Det er en varslet flyktningkrise verden er vitne til på grensen mellom Mexico og USA – varslet fordi tusener av migranter allerede i forkant av det amerikanske presidentvalget begynte reisen mot grensen. Håpet og målet var Biden og hans løfter om reversering av Trumps restriktive innvandringspolitikk.
Det har seg sånn med incentiver at de faktisk fungerer, og migrasjon kontrolleres av mottakerlandene med pisk eller gulrot. Trumps pisk var stengte grenser, repatriering av illegale migranter, «Remain in Mexico»-programmet og full stopp i mottak av syriske flyktninger, samt svært strenge innreiseregler for mennesker fra Iran, Irak, Libya, Somalia, Sudan, Syria og Jemen – kjent som «The muslim ban». Trumps restriktive politikk hadde som mål å redusere årlig innvandring betraktelig – og politikken hadde effekt.
«Jeg lager ikke nye lover. Jeg eliminerer dårlig politikk,» sa Biden under en signeringsseremoni for å lette på innvandringsrestriksjonene, men de massive endringene Biden har iverksatt, kan på ingen måte karakteriseres som verken god politikk eller god behandling av mennesker. Det kan snarere karakteriseres som oppskriften på forflytning av mennesker i tusentall, mennesker som ellers kunne blitt værende og brukt pengene sine på å bygge et liv for seg og sine snarere enn å lønne menneskesmuglere.
Det eneste gode ved Bidens innvandringspolitikk så langt er symbolikken, som også hylles av ikke bare venstre-, men også høyresiden her hjemme. Humanismen er tilbake i Det hvite hus, påstås det, men er det virkelig tilfelle, eller er det den påståtte intensjonen om å være en trygg havn som gjør at det er snillere å operere med en politikk som i like stor grad skiller foreldre og barn som det Trumps gjorde?
Når Biden med et pennestrøk vil gi 11 millioner illegale migranter oppholdstillatelse og samtidig åpner opp for økt innvandring, får det følger som ikke akkurat kan tas til humanismens fordel.
Hva trigger migrasjon?
SSB opererer med en rekke faktorer for å forklare migrasjon.
- Politiske vedtak og innvandringsbegrensninger.
- Den såkalte brohodeeffekten: Dersom mange innvandrere fra et land allerede har kommet, blir det enklere for flere fra samme land å komme hit.
- En annen faktor er avstand, både geografisk, språklig og kulturelt. Kort avstand gir flere migranter.
- Befolkningsutviklingen i avsenderlandene er også sentral: Vi kan forvente mer utvandring fra områder med sterk befolkningsvekst.
- Krig, konflikter og naturkatastrofer.
- Mulighetene for å få arbeid.
- Inntektsforskjeller er viktige. Dersom du ikke har noe økonomisk å vinne på å flytte til et annet land, forsvinner en av grunnene til å migrere.
- Inntektsfordeling – eller mulighetene for tilgangen på trygder og stønader, slik som i en velferdsstat som Norge.
Å forstå innvandring handler i stor grad om å forstå menneskelige beveggrunner. Vi fødes med bøttevis av motstandskraft mot livets påkjenninger – helt uavhengig av hvor vi tilfeldigvis fødes – og vi har konkurranse- og overlevelsesinstinktet intakt de aller fleste av oss.
Shithole countries
Trump hadde rett i påstanden om «shithole countries». Man kan være så politisk korrekt man bare vil, men drittland finnes. Skal man forstå asylpolitikk må man samtidig forstå noe om shithole countries.
Det er et faktum at verden ikke er et rettferdig sted. Tvert i mot er verden et ganske kjipt, farlig og fattig sted for millioner av mennesker. I følge tallene regjeringen opererer med, Verdensbankens estimat for 2019, lever åtte prosent i ekstrem fattigdom.Verdensbanken anslo at koronakrisen kan presse mellom 70 og 100 millioner mennesker tilbake i ekstrem fattigdom i 2020 alene. Det totale antallet mennesker i verden som lever i ekstrem fattigdom i dag er dermed noe vanskelig å anslå, men et sted omkring 700 millioner er sannsynlig.
La oss med det samme slå fast: Dette er ikke migranter. De færreste mennesker som lever i ekstrem fattigdom får så mye som et øyeblikk i medienes rampelys. Det er derimot de menneskene som har råd til å migrere som får oppmerksomhet, og som vestlig politisk godhet øses ut over.
