Årlig kaster namsfogden i Oslo, Asker og Bærum ut 1.000 mennesker av boligene de bor i.
Det er dramatisk for dem det angår, det er enkeltskjebner bak hver eneste utkastelse. Mennesker i bunnløs fortvilelse, ressurssvake mennesker på kanten av livet, på kanten av avgrunnen. Det er rus, psykiatri, voldsproblematikk og økonomiske problemer i alle saker der mennesker ikke klarer å betale for seg over så lang tid at de til slutt kastes ut av boligene med makt. Deretter er det hospits, gata, en tilfeldig sofa eller fengsel for mange.
Det er et begredelig liv og en forferdelig skjebne for rundt tusen mennesker årlig. Noen snille, noen kjipe, noen norske, noen utenlandske.
Men de har heller ikke ressurser eller nettverk til å bestille fullt presseoppbud, ei heller ressurser til å ordne opp i økonomisk uføre. Ingen bryr seg, mediene snur ryggen til. Det samme gjør du og jeg, ingen fakkeltog og kronerullinger.
Tårer på TV
I motsetning til i disse begredelige skjebnene, tjener Mohamed Jama og familien over grensen for å kunne ha rett til kommunal bolig. Kommunen har fattet vedtak om oppsigelse av leiekontrakten, slik at familier med langt mer presserende behov for hjelp på leiemarkedet kan få tak over hodet. Mohamed Jama har klaget og fått nei. Familien har visst i månedsvis at de måtte flytte. Men Jama har klaget igjen, og TV2s vinkling er at den stakkars familien ikke har fått behandlet klage nummer to.
Med TV2 som mikrofonstativ får Jama fortelle om sin grufulle opplevelse da namsfogden kastet familien ut av den kommunale leiligheten de hadde bebodd i ti år. Effektene var på plass; gråtende mor, uniformert politi, historier om minusgrader, barn som måtte avbryte hjemmeskole, diabetes og koronatider. Og trangboddhet, selvsagt. Nå blir Jama og familien enda mer trangbodd, for de nekter å bo på hospits og drar heller til familie.
I overkant av ett døgn etter det ble kjent at Mohamed Jama og familien ble kastet ut av sin kommunale bolig på Tøyen i Oslo, har støttespillere klart å samle inn rundt en million kroner til støtte for familien, rapporterte VG søndag ettermiddag.
Kampanje-journalistikk
Når TV2 opererer som politisk aktør, har det konsekvenser. Ikke bare får Jama gråte på TV og appellere til et vell av følelser, TV2 henter også inn Bjarte Breiteig i Tøyenkampanjen, som får fortalt hvor skrekkelig det er at Jama og familien kastes på gaten. Det hjelper lite med en innhentet kritisk røst som får si noen ord aller nederst i følgeartikkelen. Agendaen er klar: Oslo kommune er et ondskapsfullt organ som ikke tar hensyn til mennesker i nød.
SVs hijabkledde Marian Hussain får også profilert seg på saken.
– Det burde ikke være mulig å kaste folk ut under denne sosiale nedstengingen. Da skal man holde seg hjemme og holde avstand og da må vi også følge det opp med å ikke kaste folk ut, sier hun.
Som en liten fotnote får bydelsdirektør Tore Olsen Pran forklart at Gamle Oslo følger regelverket for utkastelse som byrådet i Oslo har vedtatt.
Han viser til at gamle Oslo har rundt 3000 husstander som er vanskeligstilt på boligmarkedet, og at det er kø på kommunale boliger.
— Jeg ser godt at det er utfordrende for familien, men det er altså slik at det er veldig mange som står uten bolig i bydel gamle Oslo, og vi må prioritere de som er mest vanskeligstilt og tilfredsstiller kriteriene, sier bydelsdirektøren.
Han påstår at bydel Gamle Oslo har tatt hensyn til at det er barn med spesielle behov i familien og at det er ungdommer på hjemmeskole.
— I gamle Oslo er det familier som har langt større utfordringer, sier han.
Han påstår altså at det er noen som har det vanskeligere enn folk med inntekt over inntektsgrensen. Jada, TV2, det er en påstand. Men det er en sann påstand. Han stadfester et faktum.
Kampanjejournalistikk er noe av det aller mest ansvarsfraskrivende medier kan bedrive. De kan appellere til alle menneskers gode, inkluderende følelser ved å filme triste fjes og høre om «den vonde tiden», og samtidig kan mediene så tvil om både lovanvendelsens gyldighet og hvorvidt både kommune og politi er onde aktører som er ute etter å plage uskyldige. «Bare 15.000 kroner over grensen for å ha rett til kommunal bolig» skriver TV2, som om de ikke forstår at en grense faktisk er en grense, og at den må gå et sted. Alt under er under, alt over er over. At Jama lover å kjøre mindre taxi for å holde seg under inntektsgrensen, endrer ikke det faktum at grensen er trukket – og at mange andre befinner seg milelangt under den samme grensen.
