I forrige uke la regjeringen fram Perspektivmeldingen 2021.
De gamle får skylda
Den skal gi en pekepinn på hva Norges fremtidige økonomiske utfordringer vil innebære. Som den forrige meldingen, pekes det på at vi må jobbe mer og lengre, forvente mindre velferd og antakelig høyere skatter og avgifter. Vi har omtalt Perspektivmeldingen 2021 tidligere, og kritisert den for å mangle en god analyse av innvandringens negative konsekvenser og for at den legger for mye skyld på at vi får flere pensjonister. Det siste har finansminister Jan Tore Sanner fått sterk kritikk for før. Vi skrev:
Men det er taust om kostnadene ved innvandringen, ja, faktisk vil flere innvandrere bidra til mindre utgifter, hevdes det, uten at vi får vite hvilke type innvandrere det er snakk om. Deretter er det igjen pensjonistene som plasseres som syndebukker. Den samme syndebukken pekte Sanner ut i fjor, noe som førte til at folk raste mot statsråden.
Innvandring har (mye av) skylda
Også fagøkonomer er skeptiske. Minerva har snakket med Espen Henriksen, førsteamanuensis på BI ved Institutt for finansiell økonomi, om Perspektivmeldingen. Henriksen feller en nådeløs dom over arbeidet Finansdepartementet har gjort. Det finnes ikke holdepunkter for at innvandringen til Norge er gunstig for AS Norge:
I beste fall bruker Finansdepartementet faglig uholdbare metoder. Departementet presenterer ingen faglige argumenter basert på anerkjent metoder som skulle tilsi at «innvandring», slik den vi har hatt til Norge, er gunstig fra et statsfinansielt synspunkt, sier han.
Velferdsstaten nå går med underskudd, for å si det enkelt. Utgiftene er høyere enn inntektene. Da må enten utgiftene ned eller inntektene opp, altså velferdsytelsene må reduseres eller skattene øke. Denne problembeskrivelsen er simpelthen om «aritmetikk, ikke politikk», sier Henriksen til Minerva.
Å dekke inn underskuddet ved å importere flere i arbeidsdyktig alder, vil ikke hjelpe, sier økonomen:
Det baserer seg på samme logikk som et pyramidespill. Det er som at vi er ute en kald vinternatt på Tynset og fryser. Så kommer noen med samme faglige tyngde som Finansdepartementet og ber oss tisse i buksa for å bli varmere. Og uten å fortelle oss at vi vil bli enda kaldere. Når det skjer, vil svaret i henhold til «logikken» deres, bare være å tisse mer, sier Henriksen.
Fra et faglig økonomisk perspektiv er det dessverre helt forrykt. Det er en grunn til at moderne makroøkonomiske modeller utelukker pyramidespilløsninger.
Vi har også før referert til den svenske økonomiprofessoren Johan Eklund, som hevdet at vi legger for stor vekt på sysselsettingstall i debatten om innvandring og økonomi. Da overdrives graden av økonomisk integrering. Det er mange som er sysselsatte, men som ikke er selvforsørget. Disse belaster statsfinansene i betydelig grad.
Nesten ingen superinnvandrere
Henriksen påpeker at en innvandrerfamilie må betale mer i skatter og avgifter enn familien får igjen i form av offentlige tjenester og overføringer om de skal være til statsfinansiell nytte og ikke en ekstra byrde. Men det er urealistisk å legge til grunn at en innvandrer vil få høyere lønn enn gjennomsnittsnordmannen, ha høyere arbeidsmarkedsdeltakelse og lavere behov for trygdeytelser og mindre bruk av andre offentlige tilbud. Slike innvandrere blir gjerne omtalt som superinnvandrere: De kommer normalt fra vestlige eller industrialiserte land, de er ferdig utdannet ved ankomst, de jobber helt fram til pensjonsalder og reiser da tilbake til hjemlandet. Som vi skjønner: Dette er ytterst få personer, ikke innvandrere flest.
Det er et empirisk spørsmål som økonomer må regne på om innvandring er svaret på underdekningen og eldrebølgen framover, men regjeringen har ikke gitt noe troverdig svar i Perspektivmeldingen, mener Henriksen:
Perspektivmeldingens tabell 7.3 gir noen ansatser til svar. Tallene der indikerer at det bare er innvandrerfamilier fra vesteuropeiske land, Canada, USA, Australia og New Zealand som i forventning omtrent går i null og dermed er nærmest å være netto bidragsytere til fellesskapet. Innvandrere fra andre deler av verden får i forventning langt mer fra fellesskapet enn de bidrar. Tallene i denne tabellen viser at det er galt å hevde at «innvandring» er «gunstig fra et statsfinansielt synspunkt». Snarere enn å redusere inndekningsbehovet viser disse tallene at «innvandring» gir en betydelig økning i inndekningsbehovet og er svært ugunstig fra et statsfinansielt synspunkt.
Da Klassekampens vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes delte denne Minerva-artikkelen på sin FB-side, skrev han:
Og jeg som trodde det var intelligente fagfolk i Finansdepartementet. Så feil kan man ta. Dette er jo hårreisende.
Illustrasjon: HRS