Den erfarne svenske journalisten og forfatteren Lars Åberg har skrevet en kronikk om fenomenet Underbeskyttede barn i et underbeskyttet samfunn i Bulletin.
«Samfunnet ser ut til å ha mistet evnen til å beskytte seg selv og de som trenger ekstra omsorg», skriver Lars Åberg – og han har rett.
For det går et sterkt skille mellom oppdragerkulturer, og i Norge ser vi også følgene av det. Mens den norske oppdragerkulturen setter barnets egenverdi i fokus, er det stikk motsatte gjeldende for en stor del av den kulturen vi har importert.
Det finnes en banalt enkel måte å registrere skillet på, en måte som korrelerer fullstendig med statistikk over overrepresentasjon innen kriminalitet, skolefrafall, vold, trangboddhet og trygdeytelser. Registrer hvor mange barn de får. Jo flere barn, jo dårligere oppvekstvilkår – med påfølgende skader på absolutt alle involverte. Barna selv, andre barn og storsamfunnet.
For som Åberg ganske riktig påpeker:
Det har blitt sagt at vi har blitt overbeskyttet, tatt vare på og avhengige av offentlig omsorg, blitt fanger av systemet, fra vugge til grav. Barn trenger ikke selv oppdage at kokeplaten er varm (…)
Slik er det ikke lenger. Svært mange barn er i stedet underbeskyttet. Og ikke bare det: Hele samfunnet er underbeskyttet.
Statlig velsignet omsorgssvikt
For en stor andel barn vokser opp i statlig velsignet omsorgssvikt. Det kalles trangboddhet, traumebelastede foreldre, økonomisk vanskeligstilte. Men denne kultursensitive relativiseringen gjør at vi ikke kaller det det egentlig er: grov omsorgssvikt, klankultur der barn mangler egenverdi, foreldre som har forakt for systemet og ansvarsfraskrivelse for både egen og barnas situasjon.
Det er ofte hjemmeværende foreldre som lever på trygdeytelser og har all verdens tid, men likevel ikke følger ungene til fotballtrening, langt mindre sitter ved siden av dem når de gjør lekser eller pakker dyna tett rundt barna ved leggetid. Det er «barn på selvstyring» med foreldre som ikke holdes ansvarlige. Alle vet det – all statistikk viser hvordan det går med mange av disse barna – men det skal altså ikke nevnes. Det skal kalles noe annet.
Når samfunnet lager alternative forklaringer på hvorfor tiåringer kan finne på å rane andre barn, endog bevæpnet med kniv, er det med barna våre som innsats. Barns sikkerhet og trygghet ofres for at voksne, beskyttede mennesker i offentlige stillinger og riktig adresse kan kalle seg «antirasister». Det er et skuespill med mange ofre.
Tiåringer som knivranere
«En dag møter jeg en femten år gammel gutt, som vi kan kalle Amin, som går på en spesialavdeling på videregående skole fordi han ikke har lært noe på den vanlige skolen. I en alder av ti begynte han å plyndre og misbruke både jevnaldrende og voksne», skriver Lars Åberg, og gjengir hva gutten selv fortalte:
– Jeg var ute med vennene mine, og vi tvang dem til å gi fra seg telefoner, minibankkort, alt sånt. De ble tatt kvelertak på, ydmyket, slått slik at de ble medgjørlige. Jeg ranet noen, vet du. Vi var seks eller syv, noen ganger ti, forskjellige gutter fra forstedene. Den typen du møtte ute på byen.
Amins forklaring er at han tenkte som en tjueåring og ønsket den smarteste mobiltelefonen og de nyeste klærne for å imponere jentene.
– Hvis du har penger, har du alt. For en vanlig tiåring ville tre tusen være perfekt, men jeg ville ha femten tusen.
Så han trakk en kniv og sparket folk ned, aldri alene, de kom alltid i flokk, som rovdyr ut av skyggene. På skolen satt han bakerst med telefonen sin. Da han begynte på spesialskolen, kunne han knapt lese.
Informasjonen 15-åringen gir er ikke unik. Dette skjer i alle høyeste grad, også i Norge. Innvandrerbarn som ikke har tryggheten hjemmefra slik de fleste norske barn har, og som selv utsettes for både vold, avvisning og ydmykelser hjemme, tror at de kan lykkes dersom de straffer «de andre», ser ut som «de andre» og har «de andres» ting. «De andre» er våre, i betydningen de innfødtes, barn. Det er de som straffes. Eller skal vi si ofres?
