Mens koronastrategiene regjeringen koker i hop både er forvirrende og vanskelige å forstå, er det nå – ett år inne i pandemien – legitimt å hevde at innvandrerne bør vaksineres før resten av befolkningen. Klassekampen har intervjuet bydelsoverlege i Alna, Bushra Ishaq, som vil prioritere «store familier» når ny vaksinestrategi skal rulles ut. Det støttes av forskning, skriver avisen.
Bushra Ishaq var sentral i ledelsen i Muslimsk Studentsamfunn på midten av 2000-tallet, og har erkjent at hun er med i Minhaj-bevegelsen, med en leder, Tahir ul-Qadri, som ble kraftig utfordret av Sylvi Listhaug i 2017. Qadri er blant annet hovedarkitekten bak dødsstraff for blasfemi i Pakistan, og flittig omtalt på Rights gjennom årene.
«Store familier»
Hvem som utgjør de «store familiene», vet alle. Det er typisk de dårligst integrerte innvandrerfamiliene. HRS har tidligere skrevet om hvor overrepresentert disse familiene er på både statistikk over smittede og over sykehusinnleggelser, med somaliere og pakistanere overrepresentert med henholdsvis 13-gangen og 17-gangen på sistnevnte kategori.
Bydelsoverlegen som vil prioritere de «store familiene» begrunner anbefalingen med nye vaksinedata fra Israel, som viser at vaksinering også er effektivt smittevern, og at de «trangbodde» derfor bør prioriteres.
Nye data fra blant annet Israel viser at vaksinen har en betydelig effekt mot smittespredning. Dermed blir det relevant å finne en strategi som ikke bare begrenser antall dødsfall, men også bidrar til å drive det berømmelige R-tallet, eller reproduksjonstallet, ned slik at samfunnet kan åpne så fort som mulig. Er R-tallet lik én, vil hver smittede person i snitt smitte én annen person. Er det lavere, vil smitten være på vei ned.
Det er unektelig fristende å trekke på smilebåndet når Israel trekkes fram som foregangsland i Klassekampen – avisen som ellers er svært ivrige på å publisere uttalelser av enhver som ønsker å boikotte Israel. Men så er det vel slik at det man kan like, det kan komme fra Israel likevel, til og med når man har uttalt støtte til den nevnte Minhaj-bevegelsen, som nok ikke vil ta i informasjon fra Israel med ildtang.
Og forskningen er det ingenting å utsette på, det er finfine nyheter at smitten går betydelig ned når risikogrupper vaksineres.
Med Oslo og et utgangspunkt på R-tall på 1,4 som eksempel, fant de at 15 prosent vaksinerte er tilstrekkelig for å drive R tilbake under 1 dersom man prioriterer etter husholdningsstørrelse. Med en aldersbasert vaksinestrategi vil man måtte vaksinere 40 prosent av befolkningen for å oppnå samme effekt, sier forsker ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) André Voigt til Klassekampen.
– Det å vaksinere reint etter alder, er ikke det mest produktive. Å gå etter husholdningsstørrelse er mer effektivt enn en aldersbasert eller en tilfeldig strategi
Produktive tiltak vil være samfunnsnyttige, det er det ingen som er uenige i, men så var det dette med forklaringsmodellene igjen. Det skal hele tiden snakkes om hvor vondt og vanskelig det er å være tett på hverandre, og tillegge dette vekt. Det virker ganske absurd når videregående skoleelever fortsatt sitter stuet sammen i Oslos klasserom – i langt høyere antall en den største storfamilie – uten at de av den grunn prioriteres eller anses særlig smittefarlige.
Husholdningssmitte
– Det meste av smitten, om lag 45 prosent, skjer i husholdningene. Denne smitteveien kan ikke begrenses med tiltak. Få mennesker omgås med munnbind i hjemmet, sier Voigt til Klassekampen.
Neida, munnbind i hjemmet er det vel heller ingen som har foreslått for de «trangbodde», det er snarere et ønske om krav til alminnelig smittevern i innvandrermiljøet som har vært løftet frem. Men generelt smittevern er ikke lenger et tema. Smitte skal nå anses som et husholdningsprodukt, skal vi tro fagmiljøene, og det er i husholdninger i blokk, ikke i eneboliger, det er snakk om, ifølge bydelsoverlege Ishaq.