Dette er ikke bare sinnelagsetikk, det er ren og kostbar symbolpolitikk. En «mer human» innvandringspolitikk retter seg i all hovedsak mot mennesker som faktisk har råd til å migrere. Dem er det mange av, og de er svært synlige. Å «hjelpe» dem scorer viktige humanpolitiske poeng, men realpolitisk har «hjelpen» lite for seg. Ikke en gang på individnivå gjør politikken at migrantenes fremtidsutsikter blir særlig mye lysere.
Innvandringspolitikk vil alltid ha vinnere og tapere. Men stengte grenser kontra åpne grenser gjør uansett den aller svakeste gruppen til tapere: barna. For barna utgjør det ingen forskjell hvem som sitter som president i USA, de er prisgitt foreldrenes avgjørelser. Og mens foreldre gråtende forlot egne barn på grensen under Trumps politikk, er foreldrene nå usynlige, men sender likevel barna alene.
Vi så dem i 2015, skviset mot grensegjerder, foreviget i gråtebilder i mediene. Ikke et ord om at familiene var like trygge på hver side av gjerdet, men enkelthistorier, skitne barneansikter og «et ønske om å komme seg i sikkerhet» var gjennomgående.
På samme måte ble Trumps restriktive innvandringspolitikk selve symbolet på ondskap, der barn ble skilt fra foreldrene med dokumenterte tårer. Nå er det ingen gråtende foreldre, men barn overlatt til menneskesmuglere alene i stedet. Er det bedre?
Drømmen som brister
Fra utsiden er det enkelt å tenke at USA er et paradis, slik migrantene tenkte – og fortsatt tenker – at Norge er det. Liberale verdier og demokrati gir ikke bare mye frihet – det bereder grunnen for verdiskapning, produktivitet og ikke minst omfordeling. Dette synes naturlig nok forlokkende for mennesker som kommer fra korrupte land. Vestlige land har også en stor middelklasse og ingen stor underklasse, så for eksempel et par i to helt vanlige jobber – politibetjent, sykepleier, rørlegger – vil i dag ha råd til både mat på bordet og utskeielser som bare fiffen har råd til i den tredje verden. Vestlige land har til og med geografisk likhet innad – det er utdanningstilbud og jobbmuligheter også på bygda. Det er altså ganske mange som har det veldig bra – mange goder er lavterskeltilbud.
Men å ta del i velstanden forutsetter noen grunnleggende ting som vi får nokså «gratis», men som er mer uoppnåelig for mange innvandrere. Det avgjørende er yrkesdeltagelse, og i et høyt utdannet samfunn krever det både skolegang og svært gode språkferdigheter. Det får den jevne nordmann og amerikaner, men det er ikke gjort i en håndvending om du kommer med et annet morsmål.
Dette er kanskje enda mer avgjørende enn man tror i et samfunn med bedre jobbmuligheter for folk med lav utdannelse – det vil si en lavere utdannet befolkning. Da kan bildet av land hvor en ungdom som studerer og jobber deltid på kafé ha råd til helgeturer, se i overkant lavterskel ut. Det blir en pull-faktor man ikke kan se bort fra, til tross for at håpet om en godt betalt jobb i USA for migranter fra Latin-Amerika, er marginal.
Dessuten er fertiliteten lav i Vesten, noe som gjør at ungdommen på kafé har i gjennomsnitt under ett søsken å dele det rørlegger-og-lærer-foreldrene måtte ha av ressurser til å støtte med, sikkerhetsnett, hjelp om de får barn i ung alder for eksempel, og ikke minst forventet arv etter hvert som slekter følger slekters gang.
Står du utenfor arbeidslivet og lever på trygdeordninger, er du ikke i et høykostland i Vesten så rik likevel, og du er dessuten omgitt av en stor majoritet som har det vesentlig bedre.
Drømmen samsvarer slik sett dårlig med realitetene for mange migranter fra sør. Drømmen om å lykkes er sammensatt av bilder man på forhånd har dannet seg, og det er konkurransementalitet, vilje til risiko og håp om en bedre framtid som lokker – ikke realitetene.
Denne undersøkelsen av husholdninger i USA og de negative økonomiske effektene av koronakrisen viser at det er latinamerikanske husstander som sliter mest, der hele 21 prosent oppgir å mangle penger til det aller mest vesentlige.
