Farida og hennes familie har etter seks år i Kabul i Afghanistan nylig mottatt beskjed fra sin advokat, Arild Humlen, at Høyesterett ikke har funnet noe galt ved Utlendingsnemnda (UNE) sitt vedtak om at de ikke får opphold i Norge. Det er da for alle praktiske formål endelig avgjort at de ikke kan komme tilbake til Norge og Dokka, der de var bosatt i over fire år. Nå er det «Mustafa-saken» som opptar mediene.
Mustafa kom som 6-åring til Norge med fire søsken og en mor som løy om sitt jordanske statsborgerskap. På urettmessig grunnlag fikk de flyktningstatus i Norge. En status som utløste all mulig støtte fra NAV og Asker kommune, der familien ble bosatt. Hvor mye mors løgn har kostet skattebetalerne, har lite for seg å regne ut. Det er uansett et tosifret millionbeløp.
Mustafa er ikke den eneste. Vi bruker årlig milliardbeløp på såkalte EMA – enslige mindreårige asylsøkere, men for noen er ikke det nok. I dag, 23. februar, skal Stortinget behandle et såkalt dokument 8 forslag fra SV, der det under henvisning til Mustafa-saken blant annet foreslås at:
Stortinget ber regjeringen stille alle retursaker som gjelder lengeværende asylsøkende barn, i bero frem til det er gjennomført en gjennomgang av Utlendingsnemndas praksis i disse sakene, herunder om barnets beste, barnets oppholdstid og humanitære hensyn vektes i tråd med lovgivers intensjon. Sakene som stilles i bero, må inkludere personer med lang oppholdstid som har fylt 18 år etter 1. januar 2019
Her skal det altså nedsettes et utvalg som skal gå gjennom alle sakene i UNE for å sjekke om «barnets beste» er tatt tilstrekkelig hensyn til.
Selvsagt har barn som vokser opp i Norge det stort sett bedre enn barn i de land som produserer asylsøkere, dvs. Nord-Afrika, Midtøsten og Afghanistan. Men det innebærer ikke at vi er forpliktet til å ta oss av barn som foreldrene sender til – eller etterlater, som tilfelle var med Mustafa – i Norge.
Hva er historien bak Mustafa Hasan
La meg først rekapitulere hva som skjedde da Mustafa kom til Norge sammen med sin mor, Samar Hasan og hennes fem barn, i 2008. Hun hevdet da at hun var statsløs palestiner fra Vestbredden og hadde flyktet grunnet den vanskelige situasjonen der. På bakgrunn av hennes forklaring, som UNE ikke fant grunn til å tvile på, ble hun og barna innvilget oppholdstillatelse og status som flyktninger med de velferdsytelser som følger av dette.
I 2012 ble det ved hjelp av den norske ambassade i Amman avdekket at mor og samtlige barn ikke var statsløse palestinere, men borgere av Jordan. Dette ble grundig gjennomgått av UNE i redegjørelse av 03.12.20. Oppholdstillatelsene til hele familien ble naturlig nok trukket tilbake, og Samar Hasan ble dessuten politianmeldt for å ha oppgitt uriktige nasjonalitet da hun søkte asyl.
Ved Oslo tingretts dom av 13.02.13 ble hun dømt til 90 dagers fengsel, hvorav 60 dager ble gjort betinget. Hun ble også anmeldt av NAV for å ha gitt uriktige opplysninger og derved uberettiget ha mottatt barnetrygd. Mor fikk dessuten kontantstøtte som følge av at hun fødte en datter etter at hun kom til Norge. HRS er ikke kjent med utfallet av den saken.
Tilbaketrekkingen av oppholdstillatelsene utløste en rekke begjæringer fra familien om omgjøring til UNE, som alle ble avslått. Saken ble deretter bragt inn for domstolene. Ved dom av 13.12.17 stadfestet Borgarting lagmannsrett UNEs vedtak om å trekke tilbake oppholdstillatelsene for familien.
Samar Hasan forlot Norge frivillig i 2017 sammen med tre av sine barn. En av hennes sønner fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, mens Mustafa har fått midlertidig oppholdstillatelse slik at han kan få fullført videregående skole i Asker. Deretter må også han forlate landet.
SVs «alarm»
Dette er bakgrunnen for SVs forslag om at alle retursaker som gjelder lengeværende asylsøkende barn skal stilles i bero i påvente av en gjennomgang av UNEs praksis i denne type saker.
