Statistisk Sentralbyrå gir den offentlige definisjonen av trangboddhet:
Husholdninger regnes som trangbodd dersom: 1. Antall rom i boligen er mindre enn antall personer eller én person bor på ett rom, og 2. Antall kvadratmeter (p-areal) er under 25 kvm per person.
Tilpasset levekårsindikator
Oslo kommune opererer tilsynelatende med et annet areal. De skriver at de har nedjustert kravet til antall kvadratmeter for å få prosentsatsen til å fungere som en levekårsindikator:
«I og med at det er såpass mange små boliger i Oslo, og at hensikten i denne sammenheng er å bruke trangboddhet som en levekårsindikator, har vi valgt å definere trangbodde boliger som boliger med mindre enn 20 m2 per beboer. Etter denne definisjonen er 8 prosent av boligene i Oslo trangbodde.»
Som en tilleggsopplysning kan det nevnes at dersom boligen ikke er målt opp, er det tilstrekkelig med ett av de overnevnte kriteriene for at boligen skal karakteriseres som trangbodd.
La oss ta et eksempel. Ola og Kari bor i en treroms leilighet på 78 kvadratmeter på Frogner i Oslo. De har sønnen Karl. Men Kari er gravid og paret får datteren Else. Til tross for at leiligheten har en verdi på sju millioner kroner, er familien per definisjon trangbodde når Else kommer til verden. Antall rom overstiger nå antall personer, og hver person har mindre enn 20 kvadratmeter areal til rådighet.
Så er da også Oslo det stedet i Norge hvor flest mennesker er såkalt trangbodde, uavhengig av om man legger 20 eller 25 kvadratmeter til grunn for beregningene. Det har sine logiske forklaringer – i attraktive boområder presses prisene opp, og færre har råd til de aller mest romslige boligene. For de fleste familier handler dette om avveininger. Størrelsen på boligen er langt mindre enn hva de kunne hatt råd til i mindre urbane strøk, men tilbudene byen gir veier opp for boarealet.
Det kulturelle aspektet
Når det finnes om lag 20 prosent trangbodde i Oslo, kontra rundt regnet 10 prosent trangbodde i resten av landet, kan det altså forklares med økonomi. Men samtidig kan det forklares med kultur, for med stort innslag av mennesker fra Midt-Østen og Afrika, importeres samtidig familier som på ingen måte legger seg på det norske fruktbarhetsnivået på historisk lave halvannet barn per kvinne.
Ser man på husholdningsstørrelsen ulike steder i verden, ser man raskt at Norge har blant de minste husholdningene i verden, mens MENA-landene har de største – oftest med over seks beboere i hver bolig. Det er selvsagt ikke slik at den norske standarden er gjeldende i disse landene, man kan på ingen måte gå ut fra at en storfamilie fra Afghanistan har vært vant til å bo i boliger der hver har egne soverom og 20-25 kvadratmeter til egen disposisjon. Dette er familier som kulturelt sett er vant til å bo mange under samme tak, og oftest også flere generasjoner under samme tak.
Barnegenerasjonens mandat er å sikre foreldregenerasjonen – et konsept som ikke lenger finnes i Norge.
Feil om trangboddhet
Oslo kommune forklarer nærmere på sine statistikksider om hvem de trangbodde er og hvorfor det er vanskelig å være trangbodd.
«For barn kan det å bo trangt gjøre det vanskelig å ta med venner hjem og å få plass og ro til skolearbeid. Trangboddhet har vist seg å være overrepresentert i familier med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, i familier der foreldrene er uten arbeid, i familier med mange barn og i familier med lav inntekt.»
Å få plass og ro til skolearbeid er ikke betinget av boligarealet, men av foreldrenes tilrettelegging for skolearbeid. Man må kunne forutsette at voksne mennesker er i stand til å tilby barna sine en rolig plass å gjøre lekser på. Skal man sammenlikne, er det ofte 20 skolebarn i et klasserom, men man klarer likevel å bedrive undervisning. Det handler dermed om helt andre faktorer – og oftest handler det om kollektivistisk kulturelle aspekter, der barndommen ikke har egenverdi, men kun er en forberedelse til voksenlivet. Påstanden faller også på sin egen urimelighet, da det er et kjent fenomen at eksempelvis jenter fra indiske storfamilier i høy grad fullfører høyere utdanning, mens barn i somaliske storfamilier ofte avbryter utdanningen før den i det hele tatt kommer i gang.
