Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle tar i dag tak i det som burde være en oppsiktsvekkende og aktuell sak fra avisen Vårt Land.
Det fremkommer at fire av osloskolene, Ellingsrudåsen, Klemetsrud, Stenbråten og Gamlebyen, har brutt kontrakten om praksisplass for lærerstudenter fra NLA Høgskolen, en praksis som er nødvendig for å få fullført utdanningen. Skolene frykter studentenes eventuelle kristenkonservative verdisyn.
Verdidebatten
For den som er kjent i Oslo vil man registere at disse skolene ligger i Oslo øst, og alle er preget av høy innvandrertetthet. Siste gang HRS sjekket tallene for disse skolene (i en rapport fra 2014) hadde Ellingsrudåsen skole nærmere 61 prosent såkalte minoritetsspråklige (altså de som blir skrevet inn på skolen med et annet morsmål enn norsk), Klemetsrud skole hadde tilnærmet 55 prosent, Stenbråten i overkant av 63 prosent og Gamlebyen skole i overkant av 66 prosent.
Stanghelle bruker Gamlebyen skole som et talende eksempel: Siden 2018 har skolen hatt NLA-lærerstudenter i praksis, og senest i fjor ble det inngått en ny femårskontrakt. Men 14. januar i år ble det stopp, så hva har endret seg, spør Stanghelle. Ikke NLA, svarer han, og studentene har ikke gjort noe galt, heller tvert om. Ja, selv på Gamlebyen skole er det som før.
Jo, det som har endret seg er verdidebatten – også om de kristnekonservative. Men det er ikke sikkert at studentene vedkjenner et kristenkonservativt verdigrunnlag, og som Stanghelle minner om: Det er ikke misjonærer som utdannes, men lærere. Gamlebyen skoles rektor Geir Johansen og assisterende rektor Odd Ingar Smeland har uttalt at lærerstudenter kan nektes praksisplass – selv om de har et helt annet verdisyn enn NLA.
Kollektiv praksisnekt innføres for dem som studerer ved en institusjon som holder seg med et verdisyn på tvers av flertallets.
Er dette den toleranseterskelen Oslo-skolen holder seg med?, spør Stanghelle.
Om det er et flertall for at ekteskapet ikke bare skal gjelde mann og kvinne, vet jeg ikke, men vi burde vel kunne slå fast at et slikt syn uansett er legitimt, om man er uenig eller ikke – som for øvrig også Stanghelle tar til orde for, noe annet vil i praksis være yrkesforbud.
Nytt moralsk hegemoni
Personlig tror jeg vel flere synes at «toleransen» begynner å gå vel langt, med lhbtq+ (lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, queerpersoner, personer med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling og der «+» er alt annet) og alt det som følger (menn som føler seg som kvinner i offentlige dusjer eller i kvinnefengsler, eller som konkurrerer med kvinner i idrett osv) eller at det ikke skal hete mor og far, men fødeforeldre.
Debatten om biologisk kjønn versus sosialt kjønn er etter min tolkning en debatt som en lite gruppe aktivister driver frem, og med noen få personer på Stortinget som pådrivere. Når en raskt kan endre eget personnummer (juridisk kjønn) – og så endre det tilbake igjen hvis man likevel ikke var fornøyd – så står vi vel heller overfor et kaos vi i dag ikke har oversikt over. For hvem vil påstå at dette er noe folkekrav?
Listen begynner å bli temmelig lang, og det skulle ikke forundre meg om ikke både den ene eller andre har mistet oversikten.
Så selv om Stanghelle er av den formening at et tidligere «foraktet minoritetssyn» – da med henvisning til homofile – i løpet av få år er blitt «samfunnets bærende norm», så mener jeg han drar det langt. Den «bærende normen» er vel heller at folk knapt tør si sin mening, de risikerer å bli utstøtt, kanskje miste jobb eller venner, eller risikerer ikke å få praksisplass – vi har med andre ord fått et nytt moralsk hegemoni. Men om det er bedre, er jeg ikke sikker på. Vi tåler jo ikke være uenige lengre. Det «etablerte flertallet» lever kanskje heller i sin «egen menighet», langt fra folkemeningen?
Hijab og toleranse
Stanghelle sveiper også innom at den manglende toleransen disse skolene utviser til et kristenkonservativt verdisyn, vil være det samme konservative synet en finner andre steder:
«For vi kan like eller mislike det, men NLAs verdisyn på ekteskapet er identisk med holdningen vi finner både i den katolske kirke og i samtlige muslimske menigheter.»
Jeg vil anta med stor grad av sikkerhet at det på skolene Ellingsrudåsen, Klemetsrud, Stenbråten eller Gamlebyen finnes kvinnelige lærere som er tildekket, noe strengt tildekket også.
Men her er nok «toleransen» – i mangfoldet og likeverdets navn? – tilnærmet grenseløst. Spør så en kvinne i hijab hva hun mener om personer som identifiserer seg med lhbtq+, sosialt kjønn, bortfall av begreper som mor og far, kjønnsnøytralitet. Hun kan jo også spørre sin lokale imam, etter at hun har entret moskeen gjennom kvinneinngangen.
For meg koker det uansett ned til én ting: religiøse, og i særdeleshet religionspolitiske, anliggender bør mest mulig være en privatsak. Hijab eller annen tildekking av kvinner har ingenting i skolen å gjøre – verken på lærere eller barn. Men den debatten vil aldri de samme skolene drømme om å ta i. Ikke det «etablerte flertallet» heller.