SVs forslag kan vanskelig forstås på annen måte enn at de ønsker å profilere seg på en enkeltsak som har vært gjenstand for omfattende medieomtale, især i Budstikka, lokalavisen for Asker og Bærum. Det er ikke mange saker som har vært så grundig behandlet i UNE som denne, med et mulig unntak for saken om Farida og hennes familie. Borgarting lagmannsrett har i sin meget grundig dom om Mustafas familie, ikke funnet noe å sette fingeren på når det gjelder UNEs saksbehandling.
En av SVs forslagsstillere, Karin Andersen, hevder i Budstikka den 22.02.21 at «toppjurister» har slått alarm om at Norge bryter sine forpliktelser, både etter barnekonvensjonen, flyktningkonvensjonen og den europeiske menneskerettskonvensjonen, når det gjelder behandlingen av såkalt «lengeboende asylsøkende barn».
Hva som skal til for å anses som «toppjurist» hos SV fremstår som uklart. La oss heller se på hvem dette er, og hva de har uttalt.
Asyladvokatene og menneskerettigheter
I et notat av 02.02.21 har en rekke advokater som driver med asylsaker, ledet av asyladvokaten Arild Humlen, fremsatt en rekke påstander som dels er direkte feil. Jeg vil i det følgende kommentere de enkelte punkter i asyladvokatenes notat.
Som medlem av FNs Sikkerhetsråd har både den norske FN-ambassadøren og den norske utenriksministeren framholdt to sentrale oppgaver som Norge som medlem skal prioritere og fremme i rådet: Respekt for menneskerettighetene og styrking av folkeretten. Vi ønsker derfor å løfte frem alvorlige mangler i utlendingsforvaltningens rettsanvendelse som Stortinget må gjøres kjent med for å få korrekt, nyansert og grundig informasjon.
Men EMK (Den europeiske menneskerettskonvensjon) er allerede inkorporert i norsk lov gjennom Menneskerettsloven av 21.05.99. Den følges selvfølgelig av utlendingsmyndighetene dvs. UDI og UNE. Det finnes helt klart tilfeller der domstolene har vært uenige med UNE i hva som skal til for å konstatere brudd på menneskerettighetene, her er det tolkningsforskjeller, dette er ingen eksakt vitenskap.
Men å hevde at det er alvorlige mangler i utlendingsforvaltningens rettsanvendelse fremstår ubegrunnet. Det kan like gjerne være i Oslo tingrett at manglene finnes. Det er tross alt i UNE at kompetansen på norsk utlendingsrett finnes – ikke hos tilfeldige tingrettsdommere.
«En armlengdes avstand»
Når asyladvokatene påberoper seg brudd på folkeretten, så minner jeg om at det som kalles folkerett kun regulerer forholdet nasjonstater imellom og ikke er inkorporert i norsk lov.
Det er grunn til å nevne at når det gjelder etterlevelse av internasjonale rettsforpliktelser, er det staten v/regjeringen som er ansvarlig og ikke underliggende organ. Det er derfor ikke tilstrekkelig eller akseptabelt rettslig sett, at staten viser til at det har vært foretatt behandling av en sak i UDI (Utlendingsdirektoratet) eller UNE (Utlendingsnemnda).
Asyladvokatene er selvsagt fullstendig klar over at UDI er et forvaltningsorgan underlagt Justisdepartementet, og at de derfor kan instrueres av politisk ledelse. UNE derimot er et domstolsliknende organ som ikke kan instrueres av politisk ledelse i enkeltsaker, det kan bare gjøres ved endringer i lov og forskrift. UNE har som oppgave å behandle klager over vedtak fra UDI når det gjelder utlendings- og statsborgerloven, og ble etablert i 2001 nettopp for at politikerne skulle ha «en armlengdes avstand» fra behandlingen av klagesaker.
Stortinget kan når som helst avvikle UNE i sin nåværende form og etablere en ny klageordning over vedtak fra UDI. Det kan godt tenkes at det er fornuftig, HRS har f.eks. fremmet forslag til det her.
Økonomisk evne
Videre heter det i asyladvokat-notatet, eller i SVs tolkning: «toppjuristenes alarm».
