Svenskene vil forhindre desinformasjon og villedende ryktespredning, eller det som vi generelt omtaler som såkalt fake news, med å opprette en egen myndighet. Den er døpt «Myndigheten for psykologisk forsvar» – men kan det i realiteten ende opp som et slags Sannhetsministerium.
Fare for demokratiet
Den svenske regjeringenen har denne uken besluttet å gi en særskilt gruppe utredere i oppgave å forberede og etablere en myndighet for psykologisk forsvar. Det heter fra regjeringen at «den forverrede sikkerhetssituasjonen over tid betyr et behov for et sterkere psykologisk forsvar som er tilpasset dagens forhold».
Målet er angivelig å beskytte det åpne og demokratiske samfunnet, den frie meningsutvekslingen og Sveriges frihet og uavhengighet.
En viktig del av dette arbeidet er «å styrke den generelle evnen til å identifisere og møte unødig informasjonspåvirkning og annen spredning av villedende informasjon». Det vises til «for eksempel feilinformasjon og spredning av rykter kan utgjøre en trussel mot Sveriges demokrati, beslutningstaking og selvbestemmelse».
Ett av eksemplene som politikerne trekker frem i svenske medier, er spredning av villedende informasjon om covid-19-pandemien.
Men det som regjeringspartiene Socialdemokraterna og Miljöpartiet, samt samarbeidspartiene Centerpartiet og Liberalerna, ikke sier særlig mye om, er hvordan de har tenkt seg at myndighetene generelt skal bestemme hva som er fake news, desinformasjon og rykter, som da vil være motsatsen til «sannheten».
For å ta et ferskt eksempel fra vårt naboland: I SVTs program 30 minutter (17. mars) advarte statsminister Löfven mot at (det svenske) demokratiet er i fare ved et regjeringsskifte, altså hvis landet får en ny regjering ledet av Moderaterna (vårt Høyre) med støtte fra Sverigedemokraterna (SD). At SD har en høy velgerskare, partiet er blant de tre største og til tider det største på meningsmålinger, er av mindre interesse for Löfven. Det fikk da også Åkesson til å «ta en Trump» overfor Löfven: – Kommer du respektera valresultatet 2022?, spurte Åkesson.
Siden Myndigheten for psykologisk forsvar skal tre i kraft fra 1. januar 2022, blir det jo spennende å se hvordan de skal stille seg til denne påståtte «faren for demokratiet».
Kontroll
Faksimile Dagsavisen
Mange husker nok eks-statsminister Gro Harlem Brundtlands (Ap) noe oppsiktsvekkende intervju i Dagsavisen i desember 2018, der forsiden lyste mot oss:
– Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt
Det mest problematisk var kanskje hvem dette «vi» er, men budskapet til Brundtland var klart; at falske nyheter og desinformasjon kan destabilisere demokratiet. Mer uheldig, og som peker direkte tilbake til «vi», var at synderen var mangfoldet. For før i tiden var det en felles arena, da i betydningen en felles mediearena, som la grunnlaget for en kontroll med hvilken informasjon som ble offentlig kjent. Teknologiske nyvinninger har imidlertid revolusjonært informasjonsstrømmene, både med smarttelefoner, sosiale medier og ulike såkalte alternative medier.
Så skulle en jo tro at slikt mangfold ville bli hyllet av politikere som selv satt i førersetet da «mangfoldet» ble politisk designet, da både ved at Ap – uten borgernes samtykke – tok Norge inn i EU via EØS-avtalen og da Ap – uten borgernes samtykke – la til rette for masseinnvandring til Norge. Akkurat dette kunne politikerne gjøre relativt uforstyrret, da mediene (mer eller mindre) troverdig gjenga hva (man trodde) seriøse og redelige politikere forfektet. Det var altså kontroll med hva folk ble fortalt.
Samtidig hadde politikerne liten oversikt over hvordan realitetene utartet seg på bakkeplan. Den lille mann i gata kunne selvsagt ta seg det ofte nøysomme bryet med å forfatte et leserinnlegg og var kanskje så heldig at det ble publisert. Men noe offentlig og politisk gjennomslag kunne neppe den samme forvente seg, da mediene selv kontrollerte responsen – eller det vi i dag vil omtale som spredningen.
Veien til hat
Det som er mest oppsiktsvekkende med denne «kontrollen» er den grunnleggende ideen om at «demokrati», kanskje mest i betydningen et opplyst demokrati, er ensbetydende med enighet. Selvsagt finnes det både desinformasjon og villedende ryktespredning, men hva annet enn nettopp uenighet kan forhindre det? Retten til å være uenig med flertallet er et av kjennetegnene ved et demokrati. Derfor vil samfunnets evne og vilje til å la ulike stemmer komme til orde og brytes med hverandre, være selve lakmustesten for et bærekraftig demokrati.
