Visst hadde det vært deilig om løsningene på verdens problemer var like enkle som å handle middag på Rema 1000 – «Det enkle er ofte det beste», sier reklamen, som samtidig understreker at «det skal ikke være komplisert» for å være godt nok. Og fra FNs talerstol ga vår statsminister dette slagordet et ansikt – med unntak av referansen til middagsmat. I Erna Solbergs optikk er løsningen på den tiltakende islamismen på det afrikanske kontinentet svært enkel: Redder vi klimaet, forsvinner nok islamismen også, for det er klimaendringene som er årsaken til framvekst av terror.
Pinlig tretrinns rakett
Talen Erna Solberg holdt tirsdag er lagt ut i sin helhet på regjeringens nettsider. Så er da heller ikke talen særlig lang, tvert i mot er den like kort som den er pinlig. Innledningsvis oppsummerte statsministeren alle de etablerte mytene som er spunnet av korrelasjonen mellom varmere vær i Afrika og framveksten av islamistiske terrorgrupper.
2020 was the hottest year on record. Heat waves, wildfires, and floods affected the lives of millions.
270 million people have acute food insecurity. Climate shocks are a key driver.
In the Sahel, climate change affects ecosystems and livelihoods. Increased competition over scarce resources fuels conflicts.
In Somalia and the Lake Chad, climate impacts have enabled armed groups to boost recruitment.
And on the Horn of Africa and in the Middle East, climate change escalates the risk of conflict.
Her er det klimasjokk og væpnet konflikt i (u)skjønn forening, og Solberg hadde også en trepunkts løsningsplan i ermet. «For det første trenger rådet bedre informasjon om klimarelaterte sikkerhetsrisiki», mente hun, og informasjonen skal innhentes ved at «klimarisiko må vurderes i all forebygging, fredsbevaring og fredsbygging».
Klimafokus er lik fred, med andre ord, men den tretrinns raketten merket «klimafred» iverksettes ikke bare av vurdering av klimarisiko. Fase to er nemlig at «vårt fredsdiplomati må være klimasensitivt for å oppnå bærekraftige løsninger», ifølge Solberg. Ja, sensitivitet er viktig, det vet vi allerede fra regjeringens arbeid med «kultursensitivitet». Men nå skal sensitiviteten altså implementeres ved å putte klima inn i fredsdiplomatiet.
For det tredje må vi styrke våre partnerskap innenfor og utenfor FN-systemet. Vi må samarbeide tett med berørte stater og regionale organisasjoner. Og sørge for aktiv deltakelse av ulike grupper, inkludert kvinner og unge, konkluderte Solberg.
Ja, det er nok viktig å få mange med seg når verden skal reddes, og hva bedre enn å fokusere på den gruppen som er aller best og mest systematisk fôret med klimaangst og nedarvet kolonialt ansvar for ymse melaninlidelser; Greta Thunberg-generasjonen?
Mytespinn
Solbergs tale kan ikke sees som stort annet enn infantilt enkelt mytespinn over et komplekst saksfelt. At det finnes korrelasjon mellom klimaforandringer i den afrikanske Sahel-regionen, som enkelt sagt er det geografiske beltet sør for Sahara, og framveksten av islamistiske terrorgrupper, betyr ikke at det finnes kausalitet. Tvert i mot finnes det ingen forskning som indikerer at klimaendringer er årsaken til eksplosiv økning i antall terrorgrupper og -tilhengere.
For knappe fire måneder siden publiserte Luca Raineri en artikkel for EUs Institutt for sikkerhetsstudier (ISS) med tittelen Sahel climate conflicts? When (fighting) climate change fuels terrorism, som er basert på empirisk gjennomgang av påstanden om at klimaendringer er årsaken til økt terrorvirksomhet i regionen. Kort sagt konkluderer Raineri med at en slik påstand er å anse som videreformidling av myter.
Tanken om at terrorisme og klimaendringer på en eller annen måte henger sammen, er forførende. Den gir internasjonale donorer muligheten til å slå to fluer i ett smekk ved å ta opp i fellesskap det som uten tvil er de mest presserende spørsmålene det internasjonale samfunnet står overfor, og derved overvinne politiske skillelinjer. Samtidig gir det lokale myndigheter et narrativ som avpolitiserer konflikter og bagatelliserer myndighetenes eget ansvar. Slike forenklede malthusianske argumenter som forbinder terrorisme i Sahel med klimatiske og miljømessige faktorer, står seg imidlertid ikke ved empirisk gjennomgang, skriver han.
Falske premisser
Selv om de er velmente, kan tiltak mot klimaforandringer basert på falske premisser føre til konfliktforverring, forklarer Raineri, som viser til tre ulike intervensjonsprogrammer i Sahel som har ført til økning av voldelige terrorgrupper i stedet for den tiltenkte effekten der terroristene skulle forsvinne fordi man fokuserte på klima og miljø.
Både bekjempelse av ørkendannelse, forebygging av matkriser og programmer for å bevare dyrelivet har hver på sin måte bidratt til framvekst av terrorgrupper i regionen. Ser man nærmere på tiltakene – som har fått bred støtte i form av vestlig bistand – ser man hvor banal Solbergs tretrinns rakett i virkeligheten er. Skal man bekjempe voldelig ekstremisme og fremme bærekraftig utvikling, må man gjøre det basert på erfaring og kunnskap, ikke på vyer om klimasensitivt fredsdiplomati.
