Det foregår dessverre mange utkastelser i hovedstadområdet. Men utkastelsen av somaliske Mohamed Jama (44), Amina Suleiman (42) og deres fem barn på Tøyen i Oslo har vakt brei bestyrtelse. Hvorfor? Fordi mediene har evnen til å løfte enkelttilfeller ut av en navnløs rekke. Slik ender ofte store ressurser på enkelte utvalgte og verdige offer, mens det store flertallet seiler sin egen sjø. Ikke ulikt logikken i asyl- og flyktingpolitikken.
Bydelen har to ganger avslått familiens søknad om fornyet leiekontrakt, fordi parets inntekt i 2019 var høyere enn veiledende inntektsgrense for kommunal bolig.
Fakta i saken
Boligbygg i Oslo kommune og Namsfogden forsøkte i forrige uke å iverksette utkastelsen. Da familien motsatte seg utkastelsen, ble tre politipatruljer tilkalt.
Vi har skrevet om utkastelsen før, og satt den inn i en større sammenheng – utkastelse er dessverre nokså vanlig i hovedstadsområdet:
Årlig kaster namsfogden i Oslo, Asker og Bærum ut 1.000 mennesker av boligene de bor i.
Det er dramatisk for dem det angår, det er enkeltskjebner bak hver eneste utkastelse. Mennesker i bunnløs fortvilelse, ressurssvake mennesker på kanten av livet, på kanten av avgrunnen. Det er rus, psykiatri, voldsproblematikk og økonomiske problemer i alle saker der mennesker ikke klarer å betale for seg over så lang tid at de til slutt kastes ut av boligene med makt. Deretter er det hospits, gata, en tilfeldig sofa eller fengsel for mange.
Det er et begredelig liv og en forferdelig skjebne for rundt tusen mennesker årlig. Noen snille, noen kjipe, noen norske, noen utenlandske.
Fakta er altså at den somaliske fembarnsfamilien fikk beskjed om å flytte for cirka ett år siden, de har bodd i leiligheten mye lenger tid enn de har krav på, de tjener nå for mye til å motta denne formen for offentlig støtte (all inntekt kommer for øvrig også fra offentlige velferdsordninger) og det står mange i køen som er dårligere stilt enn dem.
Mohamed Jama sa ved nyttår opp sin 15 prosent stilling som taxisjåfør, av helsemessige årsaker. Familien lever på mors uføretrygd og arbeidsavklaringspenger, melder VG.
Høymoralsk politisk spill
Ved å løftes inn i medienes rampelys, og ved at de har den «rette» minoritetsbakgrunnen som utløses sympati og vilje til å hjelpe, blir en nokså hverdagslig om enn tragisk sak til et høymoralsk politisk spill i Oslo kommune. Bystyret skal drøfte saken på onsdag.
Folk er også velvillige og engasjerte: Rundt 1,5 millioner kroner var i går samlet inn av støtteaksjonen.
Husleien i slike leiligheter er normalt lavere enn markedspris. De som bor i kommunale leiligheter kan også søke kommunal bostøtte. Husleien familien skal ha betalt er på 17.500 kroner i måneden. Ifølge Nettavisen er det flere leiligheter i området i samme prisklasse, og kanskje med høyere standard, som er til leie.
Inntektsgrensen for denne familien var 583.000 kroner i 2020.
Til VG sier bydelsdirektør Tore Olsen Pran at han ønsker velkommen en politisk diskusjon om den sosiale boligpolitikken i Oslo. Det er ingen enkel sak å hjelpe nødstilte i en av av verdens dyreste byer å bo i, ikke minst nær sentrum:
– Vi har hatt en ekstrem prisutvikling på boligmarkedet. Mange blir vanskeligstilte og har ikke lenger råd til å bo i sentrum. Spørsmålet er hvordan vi skal innrette de boligpolitiske virkemidlene, for å sikre at vi har en blandet befolkning med ulike ressurser, sier Pran.
Mange trenger hjelp i Oslo
Samme bydelsdirektør uttalte til Aftenposten at kjernen i saken er at de har nesten 3.000 husstander som trenger en form for bolighjelp i bydelen. 46 står i kø for å få en kommunal bolig, inkludert 16 barnefamilier:
– Det er litt rått, og jeg forstår familiens situasjon. Men vi har få boliger og vi må prioritere dem som er aller vanskeligst stilt.
Det var altså dette som var det generelle bakteppet da namsfogden og folk i Boligbygg møtte opp hos familien mandag.
Da familien ikke fikk løfte om et nytt sted å bo midlertidig, nektet de å flytte ut; dermed ble politiet tilkalt.
Vanlig politiinnsats, adresse til nødlosji gitt
Tore Soldal, driftsenhetsleder på enhet Sentrum, bekrefter til Aftenposten at de rykket ut med tre patruljer og at politifolkene var bevæpnet, men at det ikke hadde noe med dette oppdraget å gjøre.
– At de var bevæpnet, skyldes at vi er inne i en periode med generell bevæpning av politiet. Det hadde ingenting med dette oppdraget spesifikt å gjøre, sier Soldal.
Han la til at mannskapet ble dimensjonert etter antall voksne familiemedlemmer til stede (flere av barna er store), og at familien ble gitt adressen til et nødlosji.
Det er ikke riktig at de ble «kastet på gata». De valgte imidlertid heller å bo hos slektninger, slik det er vanlig i den klankulturen som somalierne kommer fra.
Hallstein Bjercke i Oslo Venstre bruker ville overdrivelser når han uttaler seg om saken til TV2:
– At du tar en barnefamilie på sju personer og setter på gata, rått og brutalt i en by med korona, hvor det er minus femten kuldegrader, og man ikke tilbyr noe som helst. Det er ikke sånn Oslo kommune skal oppføre seg, sier gruppeleder Hallstein Bjercke.
Slik uttaler en politiker seg som absolutt ikke vil sitte igjen med svarteper i en sak som mediedramaturgien har gjort om til moralsk gjørmebryting. I morgen skal den opp i Oslo bystyre. Da vil det kanskje fremkomme om man setter regelverket til side og forskjellsbehandler med bakgrunn i etnisk opprinnelse.
Illustrasjon: HRS