Å påføre andre vold og ydmykelser er ikke normaladferd. Det er lært adferd. Det er erfart adferd. Det kommer ikke av trangboddhet eller misunnelse. Det kommer av oppdragelse – eller heller total mangel på sådan. Mennesker som vokser opp i slik kultur er ekstremt krenkbare som et resultat av barndom med mange krenkelser. Det er den sterkestes rett som gjelder. Dette er kulturelle kjennetegn som ikke fjernes ved et trylleslag eller ved å be folk skjerpe seg. Det er en kultur som må adresseres.
Kulturrelativisering – et vanvidd
Et annet punkt ved 15-åringens historie som er verdt å bite seg merke i, er at skolen svikter. For heller ikke det er unikt for Sverige. Skolens offentlig ansatte (typisk) kvinner evner ikke systematisk å gjennomføre det som bør gjøres i møte med utagerende unger fra annen kultur. De vil gjerne hjelpe og forstå, men er systemisk navlebeskuende i all den kulturrelative omsorgen sin.
De evner verken å ansvarliggjøre foreldre, sanksjonere ungene, bruke meldeplikt til barnevern, eller å innfri plikten til å anmelde voldshendelser til politiet. Ei heller evner de å formidle fagkunnskap på en slik måte at ungene lærer noe. Og dette kommer på toppen av at de ikke evner å beskytte andre barn og oftest selv stemmer innvandringsvennlig. Vanviddet er til å ta og føle på.
«I Amins historie er de fleste underbeskyttet. Hvis han la hånden på komfyren, var det ingen som brydde seg. På skolen klarte de ikke å takle ham. Ofrene hans var underbeskyttet av gutter som Amin. Selv hadde han trengt andre voksne enn de som valgte et kriminelt liv, ikke fordi de var fattige, men fordi det ga dem muligheten til å starte bilfirmaer basert på kriminelt ervervede midler og lure et system som de følte mest forakt for», oppsummerer Lars Åberg.
Kulturrelativistene ser ikke at deres egne analyser har noe grovt nedlatende ved seg. Analysene om trangboddhet og dårlig økonomi som årsak til alt som er vondt og vanskelig, samsvarer dårlig med realitetene. De samsvarer dårlig med et innvandret ønske om å beholde egen kultur, ta egne valg, forakte alt som lukter av statlig styring så lenge det ikke er pengeoverføringer. De samsvarer dårlig med kjennetegnene ved klankulturen, slik den kan observeres med det blotte øye både i opprinnelseslandene og i subkulturene den danner i alle land den reiser til.
Parallell kultur
Videre skriver Lars Åberg at «med et instrumentelt syn på samfunnet blir svarene villedende enkle og løsningene illusoriske. Man havner i spørsmålet om økonomisk fordeling, som om det ikke fantes andre former for fattigdom og usikkerhet. Æreskulturen som har flyttet til Sverige de siste tiårene, er ikke først og fremst preget av knappe ressurser, men av verdiløse verdier. Selv velstående familier utøver æresundertrykkelse. Organisert kriminalitet som spiser seg inn i selskaper, politikk og institusjoner er en alternativ forretningsaktivitet. Småbrødre gjør ærend for sine eldre søsken for å kvalifisere seg for fremtidige posisjoner i en parallell kultur, som har utviklet seg til tross for andre muligheter i et samfunn som ønsket dem godt og nå i stedet har mistet sine beskyttende instinkter».
Det har gått mer enn tretti år siden politiet i Rosengård i Malmö distribuerte brosjyrer til foreldre i distriktet: «I løpet av våren ble flere ungdomsgjenger tatt for omfattende kriminalitet. Forbrytelsene har bestått av hærverk, overfall og innbrudd. Vi har ofte vært overrasket over foreldrenes uvitenhet om barnas aktiviteter. De har klart å komme hjem med stjålet gods uten at noen har reagert.»
«Etter alle årene med problemfornektelse, er det en lengsel, nesten en sult, etter gode eksempler», fortsetter Åberg – og etterlyser mindre av det som ikke virker, snarere enn mer av det.
For vi vet hvorfor samfunnet er tiltakende utrygt, hvorfor både barna og samfunnet som helhet er underbeskyttet. Hvor lenge skal samfunnene våre trosse all empiri og gjøre mer av det som ikke virker? Når er det endelig mulig å finne tilbake til de beskyttende instinktene vi egentlig innehar? For barnas del bør det skje – og det bør skje nå.