Dystopi brukes som motstykke til utopi, og er beskrivelse av en uønsket samfunnsmodell eller en uønsket framtid: En verden eller en framtid som er farlig, foruroligende, nedtrykkende, skremmende, fattig, undertrykkende, meningsløs. «Klimakampen» i vår tid begrunnes i et forsøk på å avverge en dystopi: en klode som koker og blir ubeboelig. Her skal vi ta for oss to kronikker fra 2015 som omtaler masseinnvandring fra sør til nord som en dystopi: Europas undergang.
For ofte er det nyttig å lese om igjen gamle tekster. Kronikken ”Vor tids folkevandring” av den danske historieprofessor Bent Jensen, publisert i Jyllands-Posten 22.8. 2015, er en slik tekst.
Lang, variert tradisjon
Kronikken er dyster. Dystopiske tekster og bøker i ulike sjangre har en lang tradisjon i Vesten, ja, man kan vel spore sjangeren tilbake til eldgamle religiøse tekster om verdens undergang, kjent som Ragnarok i vår norrøne historie.
Noen kjente dystopiske romaner fra siste hundreår er George Orwells Animal Farm (Kamerat Napoleon på norsk) og 1984, Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden, Knut Faldbakkens Uår og Margaret Atwoods Tjenerinnens beretning.
Klimaforskere og -aktivister er vel de som gjennomgående er mest slående dystopiske i vår tid. I flere tiår har vi nå fått høre at vi har ti år igjen før kloden går under. Alt skal bli villere, våtere, varmere. Klokken er fem på tolv. Al Gores film og bok En ubehagelig sannhet kan tjene som eksempel, men den mest berømte dystopiker i dag, er nok Greta Thunberg. I september 2019 hudflettet hun verdens ledere i en berømt og – bokstavelig talt – visjonær tale under en klimakonferanse i FN:
You have stolen my dreams and my childhood with your empty words. And yet I’m one of the lucky ones. People are suffering. People are dying. Entire ecosystems are collapsing. We are in the beginning of a mass extinction, and all you can talk about is money and fairy tales of eternal economic growth. How dare you!
Kollektivt selvmord
Den fem år gamle kronikken til Bent Jensen åpner friskt: ”De gamle europæiske nationer er i færd med at begå kollektivt selvmord. Vi er vidner til en hel civilisations frivillige kapitulation.”
Her vil til og med en uerfaren leser se at dette er en historiker som ikke er redd for å bruke sterke metaforer. Men vi merker oss også at han tidlig i kronikken lover å begrunne sine standpunkt. Og han presiserer hva han skriver om – nemlig framtida, han vil gi leseren en realistisk prognose:
Udgangspunktet for det følgende er en begrundet opfattelse af, at de gamle europæiske nationer er i færd med at begå kollektivt selvmord.
Det lyder drastisk, og hvis nogen skulle synes, at det er udtryk for hysteri, kan de blot springe det følgende over. Men det bør de for deres egen skyld ikke gøre, for kendsgerningerne har længe været uafviselige: Det er en realistisk prognose.
Prognose er ikke fakta. Prognoser handler om sannsynlighet, de er såkalt probabilistiske – mer eller mindre sannsynlige.
Og la oss slå fast: Den som spår gode tider har ikke en bedre moral eller en mer overlegen innsikt i framtida enn den som spår dårlige tider.
Folkevandringer har konsekvenser
Jensen påpeker at Schengen har gjort det lettere å komme seg inn i Europa. Han viser til andre folkevandringer i europeisk historie – uten å benytte flyktningbegrepet: I kronikken opptrer han som «kynisk» historiker, som ser generelt på migrasjon og dens konsekvenser for vertslandene, uten hensyn til hvilket motiv som driver migrantene.
Den pågående folkevandring – underforstått den islamske – bringer med seg en annen kultur enn den europeiske. Store folkevandringer – uansett årsak – har konsekvenser for mottakernes samfunn og kultur. Den som bare ser seg om i samfunnet med et overfladisk blikk, tror kanskje alt er stabilt og mer eller mindre som før; de får ikke med seg at «(vest)europeiske eliter har gitt opp viljen til å forsvare europeisk kultur og sivilisasjon», hevder Jensen.
Her må vi skyte inn en viktig presisering: Det er mennesker som skal beskyttes og integreres i Europa, ikke kulturer. Kulturer har ikke noe krav på beskyttelse under flyktningkonvensjonen, det er det mennesker som har. Det er derfor helt legitimt å hevde at noen kulturer ikke hører hjemme i Europa, både i betydningen at de ikke har sin opprinnelse her og at de heller ikke beriker oss.
