Nå skal verden se slik ut at alle skal skamme seg for hva de en eller annen gang har kommet til å si eller mene offentlig, og mens tilgivelsen sitter løst for innvandrere som utsetter egne unger for grov omsorgssvikt, ignorerer smittevern fullstendig og syter over nordmenns iboende rasisme, finnes ingen tilgivelse for den som kan ha sagt noe potensielt stigmatiserende eller tilsvarende støtende i perioden mellom seksognitti og i dag.
Her ligger Aps forslag – til spott og spe for et parti som tidligere kjempet mot sosial urettferdighet.
Jeg gjentar – dette er moralsk impotens, men det er også poseringsvilje og direkte ondskap. Alternativt er det vaskeekte idioti.
Hvilket av alternativene som er best eller mest passende får være opp til den enkelte å vurdere, men vi har nå et Storting der politikerne minner mer om klikkhorer enn om representanter for folket.
Når vitenskapelig kunnskap per definisjon er forenklende og vinklende, mens føleriet er kunnskapsgivende, havner vi i en situasjon der de folkevalgte bedriver gjensidig onani i stedet for å løse realpolitiske utfordringer. Det er forkvaklet navlebeskuelse kontra konstruktivt løsningsfokus.
Det Ap bedriver er ikke bare flaut, det er putepolitikk. Hvem skal stemme på et parti som velger kjønnsnøytrale titler eller fjerning av HRS’ statsstøtte som sine største valgkampsaker? Det er en appell til meningsløshet og til troen på at det er like vondt og skadelig å være vonbråten som å være tvangsgiftet eller lemlestet.
At oppslutningen om dette tøvet daler er ikke merkelig. Det finnes grenser for hvor selvsentrerte mennesker kan bli – de fleste av oss har faktisk en rest av solidaritet og evne til å gjenkjenne både vold og urettferdighet når vi ser den.
Det er bare å grue seg om denne gjengen ledet av Jonas Gahr Støre skal få herje med landet. Så skal det sies at statsministeren Erna Solberg (H) ikke gjør noen særlig god jobb som konservativt alternativ. En ting er å «dra en somalier» (ja, det kalles det i Drammen) og sope sammen en stor gjeng i koronatiden fordi alternativet er kjedelig, en annen er forventningen om umiddelbar tilgivelse.
Det blir som om en utro ektemann tas på fersken av kona og roper: Hvordan skal jeg kunne lære av feilene mine hvis du aldri lar meg begå noen!?
Det er åpenbart behov for sperregrenser av flere slag i dagens politiske situasjon.