På gårsdagen Debatten på NRK var minstepensjonister i Norge tema. Utgangspunktet var at Stortinget i fjor høst enstemming vedtok at minstepensjonene i Folketrygden skal heves opp til EUs fattigdomsgrense, det vil si i overkant av 245.000 kroner. I dag er denne minstepensjonen for en aleneboer 204.000 kroner. Da Stortinget skulle stemme over det konkrete forslaget fra SV og FrP i fjor, fikk det kun støtte fra Rødt. De øvrige partiene stemte altså imot.
Lovnad uten finansiering
Den manglende støtten fra de øvrige partiene handler om at regjeringen har satt ned et Pensjonsutvalg. Dermed kan de samme kjøpe seg enda mer tid før de må bestemme seg. Ettersom dette utvalget har fått frist til 1. mars 2022 med å levere sin utredning, er høstens stortingsvalg allerede unnagjort. Slik unngår man (delvis) valgkampstrid.
Pensjonsutvalget skal vurdere hvordan man skal «sikre pensjonssystemets økonomiske og sosiale bærekraft». Det er åpenbart nokså selektivt når «bærekraft» er et sentralt tema både for regjering og Storting.
Samtidig ble ikke Debatten i seg selv interessant før lederen i Unge Venstre, Sondre Hansmark, gjorde sin entré.
For vel hadde programleder Fredrik Solvang gjort sitt for å påpeke merkostnadene, der forslaget for dagens minstepensjonister utgjør 5 milliarder kroner i ekstra kostnader per år, mens for alle minstepensjonister vil det utgjøre 47 milliarder kroner per år ekstra fra år 2050. Solvangs poengterte at dagens pensjonssystem innebærer at jo yngre en er per i dag, jo mindre pensjon kan en forvente den dagen en blir pensjonist. Han viste her til Perspektivmeldingen, der det fremkommer at per i dag er det fire yrkesaktive bak hver pensjonist, mens det om 40 år vil disse være redusert til to yrkesaktive. I tillegg vil oljeinntektene avta.
Sum: Vi har ikke råd til å bli gamle i dette landet.
Det er unge Hansmark, selv født i 1995, helt enig i. Hans egen pensjon, og andres i hans aldersgruppe, blir neppe mye å skrive hjem om når den dag kommer – hvis ikke systemet endres radikalt. Men den samme Hansmark kritiserte forslaget fra SV/FrP for å bidra til å plusse på nye milliarder på milliarder til pensjoner. «Det har vi ikke råd til,» fastslo Hansmark, og konstaterer følgende:
– Det er jo ingen av dem som klarer å svare på hvor vi skal hente pengene.
Hansmarks hodebry er bruk av 50 mrd kroner ekstra årlig uten at man er enige om hvem som skal ta regningen. «Det er min generasjon som må ta regningen», påpekte Hansmark, da «ingen av dem har på plass den planen som gjør at vi kan finansiere denne ordningen, fremtidens pensjonssystem».
Men her gjorde nok unge Hansmark opp regning uten vert.
Ikke innvandringsdebatten!
FrP-leder Siv Jensen har noen år bak seg i Finansdepartementet, så dette var ikke ukjent mark for henne. Jensen påpekte at den forrige Perspektivmeldingen ble lagt frem av henne som finansminister, og at den fremhevet noe som er blitt totalt oversett i den siste Perspektivmeldingen – nemlig kostnadene ved den ikke-bærekraftige innvandringen:
– Det jeg hadde med i den (Perspektivmeldingen, red.), er regnestykket for hva migrasjonen til Norge koster. Bare for å gi deg et eksempel: Livsløpskostandene for 203.000 ikke-vestlige innvandrere, som kom … [Sandsmark prøver å avbryte] … nå må jeg få snakke ferdig, som kom til Norge mellom 2010 og 2019, koster den svimlende sum av 2,300 milliarder kroner. Og hva er det som er Venstres [Solvang bryter inn; «men de betaler skatt også, forresten». Hansmark istemmer]
– Nei, svarer Jensen til Solvang, og fortsetter:
– Hva er det som er Venstres .. [Solvang bryter inn igjen], hvorpå Jensen utdyper:
– Dette er mennesker som i det alt vesentlige lever på offentlige ytelser. Sysselsettingsgraden blant … [Hansmark prøver å bryte inn igjen, «nå generaliserer du»] … la meg få snakke snakke ferdig. Sysselsettingsgraden blant ikke-vestlige innvandrere er veldig lav, den er under 50 prosent. Dette har dere altså ikke brydd dere med å skrive veldig mye om. Vårt forslag er, begrens innvandringen. Hva er det Venstre … [Hansmark bryter inn:]
– Vi tar ikke imot flyktninger fordi det lønner seg. Det er det du ikke skjønner, sier Hansmark … [mens Jensen prøver å fortsette resonnementet om Venstre:]
– Det Venstre gjør er at dere løper etter bilistene med økte avgifter, dere løper etter …, prøver Jensen seg [Hansmark og Jensen prater i munnen på hverandre]
– Vi tar imot flyktninger fordi de har behov for beskyttelse, sier Hansmark, ikke for at vi skal tjene penger … [Jensen bryter gjennom:]
– Det er her Venstre fortaper seg … [på nytt snakker de i munnen på hverandre, og Solvang bryter inn:]
– Ikke la oss ta hele innvandringsdebatten … [Jensen bryter gjennom igjen:]
– Dere løper etter bilistene, arbeidsplassene, men dere har ingen skrupler med å ta inn migranter og asylsøkere i hopetall, til tross for at regningen for det er skyhøy. … [Solvang prøver seg igjen: «Og det var det siste om innvandring»] … Bare ved å gjøre noe der, … [Solvang: «Behersk dere»] … finansierer du ganske mye av det inntektstapet som du nå står og snakker om, fastslo Jensen.
På dette tidspunktet henvender Solvang seg til Lysbakken – vel vitende om at det er slutt på «innvandringsdebatten».
Vi kan kort og godt slå fast at de store utgiftene i dette landet, som kunne finansiert både pensjoner og mer til, skal vi ikke snakke om. Unge Venstre og alle andre kan selvsagt fortsette gnålet om at at vi tar ikke imot «flyktninger» (som bare er et fåtall av dem som innvandrer) for å tjene penger, men når skal de samme nettopp ta til seg det bærekraftige elementet i innvandringspolitikken?
Den helt åpenbare logisk bristen er at de fleste politikerne opptrer som fullstendige faktaresistente på området. De vil ikke ta inn over seg kostnadene. De vil – som programleder Solvang – tro at det er snakk om «generalisering», og de har en optimistisk tro på at bidragene til statsfinansene er langt bedre enn de er. Men hvor blir det av de samme spørsmålene som til pensjonene: Har vi råd til det? Hvem skal betale regningen? Hvor skal vi hente pengene fra?
Det helt legitimt – som også Debatten fortsatte med – å fremheve arbeidslinja. Men, dessverre, da havner vi nok – om vi skal være ærlige – tilbake til det vi ikke skal snakke om: den ikke-bærekraftige innvandringen.