Før jeg begynte på ungdomsskolen hadde jeg knapt sett noen hijab i det hele tatt. På ungdomsskolen fikk vi derimot kjennskap til både hijab, nestendrukning i svømmetimene av muslimske jenter som badet i bukse og genser, og ikke minst et første møte med islam.
Jeg gikk på ungdomsskole på Fjell i Drammen, som er et av landets mest innvandrertette steder, den gang som nå.
Men mye var annerledes på slutten av 80-tallet, og ingen hadde den gang hørt at hijab kunne være et symbol på kvinnefrigjøring. Det skal innrømmes at vi ikke fikk all verdens kunnskap om islam og hijaben som politisk symbol heller, men man må ha levd under en stein siden sent 80-tall for ikke å ha fått med seg at dette plagget er det motsatte av frigjøring av kvinner i alle land der muslimer er i majoritet. Man kan bli drept for å ta det av. Så brutalt og så enkelt er det.
Pussig nok har hijaben blitt et feministisk symbol i Norge. At det er i Norge og andre vestlige land dette tøysete paradokset oppstår, er selvsagt ikke tilfeldig. «Jeg kan velge selv!» roper du, iført symbolet på kvinneundertrykking og død. Ja, selvsagt får du velge selv. Du er i Norge. Du kan velge å gå med hva det måtte være, og samtidig si at det bare handler om identitet og nærmere deg, min Allah.
Jeg klarer ikke bli imponert. Jeg klarer ikke se noe annet enn at du bærer et trass-tørkle rundt hodet, et ikke-solidarisk plagg andre kvinner dør for å kaste. Stå der og trass, men forvent ikke å gjøre det uten å møte kritikk.
Hijaben er for feministiske muslimer det samme som nakenhet i mediene er for kvinner med kropper som ikke møter moteindustriens kroppsidealer. De framstår i likhet med hijabfolket som intellektuelt late med et ekstremt eksponeringsbehov og tilsvarende behov for å føle seg «sårbare og krenket». Jeg skriver i hermetegn, for jeg tror ikke noen av dere er reelt krenket over at vi andre verken imponeres av selvvalgt hijab eller selvvalgt eksponerte pølsemager. Dere er voksne folk, men framstår som trassige unger som vil ha rett, selv om dere innerst inne vet dere tar feil.
Reell endring og reell feminisme fordrer noe annet enn barnslige, trassige løsninger. Det fordrer innsats, ofte på vegne av andre. Det fordrer å løfte blikket vekk fra sin egen navle. Du kjemper ingen kvinnekamp ved å velge trass-tørkle, og du bekjemper ikke kroppsfokus ved å kle deg naken selv.
Voks opp.