Spørsmålene som ikke stilles
Det finnes en rekke spørsmål TV2s utsendte kunne stilt for å belyse problematikken fra flere sider – for den har flere sider. For det første er ordningen med kommunal leiebolig ment å være et midlertidig tilbud. Tiden i kommunal bolig skal brukes til å planlegge hvordan du skal bo på egen hånd i fremtiden, heter det på Oslo kommunes boligsider. Det ville vært å forvente at en journalist stilte i alle fall noen av spørsmålene her:
- Hvor lenge har dere visst at familien burde finne et annet sted å bo?
- Hvorfor fortjener du og din familie kommunal leilighet når dere tjener nok til å leie på det ordinære leiemarkedet?
- Hvorfor bor dere i kommunal bolig i ti år når dere har fast inntekt, vel vitende om at kommunale boliger er et tidsavgrenset tilbud?
- Hvorfor må dere bo i Oslo sentrum?
- Hvorfor har dere ikke forsøkt å leie noe annet i tiden som har gått siden oppsigelsen kom i posten?
Men ingen kritiske spørsmål stilles. TV2 vil ikke. De vil selge en historie om en ublid skjebne, for slike går oftest godt og skaper stort engasjement blant den delen av befolkningen som ikke ønsker å fokusere på annet enn det de ser rett foran seg, og som hevder at lovanvendelse er kynisk.
Vi kjenner også de «vanlige» unnskyldningene: barna. De fem barna har så sterk tilknytning til området, skolene, venner. De fem barna har det ene eller andre, sykdom er ikke uvanlig. Dytt barna foran, og det fremstår som hjerterått for de fleste. Barna er for øvrig 9, 16, 17, 20 og 21 år.
Har hatt lang tid
Sannheten er at familien Jama har hatt lang tid på å ordne opp selv. Men familien Jama vil ikke ordne opp. De vet at de sitter med «gode kort» på hånden. Det er bredt engasjement mot stigmatisering, og her har de alt å vinne på å spille offerkortene riktig.
Hvor mange måneder som har gått siden de fikk vite at de måtte finne et annet sted å bo kan vi ikke vite med sikkerhet, men oppsigelsestid er i utgangspunktet minimum tre måneder. Dersom leietaker ikke oppfyller forpliktelsene etter leiekontrakten og nekter å flytte etter at kontrakten er hevet eller leietaker er sagt opp, må utleier, Oslo kommune, sende begjæring om tvangsfravikelse for å iverksette en prosess med å få leietaker kastet ut. Den tar tid.
Siden en slik opplevelse er dramatisk for de involverte parter, er dette regulert gjennom Tvangsfullbyrdelsesloven. Dersom leietaker nekter å flytte, kan utleier begjære utkastelse.
Når fristen har utløpt vil namsmannen eventuelt iverksette utkastelse, og både leietaker og utleier vil bli varslet om hvilken dato dette skal skje på. Har leietaker flyttet frivillig innen fristen, vil namsmannen skifte lås på døren. Dersom leietaker ikke har flyttet sørger namsmannen for at leietaker må fjerne seg fra utleieboligen. Leietaker får frist til å hente eiendelene sine, dersom disse ikke er fjernet allerede. Skulle leietaker ikke hente disse innen den satte fristen, vil de bli fjernet for leietakers regning, oppsummerer husleie.no, og også Oslo kommune må forholde seg til dette lovverket.
– Da corona-pandemien kom, stanset vi en stund alle utkastelser som det ikke var tvingende nødvendig å gjennomføre. Enkelte utleiere har nok i en periode også vært flinke til å ha en dialog med leietakere som har betalingsvansker. Over et par måneder fikk vi derfor færre nye saker inn. Nå i juli ser det ut som vi har fått noe flere saker enn i juli i 2019. Det kan være tilfeldig, men skyldes antakelig mest at noen store aktører har hatt saker de har «sett an litt»– de kunne fremmet begjæringen før, men har først nå sendt saken til namsmannen.
Bingo
Nå er det imidlertid ingen ventetid på utkastelser, forklarte Alexander Dey, Namsfogden i Oslo, Asker og Bærum til Finansavisen i august 2020.
– Nå som postomdelingen er blitt tregere, må en nok beregne at det kan ta rundt 8 uker fra namsmannen får begjæringen og til vi «står på døren». (…) Er boligen eller lokalet fullt av inventar, må en påregne at det går ytterligere tid til håndtering av dette, saksøkte får en frist til å gjennomføre tømming.
Familien Jama har spilt bingo med befolkningens tillit, kommunens legitimitet og sin egen troverdighet som innsats. Taperen i saker som denne er ikke bare samfunnet, som mates med historier om at loven er urettferdig; det er ikke minst folk uten inntekt som må fortsette å stå i boligkø. Vinneren – med full bingopott – er familien Jama, som kan cashe inn en million for å gråte på TV.
Vi må slutte med dette manipulerende tøvet. Likhet for loven er noe venstresiden er for i navnet, men aldri i gavnet når hudfarge kommer inn. Vi er lettlurte, naive og alt annet enn fargeblinde når vi kjøper historier som dette.
Illustrasjonsfoto: HRS