I går kom Perspektivmeldingen 2021 som skal gi oss noen indikasjoner på hva Norges fremtid har å by på. Om vi skal tro regjeringen er ikke akkurat det så mye. Vi må jobbe mer og lengre, forvente mindre velferd og antakelig høyere skatter og avgifter.
Men det er taust om kostnadene ved innvandringen, ja, faktisk vil flere innvandrere bidra til mindre utgifter, hevdes det, uten at vi får vite hvilke type innvandrere det er snakk om. Deretter er det igjen pensjonistene som plasseres som syndebukker. Den samme syndebukken pekte Sanner ut i fjor, noe som førte til at folk raste mot statsråden.
Færre yrkesaktive
Noen av utfordringene som trekkes frem er at vi blir eldre – jo da, et «ubetinget gode» bedyres det, men problemet er at vi samtidig blir færre yrkesaktive. Vi blir altså ikke færre mennesker i Norge, tvert om, «bare» færre i jobb som betaler skatt og som kan finansiere godene, samtidig som det blir færre til å ta seg av de eldre. Eller som det heter i meldingen:
«Samtidig blir det relativt sett færre i arbeidsdyktig alder til å ta hånd om pleietrengende og eldre, og til å skape verdiene som skal betale for økende utgifter til folketrygden og helse- og omsorgstjenester.»
Merk så hva som står: (relativt sett) færre i arbeidsdyktig alder. Men det kommer da vitterlig an på hvordan man regner på dette. Skal det de facto bli færre i arbeidsdyktig alder, så må det innebære at regjeringen og fremtidige regjeringer har planer om innvandringsstopp. For som de fleste nå har fått med seg, er hovedparten av innvandringen til Norge nettopp personer i arbeidsdyktig alder, men altfor mange av dem er ikke yrkesaktive. Det er en vesentlig forskjell. Og det vet regjeringen, for det heter videre i meldingen:
«Vi har fått flere nye innbyggere fra land med dårligere tilgang på utdanning og lavere arbeidsdeltakelse.»
Nå skal du se, tenkte jeg (ikke), og søkte i meldingen på «begrense innvandring». Null treff. For øvrig har vi ikke «fått» dem, så og si alle er kommet hit av fri vilje og eget valg.
For skjevt
Så har vi problemene med at altfor mange er utenfor arbeidsstyrken på ulike helserelaterte ytelser, der økningen har vært høy blant unge som kan falle varig utenfor arbeidsmarkedet.
Det er, som det påpekes, bekymringsfullt fordi «velferdsordningene er basert på at forholdet mellom de som yter og de som mottar, ikke kan bli for skjevt». Når blir det så for skjevt? Eller spurt på en annen måte: hvor lenge siden er det at dette faktisk ble for skjevt?
Det begynner nemlig å bli noen år siden, men oljekrukka har stått vidåpen for å dekke over problemene. Milliarder på milliarder brukes hvert eneste år på ikke-bærekraftig innvandring, og så gjemmer politikerne seg bak «solidaritet og vårt moralske ansvar» – pisket frem av EU-kommisjonen, som har skjønt at «byrde- og omfordeling» bare (delvis) slår an innenfor en nasjon.
Petroleumsnæringen
Men nå må politikerne grave stadig lengre ned i den oljekrukka, for petroleumsnæringen vil miste mye av sin betydning som vekstmotor for norsk økonomi fremover, som det heter i meldingen. Akkurat det blir i så fall ikke bedre av at en hel del utopiske partier på Stortinget ikke kan bli kvitt Norges sikreste inntektskilde fort nok. Det heter som kjent «grønt skifte», noe enhver grønnskolling jubler for. Men de samme glemmer, eller vil ikke vite, at petroleumsnæringen er selve nerven til en rekke andre næringer – og til kunnskap. Som det står i meldingen (som kanskje regjeringspartner Venstre har lest?):
«Høy aktivitet i petroleumsnæringen har løftet både vekst og produktivitet også i andre næringer, særlig i annen konkurranseutsatt virksomhet. I oppstartsfasen krevde Norge nasjonal deltakelse, både i form av norsk arbeidskraft og statsdeltakelse, i prosjektene som var finansiert av utenlandske oljeselskaper. På den måten opparbeidet Norge nasjonale kompetansemiljøer. Disse miljøene har senere stått for store deler av virksomheten på norsk sokkel og har eksportert innovative løsninger for utvinning av råolje og naturgass fra store utbyggingsprosjekter. Den norske deltakelsen i oppbyggingen av oljesektoren er blitt trukket frem som en av grunnene til at Norge i dag ikke bare er en passiv mottaker av oljeinntektene gjennom skattesystemet, men også har en aktiv norskbasert leverandørindustri som er kunnskapsintensiv og teknologisk avansert. Gjennom læringseffekter og kunnskapsutvikling kan det stimulere til økt produktivitet og innovasjon også i andre deler av næringslivet.»
