Nye befolkningstall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at befolkningsveksten i Norge i 2020 var på 23.800 personer, som er den svakeste siden 2001.
Forklaringen er lavere innvandring, som igjen settes i sammenheng med koronatiltakene.
Lavere innvandring – først på året
Det heter fra SSB at innvandringen var spesielt lav våren 2020, altså da koronaepidemien virkelig slo inn og de første drastiske tiltakene ble iverksatt. Totalt for 2020 innvandret 38.100 personer, som tilsvarer en by på størrelse midt mellom innbyggerantallet i Arendal og Tromsø. Noen vil hevde at det ikke handler så veldig mye om «lav innvandring», men når en sammenligner med andre år har en jo sine ord i behold: for i årene 2017-2019 innvandret årlig et sted mellom 52.200 og 58.200.
Nå er våren generelt preget av lavere innvandring enn resten av året, der innvandringen tar seg opp etterhvert som varmen tiltar. I gjennomsnitt var det i 2017-2019 i april måned en innvandring på 2.529, i april i fjor var den på 599. I juni for gjennomsnittet i perioden 2017-2019, lå innvandringen på 3.487, mens den for juni 2020 lå på 3.186. En differanse på 301, som straks gjør den «lave innvandringen» mindre imponerende – og det i et mildt sagt kaotisk koronaår.
I desember var for øvrig innvandringen høyere i 2020, med 3.834, mot gjennomsnittet 2017-2019 med 3.360.
Fødselsoverskudd – for hvem?
Med lavere innvandring følger også at fødeseloverskuddet gjør seg mer gjeldende. Men når SSB skal si noe om forholdet mellom fødselsoverskudd og innvandring, så bruker de typisk nettoinnvandringen, altså innvandring minus utvandring, som sammenligningsgrunnlag. Så i fjor var fødselsoverskuddet høyere enn nettoinnvandringen, noe som ikke har skjedd siden 2004, ifølge SSBs tall.
Tallene for 2020 tar imidlertid ikke pusten fra noen: fødselsoverskuddet var på 12.368, mens nettoinnvandringen var på 11.327. Differansen er på 1.041.
Det sies heller ikke noe om hvordan fødselsoverskuddet fordeler seg på befolkningen. Men all den tid vi vet at norske kvinners fruktbarhetstall nærmer seg utslettelse (noen av oss er visstnok mer opptatt av å diskutere hvorvidt regjeringen prøver å tilrøve seg «makt over kvinners livmor»), så er nok sannsynligheten stor for at det er deler av innvandrerbefolkningen som står for mesteparten av fødselsoverskuddet.
Ikke minst fremkommer dette ved at det i fjerde kvartal i fjor var nedgang i folketallet i Oslo siden 2001, der hovedstaden hadde lav nettoinnvandring og et samlet flyttetap på 1.800 personer. Likevel økte Oslo med 3.500 personer grunnet fødselsoverskuddet. Når vi samtidig vet at innvandrertettheten er høy i Oslo, ligger den fortiede sannhet snublende nær. Det er visstnok «noen andre» som har makt over deres livmor, som uansett ikke er verdt en offentlig diskusjon? For det har ingen betydning hvem som føder barna, hevder de som er nekter å ta til seg statistikk. Men det har det, og de som hevder det motsatte bør avkreves dokumentasjon på sine påstander.
Politikkens sentralisering
SSB viser videre til at av 356 kommuner hadde 160 befolkningsøkning, fire hadde stillstand og 192 hadde befolkningsnedgang. Kort fortalt vokser store kommuner seg større i befolkning, mens små kommuner blir færre.
Som «vanlig» var det nordpå, Finnmark, Troms, Nordland, som mister mange innbyggere, sammen med Innlandet (tidligere Hedmark og Oppland). SSB bruker (igjen) gjerne innvandringen som en slags «forklaring», da ved at nedgangen i innvandringen ikke «hjelper på situasjonen», men det er jo slett ikke sikkert at alle ønsker å holde befolkningstallet høyt eller høyere med innvandring.
En annen forklaringsvariabel, som SSB ikke snakker så høyt om, er at vi over lang tid har ført en politikk i Norge som har hatt – og har – en sentraliseringseffekt. Så hjelper det selvsagt ikke at en rekke av de kommuner som står dårligst stilt til å beholde eller øke innbyggertallet, har en tendens til å snakke ned egen landsdel og samtidig kreve økte offentlige overføringer til det ene eller andre. Det har aldri vært en vinneroppskrift, og kommer aldri til å bli det. Folk generelt ønsker å være på vinnerlaget.
Eldre versus yrkesaktive
Så blir vi eldre, som siste Perspektivmelding allerede har tutet oss ørene fulle med. Men ser vi på SSBs oversikt, så ser det slett ikke så galt ut om vi teller antall hoder i de ulike aldersklassene. For 2020 er tallene slik:
- 0-5 år: 343.764
- 6-12 år: 451.246
- 13-15 år: 190.040
- 16-19 år: 191.130
Altså totalt for den «yngre generasjon» 0-19 år er det 1,176.180, altså i underkant av 1,2 millioner personer.
Så følger gruppene som vi kan definere inn i sin mest «yrkesaktive alder»:
- 20-44 år: 1,614.026
- 45-66 år: 1,487.062
Totalt 20-66 år: 3,101,088 personer.
Så følger de «eldre»:
- 67-79 år: 596.710
- 80 år og oppover: 230.710
Alle i gruppen 67 år og oppover: 827.420.
En skulle jo tro at over 3,1 millioner personer i sin mest yrkesaktive alder, med dagens potensiale på i underkant av 1,2 millioner som kommer etter, skulle kunne klare å takle en utvikling med at vi blir eldre. Men det vil jo kreve at personer i yrkesaktiv alder faktisk er sysselsatt og betaler sin skatt. Ser vi på statistikken over de som var i et lønnet arbeidsforhold i 4.kvartal 2020, så utgjorde de under 2,5 millioner personer – og det inkluderer de som jobber i Norge på kortidsopphold (om lag 100.000). Fra sysselsettingsstatistikken er vi også kjent med hvilke «variasjoner» det er mellom ulike befolkningsgrupper.
Nettopp sistnevnte viser hvorfor vi skal være takknemlig for at den ikke-bærekraftige innvandringen til Norge er lavere enn på lenge, men dessverre virker det ikke som om regjeringen tenker slik. Det er som Jon Helgheim (FrP) påpekte i gårsdagens Nettavisen: «Det er svært alvorlig at finansministeren konkluderer i strid med fakta og påstår at innvandring er lønnsomt, kun for å trumfe igjennom sitt eget politiske ståsted.»
Ja, det er alvorlig – for tallenes tale er klinkende klar. Det burde derfor være en umulig oppgave å hevde at innvandringen er lønnsom når en ikke-vestlig innvandring koster 11,4 millioner kroner per person i livsløpskostander og når skjevheten i skatt minus overføringer (hva som betales inn versus hva som tas ut av felleskassen) ikke kan bortforklares.
Så hvem tror at den «innvandringen» som Norge i realiteten har mest av, til tross for Jan Tore Sanners forvirring, er redningen for noe som helst?