgte først å tie – deretter å benekte
Jeg grublet lenge på denne historien, ikke minst dette med «ære», som hun gjentok gang på gang. Familien mente at hun ødela deres ære ved ikke å gifte seg med denne tremenningen. Derfor var foreldrene villige til å drepe henne for å gjenopprette æren sin, som hun hadde ødelagt ved å bli «for norsk». For meg var dette ufattelig, ikke minst fordi vi aldri hadde hatt et offentlig fokus på disse æresrelaterte tvangsekteskapene i Norge på dette tidspunktet. Akademikere og sentrale i organisasjonslivet som skulle jobbe med «integrering», unngikk behendig å nevne ett ord om denne drepende æreskulturen, som også har vært kanskje den største hemskoen for reell integrering.
Før jeg går videre bør det nevnes at denne jentas historie ble slått opp over seks sider i Dagbladet 2. november 1992, og fikk som konsekvens at Stortinget reagerte: 1. januar 1993 var nemlig datoen for avvikling av daværende lov om tvangsekteskap, for politikerne våre trodde fenomenet tilhørte fortidens Norge. Så dårlig var de blitt informert av aktuelle instanser; ingen nevnt, ingen glemt. Derfor gjeninnførte Stortinget en lov om tvangsekteskap, som kom på plass som en særlov i 1995.
Disse innledende tankene kommer når jeg leser betraktningene til vitenskapsredaktør Henriks Höjer, i det svenske tidsskriftet Kvartal, om æreskulturen tilbake på 90-tallets Sverige: «Når æresvolden nådde et uforstående Sverige».
Höjer forteller at at han midt på 90-tallet så filmen «Innen regnet faller». Den utspilte seg i London og Makedonia. Han beskriver scener som vakre, mystiske og velregisserte – en film han ble «dypt grepet» av. Men det var en scene som opprørte ham. Scenen skygget for resten av filmen – så opprørende var den. «Jeg forstod ikke» den scenen, sier han.
Scenen han sikter til, handler om en bror som skyter sin søster til døde. «Mordet ble fremstilt i filmen som beklagelig, men rimelig. Jeg forstod ingenting. Jeg har selv en søster. Jeg ville aldri drømme om å skade henne. Hvem kan tenke seg å drepe sin søster? Dette var utenkelig og fremfor alt helt uvirkelig.»
Æresdrapene – en kollektiv sanksjon– er så mange nå
Höjer, som den gang studerte humaniora og jobbet med en avhandling, konstaterte som sant var: For 25 år siden forekom begrepet «æresdrap» knapt i det svenske språket. Derfor var han kunnskapsløs om fenomenet. Først mot slutten av 90-tallet og tidlig 00-tallet dukket begrepet oftere opp. Siden den gang har dusinvis blitt myrdet – basert på en «kollektiv sanksjon» – av sine slektninger med røtter i Midtøsten, fortsetter han. I 2015 var således rundt hvert tiende drap i Sverige et æresdrap. Globalt estimerer FN at 5.000 utsettes for æresdrap årlig. Rundt 1.000 av disse skjer årlig i Pakistan.
Akkurat som i Norge, var motstanden i Sverige mot å akseptere at æresdrap var knyttet til kultur og religion stor, både blant ikke-vestlige innvandrere, akademikere, samfunnsdebattanter og medier. Jeg stod selv midt i disse stormene på midten av 90-tallet, etter utgivelsene av Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan (1996) og Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (1998). Angrepene og benektelsene kom fra alle kanter, for som Höjer sier det: «visse (personer, red.) forsøkte å få det (æresdrap, red.) til et utslag av en universelt patriarkalsk vold eller ‘menns vold mot kvinner'».
Først i 2007, da Sverige fikk en nasjonal handlingsplan mot vold i nære relasjoner og æresrelatert undertrykkelse, fikk æresbegrepet en offentlig anerkjennelse i Sverige, sier Höjer. Han peker på historieprofessor og hederskvinne, Yvonne Hirdman, som var tidlig ute og motsatte seg relativiseringen som «lenge hadde bremset forståelsen» for æresbegrepet. Hun påpekte at æresrelatert vold er en «spesifikk form for undertrykkelse»:
– Det ble et jævla liv! Det var svært ubehagelig. Mange på venstresiden og feminister ville ikke ta i dette spørsmålet. Men i etterkant har jeg fått rett, må jeg si.
Dette sa hun til Höjer for ti år siden. Og ingen kan si annet enn at Hirdman selvfølgelig hadde rett. Det samme gjelder enhver ledende feminist i et land som Pakistan. De vet godt hva «honour culture» betyr, for de bor midt i dens nær sagt episenter. Der vet de forskjellen på et drap som bunner i en familietragedie (psykisk sykdom eller fattigdom, eksempelvis) og et kollektivistisk æresdrap. Akkurat som når en norsk mann dreper sin samboer grunnet sjalusi, opp mot at en hel familie jakter på et medlem som drepes, som i Ghazala Khan-saken der ni i familien ble dømt for dette æresdrapet i Danmark.
Tanken på at alle kulturer er like mye verdt er «en hårreisende påstand, en pervertert idé om likhet», mener Hirdman – og Höjer.