Ja, fysj og fy! Få det vekk! Særlig siden Perspektivmeldingen ikke kan få forklart oss mange ganger nok at nøkkelfaktorene for fremtiden er utdanning og kunnskap. Nei, nå skal alle de som ikke skal skattefinansieres i det grønne skiftet, gå til helsesektoren. Hvem som skal betale, ja det må gudene vite. Men vi vet i alle fall at betalerne er i de neste generasjoner. De som sitter i dagens regjering og på Stortinget har ordnet for seg selv mer enn godt nok.
Vi skal selvsagt være forsiktige med bruk av oljepenger, og det kunne jo denne regjeringen ha bevist at de mener alvor med – i de snart åtte de har regjert. Men nei, oljepengebruken har aldri vært høyere. For det finne ikke én ting i statsbudsjettet som kan kuttes, vel, utenom HRS da. Det plusses på både til stort og smått, absolutt hele tiden. Ingen tør kutte der det monner.
Svekket produktivitetsvekst
Det har seg også slik at Norge opplever svekket produktivitetsvekst. Hva kan vi vente når vi tillater en arbeidsinnvandring der ti mann produserer noe til en billig penge for arbeidsgiver, mens den samme produksjon kunne vært gjort med mindre ressursbruk og moderne utstyr – altså høyere produktivitet? Men de samme ti mennene er like «dyre» for Norge. Så «noen» tjener på denne arbeidsinnvandringen, men det er ikke landet og ikke de som konkurrerer med billig arbeidskraft.
For EU har bestemt at vi ikke bare skal ha fri bevegelse av varer, tjenester og kapital, som sikkert de fleste land kunne tjent på, men det skal også være fri flyt av personer. Vel, det het egentlig arbeidskraft, men det ble visst for vanskelig å regulere. Det derimot EU-kommisjon er god til å regulere, er det som går ut over stater med orden i økonomien. Derfor skal en arbeidstaker her ha samme rettigheter for familien – i Polen eller Romania. Ulikt kostnadsnivå? No problem, ifølge EU. At de samme arbeiderne her presser ned lønningene for aktuelle yrker, vel, det blir jo vårt problem. Solidaritet, må vite.
Med mindre oljepenger, lavere skatteinntekter og økte utgifter blir handlingsrommet i statsbudsjetter mindre fremover. Det heter at det nærmeste tiåret er det gjennomsnittlige årlige handlingsrommet ventet å bli om lag 4 milliarder kroner årlig – mot 21 milliarder kroner (!) årlig i 2011-2019. Nedgangen er alarmerende.
Pensjonistene vs innvandrerne
Hva er det så Perspektivmeldingen spesifikt peker på med høyere utgifter? Ja, nettopp: «økte utgifter til pensjoner, helse og omsorg».
«Samtidig som veksten i offentlige inntekter er ventet å avta, vil veksten i utgifter til store regelstyrte ordninger tilta. Aldringen av befolkningen, med en stadig større andel pensjonister, har bidratt til høy vekst i folketrygdens utgifter det siste tiåret, og økningen vil fortsette.»
Når det kommer til konkrete tall, heter det at utgiftene til folketrygden anslås å øke med vel 11 milliarder kroner per år i gjennomsnitt frem mot 2030, etter å ha økt med knapt 9 milliarder kroner per år foregående tiår (2021-kroner). Ved å søke i meldingen på «utgifter til» får vi 52 treff, «utgiftene til» gir 38 treff, og det meste handler om alderspensjoner, folketrygden, helse og omsorg, og null treff (!) på utgifter til innvandring – som etter all sannsynlighet er den største utgiftsposten av dem alle. Men innvandrerne skal vi «bare» får i arbeid.
«Økt sysselsetting blant innvandrere – for eksempel ved gapet mellom andelen sysselsatte i majoritetsbefolkningen og innvandrere fra landgruppe 3 (Afrika, Asia, Sør- og Mellom-Amerika og land i Øst-Europa som ikke er med i EU, red.) reduseres med en tredjedel – ville gitt i overkant av 20.000 flere sysselsatte og 10 mrd. kroner i økt handlingsrom om ti år.»
Hvis den reduseres, er nok mer riktig, så kunne vi spart noen milliarder. Dertil har meldingen kommet til at vi vil tjene på å øke nettoinnvandringen. Vi leser:
«Samlet bidrar en vedvarende høyere innvandring og tilhørende reduksjon i den demografiske forsørgelsesbyrden til noe lavere inndekningsbehov sammenlignet med basisforløpet.»
«Basisforløpet» viser til hovedalternativet i SSBs nasjonale befolkningsframskrivning (i motsetning til høy- og lavalternativet), der regjeringen nå tydeligvis ønsker «en vedvarende høyere innvandring» – fordi det vil redusere utgiftene!
Tro det den som vil, når vi tenker på hvilken type innvandring som dominerer ankomstene til Norge. Og uansett har vi visstnok råd til (per se) 40 milliarder kroner årlig i bistand.
De reelle kostnadene til innvandring skal visst forbli en offentlighet hemmelighet – selv i en Perspektivmelding som tar mål av seg å strekke seg frem til 2060. Hva skulle vi gjort uten å bekymre oss for alle utgiftene til pensjonistene?