At forvaltningen utøver en korrekt og folkerettslig lojal rettsanvendelse på utlendingsrettens område er svært viktig, fordi utlendinger og flyktninger generelt står uten evne til å søke beskyttelse hos domstolene. De færreste har økonomisk evne til å be om rettslig overprøving, da det generelt kun tilbys noen få timers fri rettshjelp. Uten innsamling av midler i regi av støttegrupper eller lignende, ville det knapt ha vært mulig å få prøvd selv de mest prinsipielle spørsmål for retten på dette området.
Spørsmål om en utlendings rett til oppholdstillatelse i Norge er i utgangspunktet en forvaltningsavgjørelse. Det er derfor ingen selvfølge at staten skal betale for juridisk bistand i slike saker.
Advokatbistand ved behandling av utlendingssaker i UDI og UNE er likevel innvilget etter fastsatte satser i den såkalte Stykkprisforskriften, som bl.a. fastsetter faste satser for juridisk bistand til utenlandske borgere som søker beskyttelse. Der disse ikke strekker til, finnes det i forskriften unntaksbestemmelser som hjemler tilleggsbevilgninger.
For utenlandske borgere som ønsker prøvd lovligheten av et avslag fra UNE for domstolene, er det heller ingen selvfølge at de skal ha rett på fri rettshjelp. Fri rettshjelp gis bare innenfor noen saklig begrensede områder og reguleres av Rettshjelploven. Erstatning etter vold og trafikkulykker omfattes heller ikke. Det gir liten mening at utenlandske borgere skal få utvidet sin rett til gratis advokathjelp mens svært mange norske borgere ikke har slik rett.
Invitasjon om dumping av barn
Etter dommer på ugyldighet i flere saker i årene 2008 – 2011 som omhandlet barn med lang oppholdstid, utviklet Stortinget/regjeringen et regelverk som i sterkere grad vektla barns tilknytning til Norge og barns sårbare posisjon. Regelverket var en innarbeidelse av rettsforpliktelsene i FNs Konvensjon for barns rettigheter. Arbeidet med «Lengeværende barn» i 2012 – 2014 resulterte i nye rettsnormer med veiledende forarbeider. I 2014 måtte Stortinget gripe inn i behandlingen av lengeværende barn, og i 2017 i sakene til enslige mindreårige asylsøkere, fordi forvaltningens praksis var strengere enn hva stortingsflertallet ønsket. Vi ser i dag at utlendingsforvaltningen – uten klar hjemmel eller politiske vedtak – fortsatt ikke respekterer godt nok de føringene som Stortinget la inn i det nye regelverket (jfr. Utlendingslovens §38). Innvandringsregulerende hensyn anføres nå gjennomgående som grunnlag for å fravike den vekt Stortinget besluttet å gi barns tilknytning og sårbarhet i avveiingen, som igjen strider med FNs Barnekonvensjon.
Det er Stortinget som fastsetter lovene, og domstolene som etter hvert utvikler en rettspraksis som følges av UDI og UNE. Avslag på oppholdstillatelse, evt. tilbaketrekking av oppholdstillatelse grunnet innvandringsregulerende hensyn, anføres bare av UDI/UNE der det avdekkes uriktige opplysninger eller falsk dokumentasjon fra utlendingen. Da vil avslaget også omfatte medfølgende barn, jfr. saken om Mustafa.
Dersom barn likevel skulle få opphold på selvstendig grunnlag ville det fremstå som en invitasjon til utenlandske foreldre til å etterlate barn i Norge, for senere å søke oppholdstillatelse på bakgrunn av familiegjenforening etter at barnet (ungdommen/ung voksen) har fått selvstendig oppholdstillatelse.
Utlendingslovens §38 (opphold på humanitært grunnlag) som nevnes er forøvrig fra lovgiver ment å være en snever unntaksbestemmelse som bare skal benyttes i helt spesielle tilfeller der disse faller utenfor hovedbestemmelsen i §28 som regulerer vilkårene for asyl i Norge.
Feilaktig fremstilling
Utlendingslovens § 3 fastslår at rettigheter regulert i internasjonale konvensjoner har forrang overfor norsk lov og praksis, dersom disse gir utlendingen en bedre rettighetsposisjon. Vi registrerer at dette nå ikke alltid respekteres av UNE og UDI. Norge er dømt for å krenke Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) i flere saker, og flere saker er nå under behandling i EMD (Den europeiske menneskerettsdomstolen). EMD har bl.a. fremhevet at dersom utenlandske barn har fått en selvstendig tilknytning gjennom opphold i Norge, skal ikke barna nødvendigvis identifiseres med foreldrenes handlinger. Tilknytningsfaktoren betinger en konkret vurdering hvor barnets beste skal hensyntas. EMD har i Butt-saken mot Norge (2012) slått fast at dette også gjelder personer som har fylt 18 år, såfremt de som barn er blitt etterlatt i Norge uten foreldre.