Kulturer som godtar kjønnslemlestelse, tvangsgifte og dødsstraff for homofili eller apostasi må bekjempes og begrenses. Det er ikke «kulturrasisme» (et begrep vi ikke bør bruke, derfor hermetegn) å kritisere praksiser som man på humanistisk eller kristent grunnlag er imot, de to retningen som Grunnloven i Norge eksplisitt sier er verdigrunnlaget i kongeriket: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» Her er det viktig å presisere at mange innvandrere – også mange med muslimsk familiebakgrunn – slutter seg til dette verdigrunnlaget; ja de bor og lever i land som Norge nettopp på grunn av dette verdigrunnlaget.
Den gang grensene virket
Inntil nylig var det selvsagt at grenser ble passet på. Folk uten gyldig innreisedokumenter ble sendt ut igjen, det var det tverrpolitisk enighet om:
I gamle dage – dvs. for få år siden – ville de være blevet standset af politi, grænsekontrol eller forsvarsstyrker og sendt tilbage.
Jensens påpeker forskjellen mellom dagens migrasjon til Europa og utvandringen til USA og den nye verden:
Udvandringen til USA, Canada og Australien fra Europa var jo også en slags folkevandring, men den skete under ordnede forhold. Man kunne ikke blot ankomme og kræve at blive lukket ind. Der skulle være orden i papirerne, man skulle være rask og arbejdsdygtig. De, der ønskede at indvandre, blev nøje kontrolleret. Der stod heller ikke et omfattende velfærdssystem, betalt af modtagerlandets befolkning, til rådighed fra dag ét. Man måtte selv sørge for sit underhold. Sådan var det også for de mennesker, der indvandrede til Danmark, bl.a. jøder fra Østeuropa før Første Verdenskrig.
Retorisk klimaks
Dommedagsprognosen underbygges konkret på denne måten av Jensen:
1) En befolkningseksplosion uden sidestykke i menneskehedens historie i områder tæt på Europa – områder præget af sammenbrudte eller sammenbrydende stater samt indbyrdes ideologisk/religiøse konflikter og borgerkrige. 2) Gode transportmuligheder til Europa og en kommercielt organiseret afskibning i afsenderlandene. 3) Et grænse- og forsvarsløst Europa, der tager sig ud som et veldækket tag selv-bord, hvor enhver, der ankommer, kan tage for sig af retterne.
Nå har Jensen bygd opp teksten til det som er kronikkens retoriske høydepunkt:
Der er tale om, at europæerne modstandsløst lader sig kolonisere af folk fra en fremmed kultur, der ikke hører hjemme i Europa, men gerne vil nyde frugterne af europæernes flid og skaberkraft.
Kritikere av masseinnvandringen møtes med stigmatisering, dels også kriminalisering, hevder Jensen. Verst er Sverige, som har gått fra å være et trygt og homogent samfunn til et land der ingen kan kjenne seg trygge:
I Sverige er det lykkedes en uhellig alliance af fromme politikere og (over for svenskerne) intolerante medier at tyrannisere befolkningen til uden at kny at se dens tidligere så velordnede land forvandlet til et område, hvor ingen længere kan vide sig sikker.
Utviklingen medfører voldelige konflikter i Europa, og Jensen mener disse konfliktene kan kalles en borgerkrig og utgjør forpostfektninger i et større oppgjør mellom Vesten og aggressive islamske terrororganisasjoner.
I Frankrig patruljerer flere tusinde specialuddannede politistyrker gader og pladser for at dæmme op for volden og terroren. England forbereder lignende forholdsregler. Borgerkrigen i Europa er altså for længst begyndt som en del af den tredje verdenskrig mellem Europa/Vesten og aggressive muslimske terrororganisationer.
Historieprofessorens kronikk løfter fram mange eksempler og sammenligninger, han viser hvordan folkevandringer endret og endrer verden, og at de har potensial til voldelige konflikter. Det er en svært dystopisk tekst, men Jensen viser ikke til konspirasjoner og han forherliger ikke vold – to ting alle med rette bør ta skarp avstand fra.
Min venn, kunsthistorikeren
I en tidligere kronikk samme året, siterte Jensen en anonym kunsthistoriker-venn, en skikkelig dystopiker, som forteller Jensen om hvorfor han tror Europa vil gå under og derfor forbereder sine barn på at de bør emigrere:
Vore forældre og bedsteforældre og talrige generationer før dem skabte disse enestående frie, velordnede og velstående samfund. Men din og min generation har sat alt over styr. Og skaden, vi har forvoldt, er irreversibel, som samfundsforskerne siger. Vi har passeret det punkt, hvor afviklingen af Europas nationer kunne vendes.
Kunsthistorikeren peker på demografien som hovedfaktor: Synkende fertilitet vil redusere antallet tyskere, spanjoler, italienere og så videre med mange titalls millioner innen 2050. Innvandrergrupper, som tyrkerne i Tyskland, øker derimot antallet, og vil komme i flertall noen tiår seinere.