Nissen på lasset
Et raskt google-søk gir et bilde av Mellom-Amerikas uroligheter. Slikt måles helt overfladisk enkelt ved å se på to forhold. Antall drap per 100.000 innbyggere, samt fruktbarhetstall. Jo høyere score på begge parametre, jo mer dysfunksjonelt er som regel landet – og den gjennomsnittlige kjernefamilien – målt opp mot hva vi i vestlige land anser som funksjonelt. Antall drap per 100.000 indikerer kulturell voldsberedskap, mens antall barn en kvinne føder sier noe om hvor likestilt et land er. Jo lavere fødselstall, desto høyere grad av likestilling. Jo høyere fødselstall, desto mer kollektivistisk er kulturen.
Honduras har 44,7 drap per 100.000 innbyggere, mens hver kvinne føder i snitt 2,45 barn.
Guatemala har 21,5 drap per 100,000 innbyggere, en ganske betydelig nedgang fra 31 drap per 100.000 innbyggere i 2014. Også fruktbarheten er synkende, men i Guatemala føder fremdeles hver kvinne i snitt 2,85 barn, et relativt høyt tall.
I El Salvador i 2018 var det omtrent 36 drap per 100.000 innbyggere, mens fruktbarheten knapt bikker to barn per kvinne.
For alle tre land, de landene som hovedsaklig sender ankerbarn til den amerikanske grensen, ligger drapstallene skyhøyt over de fleste andre land i verden. Det er derfor ikke vanskelig å forstå ønsket om migrasjon, men sammenlikner man med tallene for USA, framkommer det raskt at latinamerikanske migranter i USA har med seg voldsberedskapen, ikke ulikt migranter til Norge har med seg sin voldsberedskap.
I USA dør fem per 100.000 mennesker ved drap, og fruktbarheten er bare 1,78 barn per kvinne.
I en ideell verden ville det være slik at innvandrere som har flyktet fra land med høye drapsrater, ville unngått å drepe straks de var i sikkerhet. Men det er selvsagt ikke slik, og til tross for at drapsratene er omtrent halvert i den latinamerikanske delen av den amerikanske befolkningen sammenliknet med raten i opprinnelseslandene, er drapsraten likevel nesten tre ganger høyere enn hva den er i USA for øvrig. Blant latinamerikanere i USA er antallet drap per 100.000 mennesker 14,3.
Kulturelle adferds- og mentalitetsvariasjoner forsvinner ikke ved migrasjon.
Samme mottak – ny innpakning
Biden-administrasjonen planlegger nå å aktivere et midlertidig mottaksanlegg for enslige mindreårige i Carrizo Springs, Texas, for å kunne ta imot opptil 700 innvandrerbarn i løpet av de neste ukene.
At president Biden får en grense-krise i fanget, er ingen overdrivelse. Tilstrømmingen av uledsagede mindreårige er effekten av en villet politikk. Det er en forutsigbar, planlagt migrantkrise.
Innvandringsincentivene til Biden tar ikke høyde for hva foreldre er villige til å utsette barna sine for.
Med strenge helseretningslinjer på plass for å forhindre spredning av koronavirus, blir alle voksne avvist, mens disse reglene ikke gjelder for enslige mindreårige. Effekten er at barna sendes som ankerbarn til USA, i håp om at Bidens politikk vil sikre familiegjenforening på et senere tidspunkt.
Dette er forventet – USA tar imot asylsøkere fra mer kollektivistiske land – og i avsenderlandene har ikke barndommen den samme verdien som den har i Vesten. Å sende barn alene er derfor logisk for å sikre familien opphold på et senere tidspunkt – også når de vel vitende overlater barna til en uviss skjebne blant menneskesmuglere og i asylkøer, avskåret fra sitt opprinnelige sosiale nettverk. Det vi i Vesten ville omtalt som omsorgssvikt, er for den kollektivistiske kulturen logisk og rasjonelt.
Trump-administrasjonen fikk politisk fordømmelse fra demokratene for sin bruk av Carrizo Springs midlertidige mottak i 2019, og både Biden og visepresident Kamala Harris motsatte seg Trump-administrasjonens innvandringsprioriteringer under hele presidentkampanjen. Men nå vil de selv ta i bruk fasilitetene de hevdet var uverdige.
