Nylig ble det kjent at Solberg-regjeringen legger ytterlige 20 milioner kroner på bordet for informasjonstiltak rettet mot innvandrergrupper i Norge om korona. Dermed er 40 millioner svidd av på noen måneder til såkalte «frivillige organisasjoner» for å bedrive det kunnskap- og integreringsminister Guri Melby (V) hevder er «målrettede informasjonstiltak, tillit og forståelse».
Tror så noen av det nytter? Melby og regjeringen kan jo ikke annet enn å si at de tror det, men de vet etter alle solemerker bedre. Men praksisen med å betale seg fri for ansvar, er jo blitt en velkjent strategi så lenge en kan grafse ned i oljekrukka.
Så kunne jo de etablerte mediene, ikke minst statskanalen med sitt rikelige budsjett, tatt noe av sitt samfunnsansvar alvorlig og prøvd å finne ut av hvorfor det er slik at noen innvandrergrupper tilsynelatende ikke forstår at vi er inne i koronapandemi som krever at alle følger de regler som vi de fleste av oss er mer enn lei av.
Treffes mye
Danske Berlingske har imidlertid sett seg rundt. Siden det i Danmark, som i Norge og de øvrige vesteuropeiske land, er slik at deler av innvandrerbefolkningen er overrepresentert både i smitte, spredning og innleggelser – som i seg selv burde fortelle oss noe – har Berlingske tatt seg både en og to turer til innvandrertette områder, eller ghettoene som det heter i Danmark.
Det tar dem selvsagt ikke lang tid å få noen i tale. For det skal mange av våre «nye borgere» ha, de frykter ikke å være ærlige, rett og slett fordi de har lite å frykte.
Vi møter Bekim, eller Ebu Bekir som han egentlig heter, men han foretrekker Bekim. Han har hele sitt liv bodd i Veljeåparken i Ishøj. Nettopp i Ishøj er koronasmitten skyhøy, og Bekim antar at han selv har hatt korona – uten at han av den grunn har testet seg.
I oktober viste en rapport fra Statens Serum Institut at borgere med ikke-vestlige opprinnelse utgjorde 9 prosent av befolkningen, men en fjerdedel av de smittede. I Ishøj, hvor hver tredje innbygger har ikke-vestlig bakgrunn, utgjorde samme gruppe 71 prosent av kommunens smittede på senhøsten. Som i Norge er de typiske forklaringene fra akademia trangboddhet og serviceyrker, men ifølge Berlingske er ikke forklaringen så enkel om man spør beboerne selv.
Bekim jobber som frisør, men nå når alt er lukket ned, går dagene til å drive dank i hjemtraktene. Eller dank og dank, mesteparten av tiden går til å pleie kontakt med familie, venner og det han selv betegner som «et betydelig nettverk», både i og utenfor boligområdet.
– Her i området bor vi mange store familier tett på hverandre – og vi treffes mye. Det ligger i vår kultur, fastslår Bekim.
Bekim (34) vil gjerne være storfamiliens mann, så nå – etter å ha rast fra seg og blant annet vært med i «Paradis Hotel» – er det på tide å bli voksen. Nederst på magen har han fått tatovert «family». Han mener selv at han i prosessen med å etablere egen familie er heldig som har tilgang til å bo i leiligheten alene, for det er det ikke så mange i Veljeåparken som kan skilte med. Bekim forteller at det kun er innvandrerfamilier i oppgangen hvor han bor, hvor han poengterer at begrepet «innvandrer» ikke sjenerer han, han kaller både seg selv, familien og sine venner for innvandrere.
Kan ikke la være
Bekim vet også at det han forteller ikke er «politisk korrekt», men han ser ingen grunn til å bortforklare eller beskytte egen kultur.
– I går gikk jeg forbi en bil utenfor her. Fem gutter satt i bilen og delte en joint. Det er ikke ondt ment, de hygget seg bare. Jeg tror slett ikke de tenkte over at det er en pandemi, sier han, og fortsetter:
– Men jeg ser altså ikke fem, seks, syv danske gutter samlet om kvelden på den måten. Vi har en tendens til å tenke at reglene ikke gjelder for oss. At vi ikke kan bli rammet av viruset.
Selv legger ikke Bekim skjul på at han møter langt flere enn hva som er myndighetenes råd, om det så er venner eller familie. Det vanlige er at han med sine søsken, deres ektefeller og barn, møtes hos foreldrene til kveldsmat.
– Det handler om savn. Jeg er vant til å se mine foreldre og søsken ofte. Pandemien skal ikke komme mellom oss. Jeg vil gjerne vise at jeg er der for dem, sier Bekin.