Frykten for r- og i-stempelet
Omar Makram jobber som ekspert på æreskultur i foreningen Gapf (Glem aldri Pela og Fadime). Makram forklarer hvorfor denne relativiseringen kunne skje slik: «hovedsakelig en frykt for å bli oppfattet som rasistisk eller islamofob, og identitetspolitikk som førte til kulturrelativisme og moralsk relativisme», sier han, og legger til «mangel på kunnskap og mot. Alle disse faktorene ledet til en berøringsangst når det gjelder æreskultur».
Devin Rexvid forsker på æresrelatert undertrykkelse. Han bemerker at da Sara Abed Ali i 1996, Pela Atroshi i 1999 og Fadime Şahindal i 2002 ble æresdrept i Sverige, forelå det en betydelig mengde litteratur internasjonalt på æreskultur. Men interessen for forskningen og litteraturen internasjonalt var bemerkelsesverdig lav blant akademikere i Sverige:
«Det er bemerkelsesverdig at forskere i Sverige ikke var interessert i forskningen som eksisterte i andre land om ære.»
Rexvid mener den manglende interessen handlet om en misvisende velvilje, en ambisjon om å være fordomsfri, ikke å stigmatisere, sier han i dag, og bemerker at konservative og islamistiske krefter som tidlig utøvde innflytelse over deler av venstrebevegelsen, var opptatt av å stemple debatten som islamofob og rasistisk.
«Dette til tross for at vi gjennom både forskning og erfaringsbasert kunnskap vet at æresbasert undertrykkelse, til tross for overrepresentasjon blant mennesker med muslimsk bakgrunn, også forekommer blant andre religiøse grupper, men også blant forskjellige etniske grupper.»
Rexvid avkler også dem som – i kulturrelativismens ånd – har parallellført vår middelalder med æreskultur. Nei, sier han, historikere har konstatert at æresdrap ikke eksisterte i middelalderen. Det er altså en seiglivet myte som er skapt. Kvinner i Norden har i mangfoldige århundre hatt en relativt sterk posisjon. Endog under vikingene var det slik, og en mann som slo sin hustru mistet all ære, og hun stod fri til å tre ut av ekteskapet og ta med seg betydelige eiendeler.
Hva vil fremtiden bringe?
Höjer hos Kvartal forteller at Rexvid er pessimistisk med tanke på fremtiden. Det trengs mer og kraftigere lut for å bremse æreskulturen, som har fått et godt grep om våre samfunn, mener han. For selvsagt føres normene videre av barn og søskenbarn – og ved tvangsekteskap. Æreskulturen lever også i 3. generasjon, er min personlige vurdering. Jo større storfamiliene her har vokst seg, så ligger det i sakens natur at medlemmene viderefører opprinnelseslandets kultur, og dermed også den æresrelaterte kontrollen over hverandre. Skulle man eksempelvis la jentene frigjøre seg, ville jo dette oppløse æreskulturen, og noen tendens til en slik bred frigjøring i særlig muslimske miljø i Vest-Europa, ser vi få eller ingen eksempler på.
Migrasjon til Skandinavia fortsetter i høyt tempo, og vil ytterligere styrke disse æresnormene. Det er en oppadgående trend, som hovedsakelig forklares med det faktum at vi har mottatt store grupper fra land i det sislambeltet: Syria, Afghanistan, Irak.
Omar Makram hos Gapf gjør den samme vurderingen: «Æresvold og undertrykkelse har økt de siste årene, og vår vurdering er at den dessverre vil fortsette å øke i de kommende årene.»
Höjer vender i sin avslutning tilbake til filmen som gjorde så dypt inntrykk på han for 25 år siden:
– Filmen «Before the rain falls» lærte meg dermed noe nytt – men jeg var ikke mottakelig da. Siden den gang har både jeg og Sverige fått mer kunnskap. Imidlertid er dette dyre og dystre lærdommer, som etter alt å dømme vil forsterkes i 2020-årene.
En vemodig og tung konklusjon, men ganske dønn ærlig, og det er det vi trenger i debatten: ærlige fakta og analyser.
Mens i Norge bestemte mediene seg for få år siden å erstatte «æresrelatert vold og undertrykking» med «negativ sosial kontroll». Slik fikk man fokuset bort fra både innvandring og islam, for personer i kristne sekter opplever gjerne også nettopp negativ sosial kontroll.
Som Aftenpostens avgåtte redaktør, Harald Stanghelle, sa det i 2017, etter at avisen ga ut et eget bilag om «negativ sosial kontroll»:
– For ti år siden ville vi for eksempel aldri ha gitt ut et bilag som i går, om skam, ære og sosial kontroll, erkjente Stanghelle, med henvisning til mandagens dedikerte bilag til dette temaet.
Nettopp, for dere har ikke ryggrad. Da dere kunne bringe et nybegrep til torgs, «negativ sosial kontroll» (frikoblet enhver spesifikke kultur) da våget dere. Dette sier alt om hvorfor denne æreskulturen vil bre om seg ytterligere. Man våger ikke å ta tyren ved hornene: islam.