– I det daglige smittesporingsarbeidet møter vi mennesker som bor tett. Mange av dem er fattige og det gjør dem mer sårbare for smitte. Vi har tilfeller der flere husholdninger deler samme bad. Mange jobber deltid for flere arbeidsgivere og kan dermed bli smittet flere steder, sier Ishaq.
Hun er enig i at store husholdninger bør prioriteres i vaksinestrategien, men legger til at husstandens inntekt også bør være en komponent når vaksinestrategien skal utarbeides.
– Det er forskjell på om flere generasjoner bor sammen i en boligblokk eller i en enebolig, sier hun til Klassekampen.
Ja visst er det en forskjell, men forskjellen handler i bunn og grunn om at deler av innvandrerbefolkningen nekter å ta til seg smittevernråd fra regjeringen. Når ikke engang regjeringens en-til-en-strategi får smittetallene ned, er det på tide å kalle den berømmelige spaden en spade. Mange ikke-vestlige innvandrere vil ikke ha rådene. Både regjering, FHI og fagpersoner kan legge vekk stigmatiseringsangsten og si det rett ut. Det handler verken om trangboddhet, fattigdom eller dårlig helse – det handler om en gjennomgående uvilje til å følge myndighetsgitte råd og anbefalinger.
Kampen om R-tallet
Når det er klokkeklart at det er innvandrermiljøene som opprettholder smitte og belaster sykehusene, er den eneste strategien som vil nytte nettopp den både bydelsoverlegen i Alna og de øvrige intervjuede i Klassekampen foreskriver. Ironisk nok vet vi at dette også var FHIs etikkutvalgs første anbefaling, men at den etter alt å dømme ble forkastet fordi den kunne virke stigmatiserende.
Enkelt sagt er samfunnet nedstengt fordi en helt spesifikk gruppe ikke deltar i «dugnaden» – attpåtil den delen av befolkningen som har lavest sysselsettingsgrad i utgangspunktet. Men kampen for å få ned det berømmelige R-tallet, vil fortsatt ikke være vunnet dersom Oslo endelig tar til fornuft og adresserer innvandrerne med krav til vaksine.
Det er nemlig stort samsvar mellom de gruppene som har høyest smitteforekomst og de gruppene som ikke vil ta vaksinen, i følge FHIs kartlegging, slik HRS tidligere har skrevet om.
• Manglende tilknytning til arbeidsmarkedet var assosiert med lavere vilje til å ta vaksine. Personer på sosial stønad skilte seg særlig ut. I denne gruppen svarte bare 49 prosent at de ønsket å ta vaksine, 26 prosent svarte nei og 25 prosent vet ikke.
• Det var til dels stor variasjon mellom landgrupper og enkeltland for personer født i utlandet eller med minst én av foreldrene født i utlandet. Det var noe mer skepsis blant dem med to utenlandsfødte foreldre. Det var relativt vide konfidensintervaller, men Øst-Europa og Afrika skilte seg likevel ut i negativ retning.
• Det var ingen klar sammenheng mellom botid i Norge og holdning til vaksine, men klart synkende vaksinevillighet med avtagende kontakt med nordmenn på fritiden. Forskjellen mellom dem som daglig har kontakt med nordmenn på fritiden, og dem som aldri har det, var på 12 prosentpoeng.
Hvorvidt vaksinasjon av omtrent halvparten av innvandrerbefolkningen i Oslos mest trangbodde strøk er nok til å drive R-tallet under 1, er for tidlig å si, men det er per i dag det beste kortet på hånden for både regjering, FHI og Oslo-byrådet.
Byrådsleder i Oslo Raymond Johansen skriver i en e-post til Klassekampen at han først og fremst ønsker langt flere vaksiner til Oslo som har størst smittetrykk:
«Jeg synes det er interessant å se nærmere på ulike modeller for vaksinering, og om det kan være effektivt å se på vaksinering i storhusholdninger», skriver han.
«Interessant», Johansen? Det er liten tvil om at strategiene som velges framover i aller høyeste grad er politiske. Det siste året har vært tøft for de aller fleste, og begeret for hvor lenge samfunnet kan være stengt grunnet politisk stigmatiseringsangst, er i ferd med å renne over for vanlige arbeidstakere og ikke minst eiere av småbedrifter. Vaksiner muslimene – som scorer høyest på negative statistikker om smitte og død – først denne gangen, så kanskje samfunnet kan åpnes igjen innen rimelig tid.
Bushra Ishaqs bekymring for de «fattige» og «trangboddes» situasjon kan vi heller spares for.