De som bor i Budstikkas nedslagsfelt, dvs. Asker og Bærum, kan ikke ha unngått å få med seg den massive kampanje til fordel for Mustafa Hasan som har fylt spaltene de siste månedene. Ikke bare på debattsidene, men til og med på lederplass (bak betalingsmur). Det er også satt i gang en egen innsamlingsaksjon for ham, hvor det i skrivende stund er kommet inn nesten 750.000 kroner. Hva disse pengene er ment til er usikkert, men det som synes klart er at det planlegges en ny runde i rettssystemet. Dette etter UNEs avslag på oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, som for lengst er funnet gyldig både av Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.
Hva er galt med asylsystemet?
Saken om Mustafa er et veldig godt eksempel på alt som er galt med regelverket om hvordan asylsøknader skal behandles.
Systemet slik det er i dag åpner for at enhver ny begjæring om omgjøring i utgangspunktet er gjenstand for den samme saksbehandling som ved første gangs behandling av asylsøknaden. Hvis det er UNE som har fattet det opprinnelige vedtaket om avslag, så må UNE vurdere den nye omgjøringsanmodningen og fatte et nytt vedtak. Dette vedtakets gyldighet kan da bringes inn for tingretten av asylsøkerens advokat med påstand om at det er ugyldig.
Hvis tingretten ikke vil oppheve UNEs vedtak, så kan man anke tingrettens dom til lagmannsretten. Og alt dette koster penger.
Samtidig begjæres det alltid at asylsøkeren skal få bli her til det foreligger en endelig avgjørelse, og ofte innvilges dette.
Og «plutselig» ble man omvendt, eller homofil…
Det er heller ikke rent sjeldent at en asylsøker med avslag anfører som et nytt asylgrunnlag at vedkommende er blitt omvendt og har konvertert til kristendommen. Da må dette selvsagt vurderes grundig av UNE for det er brudd på menneskerettighetene å sende noen tilbake til et land der man kan risikere livet for å ha forlatt islam.
Det har også forekommet at asylsøkeren sier at han (eller hun) er muslim og homoseksuell, men ikke våget å fortelle det til andre ved ankomst til Norge. Også da må UNE vurdere dette og fatte et nytt vedtak. I den grad det er mulig å vurdere sannhetsgehalten i påstanden. Men utlendingsloven er utformet slik at dersom det er en viss mulighet for at påstanden er sann, da skal asylsøknaden innvilges. Det er ikke nødvendig at det foreligger sannsynlighetsovervekt.
Ingen fri rettshjelp
I motsetning til hva mange nok tror, så er ikke denne type saker der man bringer et avslag i UNE inn for de alminnelige domstoler, omfattet av ordningen med fri rettshjelp. Asylsøkeren må derfor betale advokaten sin selv. Og til det behøves penger. Mye penger. Men det har Mustafa.
Mustafas advokat, Nicolai Skjerdal, uttalte før jul til Budstikka at han forberedte en stevning om ikke UNE endret sitt vedtak om avslag.
«Kun én ting kan forhindre rettssak, det er at UNE snur. Vi kommer til å ta dette så langt det trengs, det er min oppfatning at Mustafas sak står sterkt, sier advokaten.»
Hva annet kan han si? Han kommer til å fakturere Mustafa minimum 2.000 kroner per time i saken, og da passer det seg dårlig å si offentlig at Mustafas sak ikke er spesielt sterk. Eller å minne om at domstolene ikke kan overprøve de konkrete vurderinger og det skjønn UNE alltid utøver før vedtak fattes. Domstolene kan bare oppheve vedtaket dersom det foreligger formelle mangler ved vedtaket. Men det gjør det neppe. I og med at UNEs første vedtak ble opphevet grunnet formelle mangler, er manglene høyst sannsynlig rettet opp i det nye vedtaket.
Advokatmat
Mustafas sak vil synes på advokatens omsetning, uansett utfall. For pengene finnes jo allerede – selv dyre advokater kan holde på lenge for 750.000 kroner.
Hvis vi antar at UNE ikke plutselig vil omgjøre sitt avslag, og at tingretten eller lagmannsretten heller ikke ombestemmer seg, da vil store deler av de innsamlede midler havne hos advokaten, og Mustafa blir på nytt dømt til å erstatte statens saksomkostninger. Men han satser muligens på at Asker kommune også denne gangen plukker opp regningen.
Det mest fornuftige hadde nok vært at Mustafa reiste frivillig til Jordan med 750.000 kroner på konto. Ikke mange asylsøkere med avslag får en slik startkapital, når de bosetter seg i det landet de er statsborgere i.
Klare paralleller til Faridasaken
Saken om Mustafa har klare paralleller til saken om Farida som nylig er omtalt her på rights.
