Det er vanlig å gjøre narr av nostalgien: Nostalgikere er gammeldagse, kjedelige, sentimentale, bakstreverske, de syns alt var bedre før. Nostalgikere er fiender av framskritt og ny teknologi, av nye moter, nye samlivsformer eller «nye» kjønn.
Et privilegium som vokser med årene
Men nostalgi kan ha en positiv funksjon. Noen ting var bedre før. Samfunnsutviklingen er ikke en rett strek oppover.
Nostalgi er per definisjon noe som kommer med årene, det er alderens privilegium. Barn og unge mangler sammenligningsgrunnlag, og for dem er det årene som ligger forut som gir næring til dømmer og visjoner – eller mareritt og angst. For eldre er det heller fortida som gir veiledning og grunnlag for optimisme eller framtidsfrykt.
Å lære av historien forutsetter at man har lært historie. Barn og unge bør derfor ikke få status som samfunnets veivisere, kloke koner og barrikadestormere. Ikke bare er hjernen mangelfullt utviklet inntil tidlig i tjueårene, de unge har ikke perspektiv på tida de lever i. Som fisken mangler de et ståsted utenfor det vannet de svømmer i. Hvem takler livet i en fangeleir best? De som fødes der, som ikke kjenner til friheten utenfor.
Avsløre hykleriet
Journalist og forfatter Lars Åberg (f. 1950) er en slik eldre, klok person. Han kan nettopp vite at mye var bedre i Sverige før – for han har levd i landet lenge.
Han kan også avsløre hykleriet til de som forsvarer det flerkulturelle samfunnet, for han kjenner sine liberale og tolerante landsmenn, og vet at mange av dem har flyttet bort fra den flerkulturen til bekjenner seg til i festtaler, og inn i homogene og trygge lokalsamfunn.Han vet at det er de ressursfattige som har blitt igjen i bydeler, byer og småsteder der innvandrere fra patriarkalske klankulturer i Afrika og Asia har satt sitt preg.
Og Åberg vet at svenskene er bereiste og åpne, deres frykt bygger ikke på misforståtte fordommer mot «De andre» – nei, det handler om at svenskene kjenner sitt nye samfunn, de ser, hører og leser om ubehagelige og farlige hendelser, skriver han i en interessant kronikk i Bulletin:
Frykten for det velkjente henter sin næring fra hverdagslige erfaringer, i skolen, i helse- og omsorgssektoren, i parken, ute på byen. Selv de som vil gi de sosiale problemene kun sosioøkonomiske forklaringer må erkjenne at utryggheten har økt – om problemene ikke hadde eksistert, ville man jo ikke trengt å lete etter årsaker. I det svenske samfunnet, som inntil helt nylig ble sett på som velfungerende og forutsigbart, så søker de som setter pris på mangfold ofte til boområder og skoler der man kan slippe unna mangfoldets negative konsekvenser.
Frykten for det fremmede finnes ikke lenger i opplyste, moderne stater, det er en klisjé som ikke dekker realitetene lenger; det handler om frykten for det skremmende.
Selvutslettende hybris
For Åberg er svenskene en nysgjerrig nasjon, som har tatt på seg «et nær overveldende integrasjonsprosjekt», motivert av en blanding av «overmot (hybris) og selvutslettelse».
Nei, svenskene står ikke fremmed for den globale verden, men kanskje de i økende grad er fremmed for seg selv, sitt samfunn og sin egen historie, undrer Åberg.
Nostalgisk? Ja, men på en opplysende, klok, tankevekkende måte. Nostalgi på sitt beste.
Illustrasjon: HRS