Han skjønner imidlertid at det er dumt. Det er like dumt som å kjøre på rødt lys fordi du har dårlig tid, som er et argument som ikke holder vann, ifølge Bekin. Men det hjelper bare ikke. Han kan ikke la være å møte sin familie – og vet at det lyder egoistisk, selv om «det ikke er slik ment».
Bekin sier at det samme gjelder for de fleste han kjenner. Hvis han stikker innom kameraten Hassan og moren har laget mat, så insisterer hun på at han må spise sammen med dem.
– Det er vår kultur, våre røtter, vår oppvekst, understreker Bekin.
Frykter generalisering
Berlingske har snakket med flere i Vejleåparken, blant annet Cemilie Vural (23) og en venninne. De tror at overrepresentasjonen i smitte kan forklares med gjenbruk av munnbind, da de fleste ikke tror på munnbind, men bruker det fordi de må. I tillegg registrerer de at det er mange privatfester, at familier samles i leilighetene og at den lokale Bilka (shoppingsenteret) er «stappfullt av mennesker» – fra flere kommuner.
Fethi Hanci, som er en venn av Bekim, er imidlertid ikke enig. Han avviser at kultur har noen betydning for smittetallene. Han forteller at de han omgås med, som er annet miljø enn Bekim da Hanci har familie, jobber og studerer jus, følger smittevernsreglene. I moskeen er det desinfisering, folk bruker munnbind, har med eget bønneteppe og overholder avstandskravet, forteller Hanci. Han viser til at han selv har stor familie i Danmark – omkring 50 søskenbarn – men at de ikke møtes så mange nå. Men det er likevel vanlig med 10-15 personer, til tross for anbefalingen om rundt fem.
For Hanci er det viktig at ikke innvandrerne og etterkommere blir generalisert, de er ikke noe dårligere mennesker enn andre, sier han. Han understreker at de skjønner både reglene og restriksjonene – og etterlever dem. Men Bekim synes Hanci drar det langt:
– Jeg vil understreke at jeg ikke sviner innvandrere til, jeg er selv tyrker og det er jeg stolt av, men vi må innse sannheten. Selvfølgelig har Fethi oppleve noe helt annet på grunn av sin utdannelse og de steder han oppholder seg. De steder jeg er, er det mange forsamlinger. De betyr ikke at tyrkere eller kurdere og så videre er dårligere mennesker, men det er «sgu kulturen». Vi er sånn som mennesker, hevder Bekim.
Ikke forsket på
Akademikerne holder imidlertid på sitt. Overlege, professor og leder av Indvandrermedicinsk Klinik på Odense Universitetshospital, Morten Sodemann, er sikker i sin sak.
– Det er en meget uheldig kombinasjon av yrke, bolig og familieforhold som gjør at etniske minoriteter er i større risiko for å bli smittet, sier Sodemann.
Han støttes opp av Marie Nørredam, som blant annet forsker på etnisk og sosial ulikhet i pandemien ved Københavns Universitet.
Sodemann viser videre til at det ikke finnes noe forskningsbelegg for å hevde at for eksempel gjenbruk av munnbind eller ansamling på Bilka øker smittefaren – men påpeker også at det ikke er forsket på. Likevel finner han slike «forklaringer» tvilsomme. Derfor fastholder han yrke, bolig og familiestørrelse som det mest aktuelle, men skulle det nå finnes andre forklaringsvariabler, så kan de like godt gjelde for etniske dansker, sier han.
Det må være lov å påpeke at forskernes nysgjerrighet synes å ha gått i glemmeboka i møte med den såkalte flerkulturen. Alternativt har berøringsangst slått grunnleggende rot i akademia. At noe ikke er forsket på, betyr jo ikke at det kan avskrives – særlig ikke når noen prøver å fortelle at de innehar erfaringer som kanskje kunne være verdt å lytte til? I den virkelige verden er det dessuten informasjon som de fleste av oss vil kalle sunn fornuft.
Provosert
En som derimot har latt seg provosere, er Naser Khader, selv fra Syria og folketingsmedlem for de Konservative.
På sin Facebook-siden påpeker han at det er blant innvandrerbefolkningen, særlig i ghettoområdene, smittespredeningen er størst nå.
«Her bør regjeringen gå mye hardere til verks med smittesporing og karantene. Det vil redusere smitten og økonomien ville kunne åpne mer og mer», sier Khader, og fortsetter:
«Smitten i ghettoområderne skyldes ikke mangel på viten. Jeg har selv venner i et par ghettoområder. Hjemlandenes TV-kanaler forteller på (morsmålet) morgen, middag, kveld og natt om epidemien og smitten. Smittespredningen skyldes især kulturen og manglende samfundssinn».
Så der i gården hjelper det altså ikke med millioner på millioner av kroner til informasjonstiltak? Kanskje man da heller skulle kreve tillit og forståelse fra de samme innvandrergruppene – og sette makt bak kravene?