UDI og UNE foretar alltid en konkret vurdering av den enkelte sak. Det er feil når det gis inntrykk av at EMD generelt har pålagt Norge å gi opphold til personer over 18 år som ble etterlatt her av sine foreldre. Hver sak må vurderes for seg.
Skal asyladvokaten bestemme?
UNE anvender dessuten en prosessform som ikke ivaretar rettssikkerheten. Hele 95% av sakene er blitt avgjort av nemndleder alene (71%) eller kun av sekretariatet (24%). Dette er en omgåelse av lovens ordning om at der hvor det foreligger tvil om faktiske eller rettslige spørsmål av betydning for resultatet, skal det innkalles til ordinært nemndmøte med minst 3 medlemmer. Selv i saker hvor en asylsøker har vunnet frem i domstolene, ser vi i dag at en nemndleder beslutter et nytt vedtak alene, selv om det da beviselig er grunnlag for tvil.
Det er helt korrekt at UNE behandler de fleste sakene av en nemndleder alene. Dette gjelder de saker der nemndleder ikke er i tvil om sakens utfall. Dette er i samsvar med utlendingslovens §78, 3. ledd som bl.a. lyder:
«Saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan avgjøres av en nemndleder.»
Det registreres at asyladvokatene ønsker at flere saker skal gå for nemnd. Det at disse advokatene på sine klienters vegne er uenige i UNEs avgjørelse innebærer ikke at saken er tvilsom sett opp mot utlendingsloven og -forskriften, samt gjeldende rettspraksis.
Det er selvsagt opp til UNE selv å vurdere om en sak ikke byr på vesentlige tvil, ikke asylsøkerens advokat. UNE behandlet i 2019 totalt 7.043 saker, hvorav 5.447 klagesaker på vedtak i UDI og 1.596 omgjøringsanmodninger. Av dette var 1.696 asylsaker. Det sier seg selv at dersom advokatene skulle kunne velge om en sak skal behandles av en full nemnd ville arbeidsoppgavene bli uoverkommelige med dagens bemanning i UNE. Men asyladvokatene hadde selvsagt tjent økonomisk på det.
Flere feil
Det er et voksende problem at UNE ikke innretter seg etter rettskraftige dommer, selv saker vunnet i Høyesterett. UNE velger å ta omkamp ved å fatte nye vedtak. Domstolsprøvingen av forvaltningsvedtak er uskreven sedvanerett med Grunnlovs rang i Norge. At utlendingsforvaltningen ikke respekterer rettsavgjørelser, er et alvorlig brudd med grunnleggende rettsstatsprinsipper. Det er videre urovekkende at UNE som er en ren klagenemnd, opptrer som førsteinstansorgan i saker der de har tapt i retten.
Det som skrives her er feil. Den skjønnsmessige vurdering av hvorvidt oppholdstillatelse skal innvilges er det UNE som avgjør med endelig virkning, dvs. det ligger innenfor forvaltningens frie skjønn. Dette kan ikke overprøves av domstolene.
Domstolene avgjør aldri om en utenlandsk borger har rett på opphold – de foretar kun en lovlighetskontroll. Dersom retten – herunder Høyesterett – finner at det foreligger formelle feil ved UNEs vedtak, f.eks. feil lovanvendelse eller saksbehandlingsfeil, oppheves vedtaket. Da må UNE se på saken på nytt. Hvis feilen lar seg rette, og uansett ikke har hatt betydning for resultatet, fatter UNE et nytt (negativt) vedtak der den feil som retten har påpekt hensyntas. Da har UNE rettet seg etter dommen.
Advokat Humlen tapte for øvrig nylig en sak i Høyesterett (HR-2021-203-A datert 03.02.21), den såkalte Farida-saken. Han anførte der bl.a. at UNE ikke kunne behandle saken på nytt som førsteinstans, men at den først måtte tilbake til UDI. Høyesterett ga ikke Humlen medhold i dette syn.