Biden undertegnet sist tirsdag en rekke nye presidentordre for å annullere sin forgjengers innvandringspolitikk. Han har allerede signert ni ulike ordre relatert til innvandring i løpet av de første ukene i presidentembetet.
– Det er mye snakk, med god grunn, om antall ordrer jeg har signert. Jeg lager ikke ny lov. Jeg eliminerer dårlig politikk, sa Biden til journalister i Oval Office, gjengir The Hill.
– Det jeg gjør er å ta fatt i problemene. I 99 prosent av tilfellene var ordrene fra den siste presidenten i USA kontraproduktive for vår nasjonale sikkerhet, kontraproduktive for hvem vi er som land – spesielt hva gjelder innvandring, hevdet Biden.
Biden har opprettet en arbeidsgruppe som fokuserer på gjenforening av migrantfamilier som ble atskilt ved den sørlige grensen under Trump-administrasjonens «nulltoleranse» -politikk.
– Vi kommer til å arbeide for å gjøre opp for den moralske og nasjonale skammen fra den forrige administrasjonen, som bokstavelig talt, ikke figurativt, rev barn ut av armene på sine mødre og fedre ved grensen, sa Biden.
– Og uten noen plan, ingen som helst, om å gjenforene barna som fortsatt er i varetekt og deres foreldre.
Men skammen skal altså fjernes ved å bruke de samme skammelige interneringsleirene som Trump brukte? Er intensjonen grunnlag nok til å tro at det er humanisme i praksis? Hvordan skal Biden kunne garantere familiegjenforening for alle nyankomne ankerbarn? Han har ikke oversikt over verken hvem foreldrene er eller hvor de befinner seg.
Å lage en krise
The Hill beskriver også hvordan en annen ordre pålegger grundig gjennomgang av asylpolitikken i USA. Department of Homeland Security skal gjennomgå og revurdere praksisen som krever at innvandrere venter i Mexico mens de sender inn asylsøknader, og som begrenser muligheten til å søke asyl for dem som har reist via andre trygge land for å komme til USA.
Ordren skisserer også to punkter som skal ta direkte tak i migrasjonsmønstre: en «grunnårsak»-strategi som primært fokuserer på bistand til El Salvador, Honduras og Guatemala og en «samarbeidsstrategi» for å utvide mulighetene for dem som kommer fra disse landene til å få tilgang til ressurser i nabolandene.
Disse punktene er vel og bra, men Bidens ordre åpner også flere muligheter for folk som forlater disse landene til å få familiegjenforening i USA, og innebærer trolig nye retningslinjer og kriterier for å kunne søke om asyl. I dette ligger at flukt fra gjengkriminalitet i opprinnelseslandet kan bli godkjent som beskyttelsesgrunn. Dersom dette skulle bli praksis i amerikansk asylpolitikk, åpner det for en kommende asylbølge uten sidestykke og vil fungere som en aktiv pull-faktor for økonomiske migranter fra El Salvador, Honduras og Guatemala.
«Vi ønsker å få på plass en innvandringsprosess her som kan … det er humant, det er moralsk, som vurderer søknader om flyktninger, søknader om folk å komme til dette landet, ved grensen, på en måte som behandler mennesker som mennesker,» sa pressesekretær Jen Psaki. «Det vil ta litt tid. Det kommer ikke til å skje over natten.»
Men humaniteten kan demokratene skyte en hvit pil etter.
Å reise handler oftere om et håp om en bedre økonomisk framtid enn det handler om flukt fra krigssoner. Å komme med marginale ressurser til et høykvalifisert samfunn er ekstremt krevende. Det føles ofte alt annet enn trygt. Det er slik man lager utenforskap og skaper bitterhet hos dem som ikke lykkes. Utrygghet er en subjektiv størrelse, den bæres som en følelse inni mennesket. Reelle flyktninger som kommer har uansett en lang reise bak seg – også etter at de var utenfor fare for krig.
Bidens implementering av endringer i innvandringsprosessen, midt i en pandemi og økonomisk nedgangstid, vil trolig ikke virke samlende for det amerikanske samfunnet, men det vil neppe heller gjøre livet særlig bedre for andre enn menneskesmuglerne, som har gode dager. Det er ankerbarna som blir lidende. Deretter lider samfunnet de kommer til av belastningen.