Ifølge FN- og EU-prognoser vil Tysklands nuværende befolkning på godt 80 millioner skrumpe til kun godt 60 millioner i 2050, og heraf vil tyrkerne og andre muslimer udgøre en stadigt stigende andel, indtil de udgør flertallet før århundredskiftet. Italien vil skrumpe med 20 millioner til 37 millioner og Spanien med 10 millioner til kun 28 millioner. I de østeuropæiske lande inklusive Rusland og Ukraine ser det endnu værre ud.
Demografien forskyver seg enda mer gjennom den fortsatte innvandringen fra islambeltet, påpeker kunsthistorikeren, og muslimene vil i det store og hele ikke tilpasse seg:
Men vor tids indvandrere fra islamiske lande er af et helt anderledes omfang, og de vil ikke integreres. De tager deres religion med fra Mellemøsten, Nordafrika og Pakistan for at kunne leve isoleret i egne bosættelser, så de ikke påvirkes af værtslandenes kultur.
Velferdsstatene overbelastes
De europeiske velferdsstatene vil bukke under for overbelastningen som disse demografiske endringene fører med seg. Uten å delta i arbeidslivet, utløser opphold i Vesten likevel for millioner av innvandrerfamilier rett til bolig og livsopphold, og «gratis» barnehage, helsetjeneste og utdannelse, helt til universitetsnivå. Økonomien vil skrumpe, og BNP per innbygger vil stupe, selve målet på om et samfunn er rikt og produktivt eller ikke.
Den tredje faktor i Europas undergang, er at den demokratiske rettsstat vil forvitre. Europa vil bli like rettsløs som de landene muslimene har flyktet fra, sier Jensens ukjente kunsthistoriker-venn. Han skildrer islams forfalne stater:
Her er politistat med klanvælde, korruption og undertrykkelse. Demokratiet er en fin styreform, og retsstaten et uvurderligt gode, men dens institutioner er skabt af og for demokratiske og lovlydige europæiske borgere. Retsstaten kommer til kort over for de enorme og voksende udfordringer over en bred front, Europa står midt i som følge af den islamiske massetilvandring.
En fjerde faktor som undergraver Europas framtid, er «det net af love, direktiver og internationale konventioner, som europæiske politikere har spundet deres stater ind i», og som reduserer det politiske handlingsrommet i stor grad. Kriminelle får bli, ulovlige innvandrere får bli, selv terrorister beskyttes av konvensjoner.
Av og til skjer det kosmetiske innstramminger, sier kunsthistorikeren, men det utløser «en trommeild af beskyldninger for at savne anstændighed, medmenneskelighed og næstekærlighed» fra eksperter og medier.
Tilbake til normale forhold
Mediene er del av problemet, særlig de statlige rikskringkastingene, som ter seg som et selvutnevnt overhus, og som bestemmer dagsorden og hvem som kan si hva og når:
Især de elektroniske såkaldte public service-tv-kanaler har udviklet sig til en slags politiske partier, der ganske vist er uden noget folkeligt mandat, men som i egen selvforståelse har ret til at sætte den politiske dagsorden og bestemme, hvad der skal, og hvad der ikke må diskuteres. Og da alle undersøgelser entydigt viser, at disse medier beherskes af venstreorienterede, skaber de en permanent forvridning af den offentlige debat om alvorlige samfundsanliggender, herunder Europas undergang.
Lettsindig, naiv politikk bereder grunnen til Europas undergang: «Derfor går Europa under for øjnene af os,» avslutter kunsthistorikeren, Bent Jensens ekte venn, fiktive venn eller alter ego.
Er prognosen til Jensen og hans eventuelle venn, rett eller gal? Det kan ingen vite helt sikkert. Men det er lov å håpe at de tar feil, at sannheten om framtida ligger et sted mellom en ubegrunnet optimisme og en godt begrunnet pessimisme.
Da må medier, akademikere, prester og politikere realitetsorientere seg, stikke fingeren i jorda, og legge om politikken i det noe kaller nasjonalkonservativ retning, mens andre bare kaller det sunt bondevett. Masseinnvandringen til Europa de siste tiårene fra Midtøsten, Asia og Afrika er en ekstrem tilstand, vi må tilbake til normalen.
Bent Jensen (1938) er en dansk historiker, dr. phil. og professor emeritus. Han var fra 1980 til 2008 professor i nyeste tids historie ved Syddansk Universitet. Fra 2007 til 2010 var han leder av Center for Koldkrigsforskning. Til avisa Information svarte han i 2013 slik på spørsmålet om hvordan han kan ha gått fra å ha vært tilhenger av marxismen som ung til nå å ende opp helt ute på høyrefløyen: «Jeg er ikke ’helt ude på højrefløjen’, men har flyttet mig fra venstre til midten.»
Illustrasjon: HRS