Eksemplene på at «flertallet» ikke nødvendigvis har rett, er mange. Nærliggende er selvsagt å vise til innvandringsproblematikken. Vi er i flere tiår blitt fôret med at innvandringen til Norge har vært en berikelse, både økonomisk, sosialt og kulturelt. Men skanse etter skanse har falt, og nå er det få som vil hevde en økonomisk suksess eller avvise problematikk som for eksempel tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og sosial kontroll. Men at den offentlige debatten er blitt mer redelig på grunn av motstemmer, forhindrer verken politikere eller medier til å dreie «virkeligheten» i den retningen de ønsker den skal være, kanskje mest av alt for å skjule at de selv har tatt feil.
Likevel er det oppstått et annet fenomen, som er langt verre for et velfungerende demokrati. Det er at uenighet omdefineres til fiendtlighet eller hat, slik som HRS nylig ble utsatt for hos NRK.
Da har man tråkket over en grense som ligger tett opp til ondskap. Grobunnen for denne ondskapen i vårt samfunn er paradoksalt nok terroren 22/7. Til tross for at ingenting sier annet enn at terroristen er en ensom og ødelagt sjel, så tas han til inntekt for politiske meninger – i betydningen «han kom fra en flokk». Å inkludere noen i denne imaginære flokken for å forhindre meningsutveksling er kanskje den største trusselen mot demokratiet i vår tid – og det er, dessverre må en vel legge til, anført av nettopp Arbeiderpartiet. Så kan det selvsagt være fullt forståelig, fordi Ap og AUF var målet for 22/7-terroren og som derav fikk tragedien tett på, men det betyr likevel ikke at samme Ap/AUF kan ekskludere en stor andel av befolkningens sorg over det groteske terrorangrepet og i tillegg inkludere en rekke andre i terroristens univers.
Hva godt kan hat føre til?
«Terrorangrepet ble behjulpet av hans meningsfeller», sier Gahr Støre i et innlegg i Vårt Land, men hvem disse «meningsfellene» faktisk er fremstår uklart – så da må man legitimt kunne spørre hva det tjener å prøve å gjøre disse til en omfangsrik flokk? Det heter videre:
I de ti årene som har gått, har vi sett det samme hatet mot AUF og Arbeiderpartiet komme til syne igjen og igjen. Det dukker opp i kommentarfelt, i mail og i direkte meldinger, ofte med dårlig skjulte voldsoppfordringer ( … )
Vi er et samfunn som avviser enhver løsning med vold, derfor skal voldsoppfordringer slås hardt ned på og helst politianmeldes. Mer problematisk er henvisningen til «det samme hatet», som Gahr Støre forsøker å plassere:
Digitalisering og sosiale medier har også ført dette med seg: Konspirasjonsteorier sprer seg raskere, høyreekstreme kan enklere finne sammen og rekruttere, terskelen for å ytre hatefulle budskap til andre mennesker, er lavere.
Men dette gjelder vel ikke bare for høyreekstreme? Selv eksemplifiserer Gahr Støre med FrPs Sylvi Listhaug, Høyres Jan Tore Sanner og HRS, men hvis han ønsket ville han funnet vel så mye «hat» der avsenderen er venstresiden, ja sågar i eget parti. Er det «det gode hatet»?
Høyreekstremismen vokser, grensene for hva som er greit å si, er flyttet, og vi vet høyreekstreme, dødelige angrep kan skje igjen.
Kanskje Ap skulle stoppe opp en smule, og tenke seg nøye om: Kan det være at Aps insistering på at så mange er omfattet av «det samme hatet» gjør noe med folk? At stadig flere opplever seg som en målskive for ondskap? Opplever Gahr Støre en litt vond smak i munnen når han – samtidig med disse ordene i Vårt Land – får høre at politiets midlertidige bevæpning forlenges med bakgrunn i den skjerpede terrortrusselen fra ekstrem islamisme?
Nettopp sistnevnte er blitt en akilleshæl for Norge, såvel som hele den vestlige verden. Men tror noen at det løses ved å definere kritikerne over i fiendtlighet eller hat? Mest av alt skulle vi jo tro at Ap bittert har fått erfare hva hat kan føre til, og derfor ville sikre det fremtidige demokratiet med et helt annet budskap. Kort sagt: hat bringer ikke med seg noe godt.