En vesentlig forskjell er selvsagt at Mustafa fremdeles oppholder seg i Asker, mens Farida og hennes foreldre ble uttransportert til Afghanistan i 2015. I tillegg har Mustafa vært under barnevernets omsorg, fordi hans mor etterlot ham og hans bror i Norge og forlot landet for noen år siden. Norge sender dessuten ikke mindreårige ut av landet alene, man venter til de er myndige, dvs. 18 år som Mustafa er nå. I hans tilfelle har han fått utsatt utreisefristen til 01.07.21 slik at han rekker å fullføre eksamen på videregående skole.
Men det lokale engasjement på Dokka og i Asker er det samme. Det er mye følelser ute og går, og det er ikke alltid like saklig, som f.eks. dette «Dikt til Erna» som Budstikka ga spalteplass til den 28.01.21.
Asyldomstol
Alle som søker asyl i Norge må først gjennom et asylintervju i UDI der de gis klar beskjed om å forklare seg sannferdig, og hva konsekvensen vil være dersom de senere tas i løgn. Deretter fatter UDI et vedtak basert på asylsøkerens forklaring og egne undersøkelser.
Dersom UDI avslår asylsøknaden kan asylsøkeren fortsatt kostnadsfritt bringe saken inn for klageorganet UNE, men mitt forslag er UNE flyttes inn under Domstolsadministrasjonen og gis status som en spesialdomstol, la oss for enkelhets skyld kalle den asyldomstolen, noe i likhet med jordskifteretten.
Dersom avslaget ikke byr på særlig tvil kan saken avgjøres av en dommer alene, slik UNE også praktiserer i dag for et flertall av klagene. For saker som kan by på tvil avholdes muntlige rettsforhandlinger der retten settes med tre dommere, en fagdommer og to meddommere, akkurat slik det er i UNE i dag. En representant for staten, eventuelt UDI, må da møte som partsrepresentant for å sikre kontradiksjonen. Og asyldomstolen skal ha full kompetanse til å avgjøre asylsøknaden, ikke bare hvorvidt UDIs vedtak er lovlig fattet.
Begrenset ankeadgang
Asyldomstolen må avgjøre saken ved kjennelse, ikke dom. I praksis betyr dette at kjennelsen ikke kan ankes videre til lagmannsretten, bortsatt fra dersom det anføres feil ved saksbehandlingen eller lovanvendelsen. Da må forutsetningen være at det foregår en siling av ankene gjennom et eget ankeutvalg – slik lagmannsretten allerede praktiserer i straffesaker.
Når det foreligger en rettskraftig kjennelse, så er saken endelig avgjort. Da kan ikke saken tas opp på nytt på et annet grunnlag enn det som fremgår av asylintervjuet eller er påberopt under behandlingen i asyldomstolen.
I praksis innebærer dette et system ikke ulikt det som allerede er i Finland. Der kan alle klager på avslag på asyl bringes inn for en forvaltningsdomstol til endelig avgjørelse, og for alle praktiske formål stanser saken der. Systemet vil sikre en asylsøker med avslag full klageadgang, slik som i dag. Men det vil bli en vesentlig forenkling for staten ved at dagens UNE omdannes til en domstol som anses som førsteinstans. På den måten slipper vi en rekke unødvendige stevninger til tingretten. Det sparer både tid og penger for staten.
Asylsøkernes rettssikkerhet blir akkurat den samme som før, vedkommende får prøvd sin sak i to instanser, først UDI og deretter i asyldomstolen. Det blir høyst sannsynlig en raskere avgjørelse fordi asylsøkeren og eventuelle støttegrupper fratas muligheten til å fremme nye asylgrunnlag etter at UNE har fattet sitt vedtak, eller ta ut stevning for å få kjent et vedtak i UNE ugyldig. Det er slike ting som forsinker prosessen og påfører staten betydelige utgifter.
Prosessrisiko slår begge veier
Så lenge systemet nå engang er som det er, kommer Mustafas advokat, i likhet med Faridas advokat, godt sponset av støttegruppene, til å kjøre saken gjennom rettssystemet så langt det går, eller så langt pengene rekker.
Advokater er selvstendige næringsdrivende og er selvsagt avhengig av inntekter for å opprettholde virksomheten. En advokat har også plikt til å si fra dersom en klient vil kjøre en sak han sannsynligvis vil tape. Men hva gjør man ikke når klienten og eventuelle støttespillere insisterer, og har pengene som skal til? For det er jo alltid en teoretisk mulighet for at man når frem med en stevning, uansett hvor håpløst det i utgangspunktet ser ut. Det kalles prosessrisiko, og kan slå begge veier.
Men det er ikke bra om denne prosessen fratar Mustafa muligheten for å starte et nytt liv i Jordan med 750.000 kroner på konto. Den muligheten kommer neppe tilbake.