Høyesterett avsa den 03.02.21 dom i en av de mest profilerte asylsakene vi har hatt de senere år.
I 2011 søkte en kvinne fra Afghanistan asyl i Norge sammen med sin da 6-årige datter Farida. Hun kom fra en urolig provins i Afghanistan og hevdet at hun hadde mistet kontakten med Faridas far i Hellas, på vei til Norge. Hun ville derfor ikke være trygg hvis hun ble sendt tilbake til Afghanistan uten en mannlig omsorgsperson. Dette aksepterte UDI, og hun og Farida fikk midlertidig oppholdstillatelse og ble bosatt på Dokka. Det ble i vedtaket satt som uttrykkelig forutsetning at oppholdstillatelsen kunne bli revurdert dersom barnefaren etter hvert kom til rette.
Så dukket far helt uventet opp…
Sommeren 2012 dukket Faridas far opp i Norge og søkte asyl. Søknaden ble avslått av UDI under henvisning til at hvis det var utrygt for ham i den provinsen han kom fra, så var det uansett trygt nok for ham i Kabul. Han ble med andre ord henvist til man kaller internflukt.
En naturlig følge av dette var at Faridas og hennes mors midlertidige oppholdstillatelse ble trukket tilbake. Nå var de jo ikke lenger uten en mannlig omsorgsperson. I februar 2015 ble derfor hele familien uttransportert til Kabul, og der har de vært siden.
Et utall runder i rettssystemet
Saken har medført et utall runder i rettssystemet. Først med en rekke klager og omgjøringsanmodninger til UNE, deretter stevning til tingretten og anke til lagmannsrett og Høyesterett, hvor den til og med har vært to ganger.
Det ble dessuten – på vanlig måte – raskt etablert en støttegruppe for Farida bestående av seks kvinner fra Dokka som i 2018 ble tildelt «Amnestyprisen» med den begrunnelse at «i kampen mot uretten som rammet naboene deres har de vist en imponerende kombinasjon av personlig, brennende engasjement, og en saklig, reflektert og svært målorientert tilnærming.»
Domstolene kan ikke overprøve UNEs skjønnsutøvelse
Det som er spesielt med denne type saker, og som svært få er kjent med eller har fått med seg, er at de alminnelige domstoler aldri kan overprøve det skjønn UNE har utøvd i saken, f.eks. om det er trygt nok for familien å oppholde seg i Kabul. Det er det UNE alene som avgjør, og denne beslutningen kan ikke overprøves av retten. Det eneste retten kan avgjøre er om det er om det foreligger formelle mangler ved UNEs vedtak, f.eks. saksbehandlingsfeil eller feil lovanvendelse.
Denne mangel på forståelse har vært til ubotelig skade for Farida fordi hun og resten av familien har levd i troen på at når UNE taper en sak i retten, da kan de få komme tilbake til Norge. Men det som skjer hvis UNE taper en sak i retten er selvsagt å se om feilen kan rettes, i så fall fattes bare et nytt vedtak med samme konklusjon.
I stedet for å tilpasse seg et nytt liv på det sted hun og hennes foreldre nå har vært bosatt i snart seks år, har Farida derfor levd i troen på at hun snart kunne komme tilbake til Dokka. Men det gjør hun ikke. Skuffelsen må derfor være enorm.
Store likheter med saken til Mustafa
Saken til Farida er i så måte identisk med saken til Mustafa i Asker. Den eneste forskjellen er at Farida allerede er sendt tilbake til sitt hjemland, mens Mustafa fremdeles er i Norge.
I begge tilfeller er det iherdige støttegrupper som har holdt liv i saken ved å samle inn penger til advokater, og som bidrar aktivt til at disse ungdommene har fått satt sine liv på vent. De eneste som har tjent på dette er advokatene. Det advokat Humlen, som har representert Farida i Høyesterett, nå kan gjøre er å telle opp alle timene han har brukt og fakturere støttegruppen. Og kanskje sende ut en pressemelding om at saken vil bli bragt inn for menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Det blir jo en del timer av det også.
Kanskje på tide at støttegrupper innser realitetene?
De uendelige omkampene i denne saken viser svakheten ved vår måte å behandle slike saker på. Et system som tillater så mange omkamper og så mange runder i domstolene er ingen tjent med. I hvert fall ikke asylsøkerne som får satt sine liv på vent i tillit til at de støttegruppene som alltid dukker opp skal få omgjort UNEs vedtak slik at de kan få bli. Eller som i Faridas tilfelle – sitte å vente i Kabul i seks år i den tro at hun snart kan reise tilbake til Dokka.
Kanskje det er på tide at damene på Dokka innser at det eneste de har utrettet i disse årene er å bidra til omsetningen hos noen advokater, og latt Farida som i mellomtiden har blitt 15 år sveve i håpet om at hun kan komme tilbake til Dokka der hun bodde i fire år. Etter seks år i Kabul er vel det på tide. Det er realitetene, uansett om man liker det eller ikke.
For de som vil lese Høyesteretts dom i sin helhet er det bare å følge denne lenken.