De falske premissene for klimatiltakene består i å gjøre som Erna – fastslå at klimaet er i en endring uten historisk sidestykke. Det hevder altså en rekke av de som mener å vite bedre, er positivt feil. For det er tvert imot bred enighet blant klimatologer om at det er ikke er noe som heter «normal nedbør» i Sahel. Sahels klima er et ytterpunkt i verdens klimasoner. Dette innebærer at eksepsjonelt vær og klimatiske hendelser paradoksalt nok er normen, spesielt hvis lengre tidsperioder undersøkes, og tiår med tørke er like normalt som tiår med regn.
Å framsette en alarmistisk påstand om at verden aldri har sett liknende, og anbefale tiltak deretter, gir derfor falske premisser for tiltakene som iverksettes, konkluderer Raineri etter gjennomgang av empirien som foreligger.
Klimatiltakene danner grobunn for jihadister
Solbergs tale er ikke bare basert på tilbakeviste myter, ifølge en rekke klimatologer, men det banale klimafrieriet hennes til FNs sikkerhetsråd er også farlig. For det er nettopp de iverksatte tiltakene mot klima- og miljøendringer som har gitt jihadistene spillerom i regionen.
Som eksempel viser Raineri til den massive innsatsen for å bevare lokale skogområder, da nedhugging av trær er antatt å bidra til at ørkenen sprer seg. Men hjelpearbeidet tok ikke høyde for hvor korrupt området er, og den dag i dag blir skogtjenesteansvarlige over hele Sahel ofte anklaget for å drive med ulovlig innkreving av «leie»og utpressing av lokale innfødte, og underslag, trakassering, plyndring og overgrep er et omfattende problem:
Konsolidering av beskyttelsesnettverk har gitt næring til en nesten fullstendig straffefrihet for skogtjenestemenn i Sahel-landene, som ser ut til å operere i stilltiende partnerskap med nasjonale politiske eliter og lokale ledere.
Voldelige grupper har vist seg dyktige til å utnytte denne dyptliggende følelsen av frustrasjon og maktesløshet. Jihadistledere som Katiba Macinas Amadou Koufa og Ansaroul Islam’s Ibrahim og Jafar Dicko har opparbeidet seg et rykte og fått en viss grad av lokal aksept ved å tale lokalbefolkningens sak mot Sahel-landenes dårlige styring og korrupte praksis med hensyn til forvaltning av naturressurser.
Bistanden har således gitt næring til jihadistiske voldsgrupper. De samme terrorgruppene har utnyttet matkrisen, som er langt mer sammensatt enn Erna Solberg ser ut til å ha satt seg inn i. I et landområde der overgangen fra dyrebruk til jordbruk har vært presset igjennom, har jihadistene utnyttet konfliktene som har oppstått mellom lokale dyrebønder og myndighetene som pålegger bøndene driftsform. Ved å ta «den svake manns» parti, har jihadistene vokst i både oppslutning og antall.
Internasjonal bistand = konflikt
Bistand skal også være en honningkrukke for mer eller mindre korrupte myndigheter.
Regjeringer i Sahel-regionen kan finne det praktisk å koble sammen terrorisme og klimaendringer: det hjelper til å tiltrekke seg økonomisk bistand ved å kople sammen to forhold som mobiliserer internasjonal bistand. Man bør imidlertid huske på at «utviklingsprosjekter ikke bare genererer rikdom; de bidrar også til en dyp endring av lokale forhold hva gjelder tilgang til ressurser i et allerede svært konkurransedyktig miljø.»
Det er dermed en feilslutning at fredsdiplomati bør være klimasensitivt, slik Solberg påstår i Sikkerhetsrådet. Den sensitiviteten det egentlig er behov for er en helt annen – nemlig konfliktsensitivitet, fastslå Raineri. All intervensjon, helt uavhengig av gode intensjoner, risikerer å øke de problemene de er ment å løse, og det er nettopp dette som har skjedd i Afrika.
Ut fra en antagelse om ressursmangel, vil en utvikling (eller sikkerhetsutvikling) som overser dette aspektet og bare tar sikte på å øke landbruksproduksjonen, risikere å forverre problemet de er ment å løse. Altfor ambisiøse investeringsplaner for å takle klimaendringer og forbedre matproduksjonen (som den som ble lansert i Niamey i begynnelsen av 2019, til en verdi av over 400 milliarder dollar) bør studeres med omhu og alltid inkludere inngående analyser av konfliktsensitivitet.
Et frieri til menigheten
We have a common responsibility to counter climate change and maintain peace and security – especially for coming generations.
I firmly believe the UN Security Council will play an important role in these efforts. By doing so, the Council will be better prepared to maintain international peace and stability, avsluttet Erna sin tale.
Ernas tale til Sikkerhetsrådet bør mest av alt sees som et frieri til den delen av FN som er å anse som en klimamenighet som lytter til råd fra barn. Som Raineri sier er det en forførende tanke at terrorisme og klimaendringer på en eller annen måte henger sammen.
Men uansett hvor forførende tanken er, er den altså ikke riktig, fastslår samme Raineri.