Av og til fanger man opp artikler i pressen som vekker interesse. Som når VG omtaler en dom avsagt av en av tingrettene på Østlandet som dømmer en mann til 4 år og 10 måneders ubetinget fengsel for grov vold overfor samboer og hennes to barn over en periode på 11 år. Og der de tre voldsofrene får til sammen 11,6 millioner i erstatning og oppreisning for det helvete de har gjennomgått.
Summen overstiger alt annet vi har hørt om. Ikke minst derfor ønsket vi å se nærmere på denne voldssaken.
Sannheten er verre
Den aktuelle tingretten var rask med å oversende dommen da vi spurte om å få den, men det ble presisert at den bare kunne gjengis i anonymisert form.
Akkurat det er det lett å forstå. Selv om fristelsen til å slå opp navn og bilde på gjerningspersonen har vært sterk. Meget sterk. Han har en åpen profil på Facebook. Men selvsagt anonymiserer vi voldsmannen for å beskytte hans ofre, mor og barn. De har lidd mer enn nok.
For de som umiddelbart tror at det er en av våre «nye landsmenn» som er gjerningsperson, så er det helt feil. Både gjerningspersonen og voldsofrene er etnisk norske og er bosatt i en middels stor by på Østlandet.
Vi har tidligere omtalt mange saker om familievold i nære relasjoner i innvandrermiljøer. Vi har også vært tilstede i domstolene når slike saker er behandlet og mye av det vi har hørt har vært så ille at vi har latt være å skrive om det. Likevel er denne saken den verste vi har kommet over. Det har vært slik at vi ikke har orket å omtale den. Flere av oss i HRS har vurdert å skrive om den, men så lagt den til side. Saken har derfor ligget i bero en stund. Av og til må ting synke litt før man finner ut hvordan man skal håndtere materialet.
Gjerningsbeskrivelsen i dommen er så grotesk at den ikke egner seg på trykk. De spesielt interesserte kan heller gå inn på lenken til VG. Ha da i bakhodet at også VGs journalist har lagt bånd på seg. Sannheten er verre. Mye verre.
Voldelig hele livet
Men noe skal vi likevel gjengi fra dommen. I stedet for å dvele ved gjerningsbeskrivelsen, velger vi i stedet å konsentrere oss om hvordan rettens sakkyndige beskriver gjerningspersonen.
Under etterforskingen oppnevnte retten de to sakkyndige, psykologspesialist Lervold-Skogstad og psykiater Møller, til å utrede tiltaltes tilregnelighet. Tiltalte er funnet å være strafferettslig tilregnelig og heller ikke ha andre mildere bevissthets- eller utviklingsforstyrrelser som kan virke straffriende eller straffreduserende.
I rapporten og under de sakkyndiges forklaringer i retten fremkom at tiltaltes handlinger og væremåte skyldes emosjonell ustabil og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Nevnte personlighetsforstyrrelser er dekkende for tiltaltes symptomer som også innbefatter trekk som paranoia, narsissisme, mangel på empati, mangel på anger, grandiositet, uforutsigbart og svingende stemningsleie med utøvelse av vold.
Retten slutter seg til de sakkyndiges vurderinger og er av den oppfatning at tiltalte har tydelige disharmoniske holdninger og atferd som omfatter flere områder som følelser, oppmerksomhet, måter å tenke på og forholde seg til andre på. Han er impulsiv og har manglende selvkontroll, er følelsesmessig ustabil med truende atferd og voldelige utbrudd, samt desperate bestrebelser for ikke å bli forlatt. Han har i retten også fremvist en kald likegyldighet for andres følelser med lav terskel for frustrasjon og aggressive utbrudd. Tiltalte har i retten opplyst å ha vært voldelig hele livet og har fremvist manglende evne til å oppleve skyldfølelse eller å lære av erfaringer. Tiltalte har en markert tendens til å gi andre skylden eller rasjonalisere den atferden som har brakt han i konflikt med samfunnet. Personlighetsforstyrrelsene har ikke betydning for hans tilregnelighet, men retten mener den er av stor betydning for tiltaltes generelle troverdighet…
Denne personen flyttet inn til en tilsynelatende velfungerende familie bestående av mor og to mindreårige barn. Da marerittet var over etter 11 år var de blitt påført en invaliditetsgrad på 30 prosent for mor og hhv. 54 prosent og 64 prosent for barna. Alle led av posttraumatisk stresslidelse og var blitt 100 prosent arbeidsuføre.
Hvorfor gikk hun ikke?
