Tallet er oppsiktsvekkende lavt, men likevel forutsigbart, og blir stående som en vaskeekte integreringsbløff.
Tilsvarer hele Holmestrand
Den svenske gymnasieloven (heretter gymnasloven) burde aldri vært innført, og blant de 98,4 prosentene av mennene som ikke kvalifiserer til kravene om asyl, har Sverige bare klart å få skarve 63 menn med endelig utvisningsvedtak til å forlate landet. Det tilsvarer 0,8 prosent av de ukvalifiserte, i hovedsak afghanske unge menn. Resten av dem, 7.473 i tallet, er fremdeles i Sverige, melder SVT.
Det oppsiktsvekkende antallet menn som hadde fått avslag på asylsøknadene sine, men likevel sitter i Sverige grunnet gymnasloven, tilsvarer en liten norsk by. Man kan tenke på steder som Holmestrand, Mysen eller Ørsta for å få en tanke om både hvor mange menn det er snakk om – og ikke minst hva det koster det svenske samfunnet å subsidiere dem.
Og verst av alt – sannsynligheten for at de til slutt kan lykkes med å bli samfunnsnyttige borgere er nesten lik null. En hel by av mislykkede menn er resultatet av politikken som ikke kunne lykkes, men var en utopisk fantasi, presset frem av svenskenes versjon av Miljøpartiet De Grønne, og videreført i 2018s oppdaterte gymnaslov med støtte fra Centerpartiet.
Alle visste det ville mislykkes
Når under to prosent av enslige voksne menn klarer de svenske kravene, er det naturlig å tenke at kravene er for strenge. Slik kan man jo se det, men det er snarere naturlig å tenke at loven er fullstendig idiotisk fra «unnfangelsen».
Da HRS i november 2019 intervjuet Camilla Grepe, tidligere redaktør av det religionskritiske debattmagasinet Bright, fortalte den kjente islamkritikeren om hvordan Sveriges lovgiving fungerer. At gymnasloven i det hele tatt ble vedtatt, er nesten gåtefullt, men sier mye om et politisk tankesett som mangler virkelighetskontakt.
– Det er ikke minst på det lovgivende området svenske politikere i Riksdagen har utvist en galopperende galskap innen innvandringsfeltet, fortalte Grepe.
– I Sverige har man et såkalt «Lovråd» som består av de fremste juristene i landet. Rådets oppgave er å gi sine synspunkter og vurderinger av nye lovforslag. Dette statlige organet skal enkelt sagt vurdere om et lovforslag vil fungere i det virkelige livet før Riksdagen vedtar eller avviser forslaget. De fleste husker nok den såkalte «gymnasieamnestien», skreddersydd til rundt 9.000 såkalte enslige mindreårige afghanske asylsøkere, nesten alle menn, og antakelig de fleste over 18 år. De skulle få opphold, tross avslag, grunnet lang saksbehandlingstid dersom de startet opp på videregående skole og klarte å fullføre. Lovforslaget ble fremlagt i den humanitære stormakten, Riksdagen. Lovrådet protesterte kraftig. De mente at Riksdagen med dette innførte «et nytt prinsipp i utlendingslovgivningen» ved at saksbehandlingstiden i stor grad var «den eneste grunnen til oppholdstillatelse». Rådet fortsatte slik: «Grensen er nådd for hva som er akseptabelt med tanke på hvordan lovgivning kan utarbeides.»
– Riksdagen ignorerte Lovrådet, og hva ble konsekvensene?
– Kaos, det ble resultatet, fortalte Grepe og hennes ektemann.
– Folk som knapt hadde skolegang ble plassert i svenske videregående skoler, som forutsetning for at de likevel fikk bli. Dette er det reneste vanviddet! For skulle dette fungert, så kunne vi jo helt enkelt lagt ned hele grunnskolen og sendt svenske elever direkte inn på videregående – og de har jo i tillegg den fordelen at de faktisk kan svensk og kjenner svensk kultur. Men dette var unge menn fra Afghanistan som knapt hadde noen skolegang, like fullt mente politikerne at de skulle klare å ta en svensk artium. Alle forstår jo hvor dumt dette er, men Riksdagen …
Camilla Grepe kaller denne politiske ideen vedtatt i 2018 for «den rosa drømmeskyen».
