Journalisten Lars Åberg ga boka om hjembyen Malmö den ironiske tittelen Framtidsstaden, med undertittelen: Om Sverige imorgon blir som Malmö idag, hur blir Sverige då? (2017). Svaret for den som leser boka, er åpenbart: Sverige blir ikke noe bra land i framtida om det blir som Malmö er nå.
Åberg ble født på 50-tallet, var tenåring på 60-tallet og samfunnsengasjert journalist på 70-tallet. Barna hans gikk – som den mest selvsagte ting – på den nærmeste offentlige skolen på 80- og 90-tallet. Det var ingen uniformerte vakter på sykehusene: «Vi stolte på at alt fungerte,» «vi kjente oss hjemme i det svenske», han levde i det mellom andre historikeren Lars Trägårdh har kalt «statsindividualismens tid»: En epoke der individets frihet var nesten grenseløst siden det var beskyttet av en sterk stat, som tok hånd om deg og beskyttet deg fra vugge til grav.
Anklager om at innvandrere møter strukturell rasisme møter Åberg med motpolemikk: Han mener Sverige preges av «strukturell velvilje». Offentlige penger har blitt pøst inn i diverse tiltak rettet mot innvandrermiljøet i Malmö, til liten nytte; Åberg går igjennom en rekke av dem i boka. I tv-serien møter vi også denne frenetiske tiltaksiveren: Kommunen tilbyr for eksempel gratis vekstkasser, slik at innvandrere kan dyrke sine egne grønnsaker – som kommunen tror de er vant til hjemmefra.
Sivilisasjonens tynne hinne
Serietittelen «Den tynne blå linjen» spiller nok på den berømte krigsfilmen «Den tynne røde linjen» («The Thin Red Line», 1998), men jeg assosierer vel så mye tittelen med formuleringen om at det er en tynn hinne som skiller sivilisasjon fra barbari og kaos. Det er som om tv-serien vil si: Det som holder Malmö sammen og volden nede, er ikke minst politiets tilstedeværelse. Blålys fra utrykningskjøretøyene viser sivilisasjonen i arbeid.
Vi møter alle slags vanlige (storby)forbrytelser: traficking, familievold, narkotika og annen rus, prostitusjon, selvmordsforsøk, ordensforstyrrelser.
Malmös innbyggere er med i filmen, ikke minst i form av twittermeldinger som flimrer over skjermen ved ulike scener. Det meste som formidles er av oppgitt, kynisk karakter. Budskapet som formidles fra publiken er at tilliten til politi og kommune er tynnslitt. Politiet er enten for slapt eller de er for brutale.
Med allestedsnærværende mobilkameraer er politiet sårbar – små feil kan ende i skandaler. Å kontrollere sitt temperament er viktigere enn noensinne som politi. Det får tv-serien godt fram.
Det er litt Gotham City-light over Malmö i denne tv-serien, og det er lett å tenke seg at innbyggerne kunne ønske seg en Batman.
Men Batman finnes ikke i denne serien. Det er ingen superhelter er å se.
Politifolk er vanlige folk med feil og utfordringer
Politibetjent Sara fra Umeå i Nord-Sverige er et ungt gudsord fra landet, kastet inn i en brutal og kaotisk storby. Hun er et edelt, godhjertet menneske, synger i kirkekor, og vil gjerne hjelpe mennesker i nød. Sara tar med seg jobben hjem om kvelden, også bokstavelig, i og med at en narkoman jente fra en voldelig familie får lov til å sove over i leiligheten hennes. Hun er satt opp med en mer erfaren partner, Magnus. Han på sin side har en narkoman søster, og prøver seg på tinder, med komiske og søte nederlag.
Andre vi møter av politifolk er single Leah, med en jødisk morfar, Jurek, temperamentsfull innehaver av en liten dagligvare som utsettes for trakassering av en mobb. Hun kjører med innsatsleder Jesse, en kostelig fyr, han er separert fra sin kone, men nekter å innse alvoret; han tror det er midlertidig.
Siktemålet for serieskaperne er å skildre politihverdagen, og basert på de tre episodene jeg har sett, lykkes de særdeles godt.
Neuding: Sveriges forfall er tragisk
Men serien skildrer også hele samfunnet i Sveriges tredje største by, som har gjennomgått store forandringer til det verre.
Paulina Neuding, sjefredaktør i den nye borgerlige nettavisen Bulletin, og datter av jødiske foreldre som flyktet fra Polen til Sverige i 1968, mener at Sverige har mislyktes med å hindre kriminaliteten fra å utvikle seg i de innvandrertette områdene, områder som hun selv vokste opp i.
Til Minerva sier hun:
Da mine foreldre kom til Sverige, var det idyllisk sammenlignet med det de opplevde i Polen. Men det var også idyllisk sammenlignet med i dag – kriminaliteten har utviklet seg i løpet av min levetid. Det er en tragedie. At man har latt et land gå i den retningen, har gått veldig inn på meg.
Hun forteller at der hun selv vokste opp, i Sollentuna, finnes et område der foreldre sier de ikke tør å slippe ut barna på gaten.
– Unge gutter raner hverandre. Det er et land jeg ikke kjenner meg igjen i (mine uthevinger).
Terningkast seks
Kritiker Jan Zahl i Stavanger Aftenblad er overbegeistret og gir serien terningkast 6:
Men gjennom desse politifolka møter me også den verkelege verda – svenske tilstandar anno 2021 – på ein måte eg knapt har sett før. Det er overtydande, nyansert, tragisk, morosamt, aktuelt. For når politipatruljane blir kalla ut på oppdrag møter dei – og dermed me – alt det brennbare og kompliserte som pregar vår tid. Ei stor innvandrarbefolkning, fordommar, idealisme, integreringsproblem, kulturkonfliktar, utanforskap, psykiatri, familievald, sosial naud, terrorisme, frykt, narkotika, velmeinande tiltak, fånyttes forsøk.
Tiltredes!
«Den tynne blå linjen» («Tunna blå linjen»)
Premieren på NRK TV var søndag 24. januar
(Illustrasjonsbilde: skjermdump fra Trailer NRK)