Finansminister Jan Tore Sanner (H) har fått kritikk for perspektivmeldingens fravær av kostnadene som den ikke-bærekraftige innvandringen til Norge betyr for landets økonomi. Dette blant annet av oss, fra fagøkonom Espen Henriksen ved BI, FrPs Jon Helgheim, samt Siv Jensen og Sylvi Listhaug og kommentator Bård Bjerkholt i DN.
Man kan virkelig lure på om det er slik at finansministeren og Høyre ikke forstår hvor enorme innvandringskostnadene er eller om regjeringen gjør så godt de kan for å skjule det?
Derfor var jeg en smule interessert i hvordan finansministeren ville forklare meldingens hovedbudskap på Ungdommens pressekonferanse.
Alt annet enn å spare
Sanner startet med å gi ros til generasjonene før oss, som «tok mange kloke beslutninger». Norge er da også ett av verdens beste land, fastslo Sanner, mens han var like rask å legge til at det ikke betyr at «alt er bra».
Han oppsummerte med at nordmenn lever lenger, har høyere utdanning, høyere inntekt og mer fritid nå enn vi hadde i 1980.
Dernest tok han en tur innom koronatiden, der han fikk poengtert at Norge klarer seg bra i denne tiden, som igjen henger sammen med at vi har «høy tillit til hverandre og til myndighetene, for eksempel Stortinget, regjeringen og kommunene» og følger smittevernrådene. Nå kan det jo virke som Høyre ønsker å svekke denne tilliten, først og fremst med ikke å være ærlige overfor borgerne i dette landet.
For ifølge Sanner er vi flinke til noe annet, vi er «flinke til å spare».
Norge tjener mye penger på oljevirksomhet. Men i stedet for å bruke alle pengene har vi i stor grad puttet dem i et fond; Oljefondet, fastslo Sanner.
At regjeringen har gjort alt annet enn å spare, særlig under koronatiden, fant han ikke nødvendig å si så mye om til ungdommen. Han fant det heller ikke verdt å nevne at det samme oljefondet egentlig allerede er bundet opp i fremtidige forpliktelser. Kanskje tvert om, for han kunne fortelle at «litt» av sparepengene har regjeringen brukt:
Litt av de pengene har vi kunnet bruke til å hjelpe bedrifter som har stengt eller mistet mye inntekt, og folk som har blitt permittert eller mistet jobben. Det gjør at mange klarer seg bedre økonomisk enn de ellers ville gjort, og at de har mer penger å bruke. Dermed bidrar det til å holde aktiviteten oppe der det er mulig.
Jeg vet ikke hvor mange hundre milliarder i koronatiltak som ungdommen ville oppfattet som «litt», men legger vi til at statens utgifter er skyhøye selv uten koronatiltak, så kan det være at de unge ville rynket «litt» på nesen.
Det er nemlig dagens ungdommer som blir sittende igjen med regningen. Da enten i form av økte skatter og avgifter eller færre og nedjusterte velferdsgoder, mest sannsynlig begge deler.
Bærekraft og generasjonsregnskap
Perspektivmeldingen handler om hvordan vi i dag ser for oss at det norske samfunnet ser ut om 20, 30, 40 år. Så det handler egentlig om i hvilket samfunn dere skal overta. Det handler om den tiden dere skal kjøpe deres første bolig, stifte familie og jobbe, fortsatte Sanner.
Derfor må vi «gjøre noen forandringer», sa Sanner.
Et viktig begrep som går igjen i flere av temaene som perspektivmeldingen belyser, er «bærekraft». Det har dere sikkert lært om i samfunnsfag.
Bærekraft er å dekke behovene til oss som lever i dag på en slik måte at det ikke reduserer muligheten for at generasjonene etter oss også kan dekke sine behov. Det handler om økonomi, velferd og klima.
Jeg tviler ikke at ungdommen vet en del om bærekraft, spørsmålet er om finansministeren husker noe fra sine egne samfunnsfagstimer – som han for øvrig slapp å ta digitalt, da skolene høyst sannsynlig var åpne.
Sanner påpeker at det er sammensetningen av eldre og unge som endrer seg i årene som kommer. Som kjent vil eldre leve lengre, men Sanner gjentar det som må kunne kalles en sannhet med modifikasjoner: at det blir «stadig færre som er i en alder der de jobber».
Dette er det vi kaller generasjonsregnskapet. Et komplisert ord, men det handler om hvor mye vi nordmenn får fra statskassen gjennom livet, og hvor mye vi betaler inn gjennom skatter og avgifter.