«Forskjellen i fullføringsgrad kan også skyldes kulturelle forskjeller, der forventninger og sosialt press fra familien påvirker utdanningsdeltakelse og resultater», skriver SSB om variasjoner i fullføringsgrad mellom ulike opprinnelsesland.
Tilpasset offerforståelsen
Oslo kommunes påstand er dermed direkte feil, men passer godt inn i en offerforståelse av innvandrere, der man antar at barn ville vært flinkere på skolen dersom de bodde i større boliger. Men sammenhengen mellom boligstørrelse og skoleresultater handler om korrelasjon, ikke kausalitet. Variasjonene mellom somaliere og indere er like stor utenfor hovedstaden som i hovedstaden, og like stor dersom familiene har større boliger som når de er såkalt trangbodde.
Det er stor politisk vilje til å bruke trangboddhet som forklaring på innvandret overrepresentasjon på alt som er vondt og vanskelig, men dårlig økonomi og trangboddhet er ikke årsaken til utenforskap, verken i norske eller innvandrede familier. Dårlig økonomi er en effekt av å være ressursfattig, det er et symptom på bakenforliggende menneskelige faktorer.
Det handler om manglende evne til å fullføre utdanning, manglende kunnskaper, dårlig psykisk helse og vanskelige livserfaringer. Og som regel er det en akkumulasjon av slike negative risikofaktorer som gjør at menneskene skårer dårligere på de fleste parametre enn andre; trangboddhet og dårlig økonomi er bare en naturlig effekt av disse faktorene.
Ingen menneskerett å bo i hovedstaden
Når mediene lager gråtehistorier om de trangbodde, slik de gjorde da en somalisk familie ble kastet ut av den kommunale boligen sin på Tøyen i Oslo, framsetter de samtidig det å bo i Oslo som en menneskerettighet. La oss fastslå først som sist: Det er ingen menneskerett å bosette seg i landets dyreste område, og forventningen om at ressurssvake, ofte hjemmeværende familier tilbys boliger norske arbeidende familier ikke engang kan drømme om å ha råd til, synes ikke bare søkt, men er direkte feil.
For at innvandrere selv velger seg Oslo, er ingen hemmelighet. Ønsket om å bo nær andre mennesker fra samme opprinnelsesland og kultur er den selvvalgte segregeringen. Den er velkjent, og omtalt blant annet denne NOUen fra regjeringen i 2011. Og slik er det fortsatt. Det er anti-integreringen, det selvvalgte utenforskapet, der en stor andel mennesker utenfor arbeidsmarkedet ikke bare lever av trygdeytelser, men også tildeles boliger for skattebetalernes regning.
For boligprisene i Oslo galopperer videre. Man kan med rette påstå at de som velger å kjøpe bolig i Oslo konkurrerer med sine egne skattepenger, for kommunens boligkjøp til «vanskeligstilte» driver prisene i været. Aftenposten pekte på prisutviklingen i november 2020:
I delbydelen Stovner har prisene økt med 128 prosent siden 2004. Rommen er opp 150 prosent. Ellingsrud er opp 157 prosent, mens Høybråten er opp 158 prosent. Alle fire delbydeler ligger øverst i Groruddalen, i bydelene Stovner og Alna.
Øst i indre by er det økt langt mer.
I samme periode er prisene opp 188 og 194 prosent i delbydelene Grünerløkka vest og øst (begge Grünerløkka bydel). Iladalen er økt med 200 prosent, mens de på Bjølsen er økt med 213 prosent (begge Sagene bydel).
Til tross for prisnivået skal nordmenn få vondt i magen av ordet «trangbodde». Det hele er en dårlig vits. Trangboddhet er like selvvalgt som valget om å bosette seg i Oslo, og systemet legger opp til en varig fattigdomsfelle der innvandrere kan spekulere i å ligge under inntektsgrensen for å få kommunale boliger med beliggenhet de aldri ville hatt råd til på egen inntekt. Og da har jeg ikke engang nevnt at systemet er som hånd i hanske for svart arbeid.