Følelser tar overhånd – men løgn skal ikke lønne seg
Mustafa-saken har fått mye oppmerksomhet og har framtvunget et sterkt tverrpolitisk og folkelig engasjement. Saken er ikke en enkeltsak, men et av flere eksempler på at innvandringsregulerende hensyn får en overdreven vekt med den følge at sterke menneskelige hensyn ikke får noen reell betydning. For advokater som arbeider på rettsområdet er dette ingen overraskelse, men en beklagelig bekreftelse på at det er behov for en gjennomgang og endring av behandlingssystemet, regelverket og respekten for internasjonale rettskilder for å sikre rettsstatens fundament og soliditet.
Mustafa-saken er et godt eksempel på en sak der følelser tar overhånd hos folk som ikke har tilstrekkelig kunnskap om hva saken dreier seg om. Norsk utlendingspolitikk kan ikke reguleres ut fra hvem det er «mest synd på». Mustafas mor har vært borger av Jordan fra fødselen av, og det samme har resten av familien, inkludert Mustafa. Dette er bekreftet av Norges ambassade i Amman. Saken er grundig behandlet av UNE i redegjørelse av 03.12.20, jfr. lenken ovenfor.
I saken om Mustafa er det innvandringspolitiske hensyn som har slått gjennom. Løgn skal ikke lønne seg, heller ikke når en forelder ankommer med mindreårige barn. Det at mor forlot Norge uten å ta Mustafa med seg innebærer at den begrensing staten har pålagt seg om ikke å sende enslige mindreårige asylsøkere (EMA) tilbake alene, slår inn. Mustafa har derfor kunnet bo i Asker inntil han har blitt 18 år, og har fått utsatt utreiseplikt til etter at han har fullført videregående skole. Han risikerer ikke forfølgelse ved retur til Jordan.
Gavepakke til menneskesmuglere
Det fremstår påfallende at SV – på grunn av en enkeltsak – der det foreligger et gyldig vedtak fra UNE, et vedtak som er stadfestet av Borgarting lagmannsrett, foreslår full stopp av tilbakesending av mindreårige uten asylgrunn. Og at dette også skal gjelde etter at disse har fylt 18 år.
Hvilken signaleffekt tror forslagstillerne i SV at full stopp av tilbakesending av mindreårige dette vil ha på de familiene som bruker enorme summer på å sende disse mindreårige langveis fra til Norge? Innbiller Karin Andersen seg at disse mindreårige har et brennende ønske om å komme til Norge? Hva skal man gjøre hvis foreldrene til de såkalt lengeværende mindreårige asylsøkerne også befinner seg i Norge? Skal foreldrene sendes ut mens barna blir igjen?
Forslaget fremstår som en gavepakke til menneskesmuglerne som lever av å sende mindreårige til Europa generelt og Norge spesielt.
Hva med å sløye fisk?
Asyladvokatene gir selvsagt forslaget full støtte. Slik systemet er lagt opp vil enhver asylsøker som ankommer Norge utløse inntektsmuligheter for advokatene. Jo flere, jo bedre. Det er dette asyladvokatene lever av, og enhver innstramming i adgangen til asyl synes på bunnlinjen i deres advokatregnskaper.
Det er klart at stengte grenser som følge av Covid-19 har redusert asyltilstrømningen til et minimum. Grensekontroll virker, det er akkurat det som er hensikten. Asyladvokater er selvstendige næringsdrivende som må tilpasse seg det til enhver tid eksisterende marked. Hvis man har hatt som forretningsidé å satse på asylmarkedet så kan det være en god ide å finne på noe annet å gjøre når markedet forsvinner.
Det er for eksempel stort behov for hjelp til å sløye fisk i Troms og Finnmark.
Faksimile fra Budstikka
Så kan det legges til følgende; SV og Rødt har invitert Hassan til Stortinget i dag for å overvære behandlingen av «hans sak».
I Budstikka (bak betalingsmur) kan vi lese følgende:
Hasan skal ikke opp på talerstolen, men han har et par spørsmål klare til politikerne:
– Hvorfor får broren min bli, men ikke jeg? Det er det første spørsmålet jeg skal stille, sier Mustafa Hasan (18).
Han forteller at det er både en ære og en byrde å representere asylsøkere i Norge når han tirsdag skal bli med når et nytt lovforslag diskuteres på Stortinget.
Har politikerne ingen betenkeligheter med å sette barn og unges liv på vent – for først og fremst å redde asyladvokatenes marked? Kanskje det er flere som burde vurdere en ny karriere som fiskesløyer.