Vi blir ikke færre i yrkesaktiv alder, men vi blir likevel færre yrkesaktive. Akkurat det sørger den ikke-bærekraftige innvandringen for, der langt de fleste som kommer nettopp er i yrkesaktiv alder. Men ikke alle disse kommer seg inn på arbeidsmarkedet, de har nemlig ikke de nødvendige kvalifikasjoner, mens de som kommer seg i arbeid, ja, de faller også tidlig fra.
Nå kan det jo være at det finnes en «hemmelig plan» for sterk reduksjon av denne innvandringen fremover, hvilket jeg betviler, men da vil påstanden fra Sanner kanskje være sann, ikke minst fordi vi stadig får færre barn.
Vi må øke inntektene
Sanners livssyklus
Sanner livssyklus har imidlertid en noe annen karakter:
Når vi er barn og ungdom får vi mer fra statskassen enn vi betaler inn, fordi vi har gratis skole blant annet. Når vi begynner å jobbe, betaler vi skatt til statskassen av lønnen vår og avgifter på ting vi kjøper. Og når vi blir pensjonister får vi fra statskassen igjen – vi får pensjon og etter hvert pleie og omsorg, for eksempel på sykehjem.
Det finnes ingenting som er «gratis», og akkurat dét burde enhver finansminister være påpasselig med å forklare både unge og innvandrere fra land der velferdsstat er et totalt ukjent fenomen.
Da hjelper det jo heller ikke, som Sanner riktig påpeker, at oljeinntektene vil avta fremover.
Samlet sett betyr dette at inntektene til statskassen vil vokse saktere enn utgiftene fremover. Og forskjellen vil bli større for hvert år som går.
Det må vi gjøre noe med. Ellers får vi for lite penger til å betale for alt. Jeg tror nemlig det er bedre at vi øker inntektene enn at vi forsøker å bruke mindre penger totalt sett. Vi vil jo fortsette å være et velferdssamfunn, med gratis skole og sykehus, trygge veier og gode pensjonsordninger.
Så nå vet vi at vi blir flere eldre, færre som jobber og betaler skatt samt at oljeinntektene vil gå ned. Og den neste utfordringen? Jo, klimakrise (som jeg ikke har kunnskap nok til å si så mye om, men hvis den er i nærheten av å være like feilaktig informert som innvandringsproblematikken, da tror jeg krisen ligger et helt annet sted).
Men viktigere; hva er løsningen?
Det aller viktigste
Det aller viktigste vi kan gjøre for å møte utfordringen som ligger foran oss, er derfor å få flere i jobb. Når flere jobber, går inntektene til Norge opp, forklarer Sanner.
Siden Norge har «få rutinejobber og bruker mye teknologi i arbeidslivet» er Sanners råd til ungdommen å sikre seg fagkompetanse, helst til grønnere jobber.
Klima og økonomi henger tett sammen – og vi må klare å løse begge deler. For det samfunnet dere skal overta, skal være bærekraftig både økonomisk, sosial og klimamessig.
Nå har jeg sagt litt om utfordringene, og hvordan jeg mener vi bør møte dem.
Det er forferdelig stygt ikke å fortelle sannheten, og i særdeleshet til dem som skal styre og forvalte Norge i fremtiden. Å være ærlige er faktisk det aller viktigste våre politikere kan gjøre.
Befolkningsveksten i Norge er innvandringsdrevet, der den ikke-bærekraftige innvandringen innvirker negativt både økonomisk, sosialt og klimamessig. Likevel velger finansminister Sanner ikke å nevne det med et ord. Det er rimelig frekt å forlange av de unge at de skal sikre et bærekraftig fremtidig Norge, når dagens politikere bruker mer penger enn noen gang og i tillegg overser en av de største utfordringene – som endrer Norge for alltid.
Det er åpenbart at for Jan Tore Sanner finnes det ikke et mer komplisert ord enn innvandringsregnskapet.
Men siden Høyre har tenkt å fri til de unge velgerne, så går Sanners innlegg til ungdommen som leserinnlegg i et slags Norge Rundt. I Østlands-Posten signerer Høyres stortingsrepresentanter Kårstein Eidem Løvaas og Lene Westgaard-Halle Sanners budskap under tittelen «Til ungdommen i Larvik». Og dette er samme Westgaard-Halle som mest av alt vil kutte tilskuddet til HRS, sannsynligvis fordi vi har en egenskap hun ikke besitter – vi er ærlige.