Jeg har ofte fundert på hvorfor enkelte – særlig kvinner – ikke bryter ut av slike forhold. Især etniske norske kvinner som er kjent med hvilke hjelpetiltak som alltid finnes i den kommunen de er bosatt. Hvordan en mor – som man må tro alltid setter sine barns sikkerhet først – likevel blir værende i 11 år. Et voldsoffer skal aldri gis skylden for hva som har skjedd, men man leter likevel etter en forklaring. I dommen finner vi en slags forklaring:
Det styrende for (mor) var redselen for at tiltalte skulle gjøre alvor av sine trusler om at han ville drepe henne og barna dersom de forlot han. Hun var av den oppfatning at ved å bli i volden var muligheten for å bli drept 80%, mens den ville være 100% dersom de forlot han. Hun var også redd for at barneverntjenesten ville ta fra henne barna dersom hun fortalte om volden. Hun var for øvrig så nedbrutt, hjernevasket, utslitt og redd av å leve i volden med tiltalte at hennes evne til å tenke rasjonelt og fjerne seg selv og barna fra tiltalte forsvant.
I dommen fremgår også at dette ikke var første gangen denne gjerningspersonen hadde vært voldelig mot kvinner. Tidligere samboere fortalte lignende historier, selv om de åpenbart hadde kommet seg noenlunde helskinnet ut av forholdet. Men om han hadde blitt straffedømt for det, sier ikke denne dommen noe om.
Hvordan skal man behandle slike personer? Formålet med straff er dels at gjerningspersonen skal få en reaksjon som står i samsvar med hva han har gjort, slik at han kommer på bedre tanker og ikke gjør det igjen. Og selvsagt at samfunnet generelt og voldsofrene spesielt skal beskyttes mot en presumptivt farlig person. Men hvis vi legger de sakkyndiges beskrivelser til grunn slik de er gjengitt ovenfor, så er dette en person som alltid har vært slik og som antagelig alltid kommer til å være slik – hva gjør vi da?
Forvaring
Etter en vurdering av tidligere rettspraksis faller retten ned på at 5 år og 6 måneder fengsel er «passende». Men retten uttaler også følgende:
Formildende er tiltaltes delvise erkjennelse. Selv om tiltalte har erkjent deler av forholdene, har han bagatellisert hendelsene, forholdt seg lettvint til dem ved å si at det hele var ment som en dårlig spøk, vært uanfektet, uten forståelse og sympati med de fornærmede og uten anger.
Det skal alltid være formildende i straffeutmålingen at den tiltalte erkjenner å ha gjort det han er tiltalt for. Men i det ligger implisitt at man skal ønske det ugjort og angre på det. Hvis man erkjenner handlingene, men bagatelliserer dem så bør ikke dette anses som formildende, men tvert i mot straffeskjerpende. Da har han ikke forstått hva han har gjort.
Det ble også ansett formildende at saken hadde blitt liggende i et halvt års tid. Dermed endte retten opp med en dom på 4 år og 10 måneder. I praksis er han da ute om 3,5 år og kan terrorisere nye kvinner. At gjentagelsesfaren er overhengende, burde det ikke være tvil om.
I saker som dette der vi har «tikkende bomber» som går fritt omkring, og som vil fortsette å gå fritt omkring etter at dommen er sonet, er ikke vanlig fengselsstraff tilstrekkelig. Det er statens forbannede plikt å beskytte oss alle mot dem. Derfor har Stortinget fastsatt regler om forvaring som kan brukes bl.a. i voldssaker der vanlig fengselsstraff ikke er nok.
En dom om forvaring inneholder gjerne en minimums- og en maksimumstid, men kan i prinsippet forlenges livet ut. Er man dømt til forvaring skal dommen revurderes hvert femte år. Har man ikke endret adferd, får man fem år til. Med de diagnoser de sakkyndige ga denne mannen kan det ikke være tvil om at noen endring i positiv retning er lite sannsynlig.
Her vil jeg rette en anklagende pekefinger mot aktor i saken, politiadvokat Jalal Khan. Hvorfor i all verden nedla han ikke påstand om forvaring? Vilkårene var så absolutt til stede. Så vidt jeg har forstått har den tiltalte bestemt seg for å anke dommen til lagmannsretten. Hvis saken tillates fremmet, så bør påtalemyndigheten rette opp denne feilen og nedlegge påstand om forvaring.
Gjerningsmannen har allerede ødelagt tre liv. Han må ikke få anledning til å ødelegge flere.