Det manglet ikke på kritikk fra de pene salonger da Hege Storhaug publiserte Islam. Den 11. landeplage (2015), der mange av «kritikerne» slo hardt ned på Storhaugs dystre spådommer om Frankrike. Ikke minst var et gjentakende argument hvor lite robust europeisk kultur og demokrati er i Storhaugs optikk. Med andre ord mente de som hevdet å vite bedre at bokas budskap og forfatteren burde plasseres i en slags kategori som «spinnvill alarmist». At Landeplagen traff folket, den solgte nærmere 50.000 eksemplarer, sier vel noe om den stadig økte avstanden mellom de som vil tilhøre eliten og livet folk lever.
Aftenpostens medarbeider i Paris, Vibeke Knoop Rachline, har en tung CV. Hun er utdannet i språk ved prestisjetunge Sorbonne i Paris (fransk, engelsk, norsk), jus og sosialøkonomi. Gjennom årene har hun vært frilanskorrespondent for Dagbladet og nå Aftenposten. Rachline kan vanskelig fordømmes i de pene salongene for å være en alarmist. Hun fremstår langt mer som en faktaorientert realist – med en viss avstand til de offentlige debatter som er «anerkjent» i norsk offentlighet. I Norge har islamister, og deres medløpere, omdefinert islamkritikk til «hatprat» – hvis ikke de «intellektuelle ekspertene» har anerkjent avsenderen.
Det kan derfor være at Rachline selv ble overrasket over hvor betent hennes kommentar i Aftenposten 11. februar, med tittelen «Islamismen har fått vokse i altfor mange år allerede», egentlig er her på berget.
Ingen vei tilbake
Frankrike har nettopp vedtatt en omfattende tiltakspakke rettet mot politisk islam. Ingen andre land i Europa er i nærheten av å ta den islamske tyren ved hornet som Frankrike nå gjør, etter at landet har blitt utsatt for mer terror enn noe annet land i Vest-Europa de siste årene. Frankrike lider også under at islamister har overtatt flere og flere såkalte «tapte territorier» der myndighetenes makt og republikkens verdier er satt til side.
Storhaug gikk gjennom det islamske bildet i Frankrike i 2015. Hennes konklusjon, ikke minst etter å ha lest om de mange unge muslimene – kalt «radikal generasjon» i en regjeringsbestilt rapport sommeren 2015 – som har snudd ryggen til franske verdier, var som følgende:
Fremveksten av aktive sympatisører for Den islamske staten, de unges avvisning av den franske samfunnsmodellen, og at myndighetenes autoritet og maktmonopol i les banlieus (forstedene til storbyer, red.) er spilt utover sidelinjen, tegner et bilde av en republikk i krise. Jeg har lagt meg i selen for å finne tegn som peker i retning av at tilstanden vil snu i en positiv retning. Jeg mislyktes radikalt.
Konklusjonen er at man må tvinge seg inn i et imaginært optimistisk hjørne for å tro noe annet enn at krisen vil eskalere, særlig i franske storbyer som Marseille. Spørsmålet nå synes å være følgende: Hvor lenge vil republikken makte å opprettholde en overordnet kontroll over befolkningen?
Jeg mener således at Frankrike har nådd et «point of no return». Radikal generasjon blir republikkens bane.
I dag kan vi slå fast at president Macron i fjor kom til samme erkjennelse – og akter å gjøre noe med kunnskapen han har ervervet, men å styrke republikkens sentrale verdier vil bli særdeles krevende når helt andre verdier nå har befestet seg i sentrale miljøer. Det må altså stakes ut en helt ny kurs for landet.
Bevæpnede vakter i klasserommet
Vibeke Knoop Rachline referer i Aftenposten-kommentaren til læreren Didier Lemaire. La oss da ha Samuel Paty-drapet i bakhodet. Lemaire har undervist i filosofi i 20 år, og kjenner byen Trappes ved Paris, en by som de senere årene, ifølge Knoop Rachline, har «utvikle seg til en islamistisk høyborg».
Trappes sendte flest fremmedkrigere til Syria i forhold til folketallet i hele Europa. Svært få kvinner tør å gå uten hijab.
Det var nettopp Paty-henrettelsen som fikk Lemaire til å skrive et åpent brev til franske myndigheter, der han kritiserte dem for «manglende handling overfor politisk islam», skriver Knoop Rachline: «Resultat: Han har nå bevæpnede livvakter i klasserommet».
Bevæpnede livvakter inne i klasserommet i Vest-Europa, nærmere bestemt Frankrike i 2021.
Lemaire sa også til nederlandsk fjernsyn at «Det er ikke mye tid igjen. Mange barn blir oppdratt til å hate Frankrike. Vi er ikke langt unna et scenario som i Algerie, og vi lever ikke lenger i fred. Det er nødvendig med eksepsjonelle lover rettet mot fienden og bare den».
Rachline fortsetter nådeløst slik: Dette er dagens Frankrike og bakgrunnen for president Emmanuel Macrons lovforslag «for å styrke republikanske verdier» mot separatisme. For islamistenes mål «er å innføre sharia i Frankrike».
Andre land kan lære
Rachline estimerer dem muslimske befolkningen til åtte millioner, et estimat HRS også har fremmet de siste årene, hvilket utgjør hele 12 prosent av Frankrikes befolkning. Men – selvsagt – ikke alle er islamister. Utfordringen er at man nødvendigvis ikke kan vite hvem som er hva. Det typiske fra naboer, kolleger og andre når noen har gjennomført eller forsøkt gjennomføre et terrorangrep, er jo forskrekkelse, for han var jo så «hyggelig og omgjengelig».
Rachline peker på en forfatter av algerisk opphav, Kamel Daoud, som støtter Macrons nye lov mot islamisme. Daoud sier rett ut at han ikke tror på en «reform av islam» i muslimske land. Faktisk mener han noe så oppsiktsvekkende at en «reform av islam er umulig i muslimske land».
Han skriver: «Frankrike har alt for å definere en fremtid for denne religionen: en stor muslimsk befolkning, en dyp krise mellom forskjellige identiteter, et martyrstempel etter terrorismen, en status som mål for internasjonal radikalisme og en stat som vil bort fra skyldfølelsen for kolonialt hukommelsestap.»
Det er da Rachline viser sitt mot og intellektuelle styrke. Hun kommenterer Daoud slik:
Hvis det ikke er for sent. Islamismen, ikke islam, har fått vokse i altfor mange år allerede. Og så lenge får den hjelp av en økonomisk og sosial krise. Det er noe å lære for andre land. Ikke la den slå røtter før de ikke lenger kan røskes opp.
Denne kommentaren og konklusjonen bør Stortinget, regjeringen og alle andre ta på høyeste alvor. Men kjenner vi politisk ledelse rett, velger de å vente like lenge som Frankrike før de tvinges til handling. Og da er det i ånden til realpolitikkens far, Machiavelli, som regel for sent: Røttene har fått vokse seg så dype at de ikke lar seg kappe av med legitime demokratiske metoder.
Igjen kan vi konstatere det som tegner seg som ganske åpenbart: HRS, denne gangen gjennom Storhaugs brede islamkunnskap, ligger forut for sin tid. Så da får vi bare vente på nye skyllebøtter, mens islamistene i fred og ro bygger opp enda større forakt for våre frihetsverdier.