– Resultatet har blitt at vi har rundt 9.000 afghanere som skal være i alderen 17-19 år, mest sannsynlig i alderen 25-30 år, som sitter i klasserom med svenske elever som et forstyrrende element. De har ikke forutsetninger for å klare å ta en artium. Det hadde heller ikke du eller jeg klart i et helt annet land, det er umenneskelig. Og så lempes ansvaret over på lærerne som blir disse elevenes dommere. For det er læreren som avgjør karakterene, og dumper eleven, ja, så hives vedkommende ut av Sverige. Og dette vet både elevene og lærerne. Man kan jo tenke seg presset de kan utøve på den enkelte læreren, og hvilket press den enkelte lærer kan kjenne på.
Selvforsterkende idioti
Den håpløse gymnasloven har dessverre punkter som gjør den selvforsterkende idiotisk over tid – og som legger opp til at «vi gjør mer av det som ikke fungerer, så kanskje det fungerer likevel». De 98,4 prosentene som ikke har klart å bestå eksamen og få seg jobb, utvises nemlig ikke automatisk etter stryk på eksamen. De trenger flere sjanser, må vite, så dermed innvilges automatisk utvidet oppholdstillatelse.
Tallene viser vanviddet. I følge det svenske migrasjonsverket er det 7.600 enslige menn som har søkt om utvidet oppholdstillatelse etter gymnasloven siden den trådte i kraft i 2017. Alle disse har en gang fått asylsøknaden avvist.
Ifølge SVT har 6.120 såkalte enslige menn fått utvidet oppholdstillatelse i henhold til gymnasloven. 753 er nektet utvidet oppholdstillatelse og bare 127 personer har fått permanent oppholdstillatelse.
Det er nesten håpløst å få jobb selv om de klarer å fullføre videregående opplæring, og jobb er en av forutsetningene for varig oppholdstillatelse. Senest seks måneder etter å ha fullført videregående skole må de 1,6 prosentene som faktisk klarer det, ha funnet en fast jobb eller en jobb som varer minst to år, ellers venter utvisning likevel.
Latterlig skandinavisk statistikk-forståelse
Statistisk sett kan man få historien om gymnasloven til å framstå som en vellykket integreringshistorie. Det er bare å sette de 6.120 mennene som har fått utvidet oppholdstillatelse inn under kategorien «under utdanning» – fordi de er fremdeles, i Sverige grunnet loven. Da blir ikke tallet at 98,4 prosent mislykkes. Tvert i mot, dersom vi legger til de skarve 127 som faktisk besto eksamen, utgjør «vellykkede» enslige menn plutselig 82 prosent.
Liknende regnestykker har vært populære i Norge også. I 2016, rett i etterkant av flyktningekrisen, kjørte Dagbladet en gladsak om at «9 av 10 afghanske enslige mindreårige flyktninger er i jobb eller skole etter fire år». Så man nærmere på tallene var den statistiske forståelsen hos Dagbladets journalister, og ikke minst NOAS, direkte klanderverdig.
For ingen asylsøkere går direkte inn i utdanning, introduksjonsprogram eller sysselsetting. Det tar tid å komme dit, ofte mellom ett og to år. Og begrepsavklaringer manglet fullstendig:
«Sysselsatte er personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken…»
«Introduksjonsprogrammet varer inntil to år med mulighet til ett års behovsprøvd forlengelse, og er et kvalifiseringsløp for en definert gruppe nyankomne innvandrere forutsatt at det foreligger behov for «grunnleggende kvalifisering».»
Faktum er at 70 prosent av innvandrere fra Afghanistan ikke har utdanning i det hele tatt eller utdanning tilsvarende grunnskolenivå, og derfor i stor grad er i det obligatoriske introduksjonsprogrammet i tre år. Etter fire års opphold er det helt logisk at de afghanske flyktningene fremdeles er i et obligatorisk tiltak. Og det ble ikke nevnt at sysselsettingsprosenten etter fire år er synkende.
Hvordan kunne SSB da konkludere med at 9 av 10 av de enslige mindreårige afghanere nær var på nivå med den jevnaldrende befolkningen etter fire års oppholdstid? Jo, fordi SSB heller ikke spesifiserte hva slags utdanning det dreier seg om, de sidestiller all utdanning, være seg grunnskole, videregående- eller høyere utdanning, og de opplyste ikke at kvalifiseringsprogrammet er et krav, som også har inntil tre års varighet. De sier heller ikke at det å være i arbeid like gjerne kan innebære én times jobb i referanseuka.
Det er bare å fastslå en gang for alle: De nordiske samfunnene er kunnskapssamfunn der det er ekstremt vanskelig å lykkes for mennesker fra helt annen kultur og med manglende grunnleggende kunnskap. Det er ikke snilt å gi opphold til mennesker som ikke trenger beskyttelse – det er tvert i mot direkte skadelig for dem det angår. Gode intensjoner gir dårligere liv – både for dem og oss.