Det korte svaret er at realismen har forlatt offentlig sektor til fordel for ideologi.
Det er derfor viktigere og mer samfunnsnyttig om jeg belyser det enn om jeg lar meg forføre av det. Men de personlige årsakene er litt mer sammensatt enn som så, og siden så mange har spurt, vil jeg forsøke å gi et langsvar.
***
Da jeg var barn sa vi «mongo» når noen var skikkelig teite. «Sjekk mongo’n ‘a!» Jeg tror ikke vi hadde sett noen med Downs Syndrom noen gang, kanskje med unntak av én gang på Norge Rundt, men vi visste at å være mongo var helt håpløst. Jeg husker hvordan klasseforstanderen til lillebroren min var den aller mest mongo av alle. Hun var svært religiøs og kjørte kristendomsundervisning i tverrfaglig ånd i alle timer unntatt gym. Beviset på hvor mongo hun var kom min lillebror triumferende hjem med en dag i 4.klasse. Lærerinnen hadde blitt bedt om å vifte armene i kryss foran seg og si «jeg er hjemme» på svensk. Og gjort det. Hun var totalt mongo.
Jeg begynte på ungdomsskolen i 1989. Vi ungene fra landsbygda ble busset til Fjell, hvor nærmeste ungdomsskole lå, og fortsatt ligger. Fjell er bydelen i Drammen som er kjent langt utenfor bygrensene på grunn av innvandrertettheten. Vi sluttet å si «mongo’n». På Fjell het det «jøden». Og «homo’n». «Sjekk jøden ‘a!» Vi hadde vel aldri tatt en jøde i nærmere øyesyn heller, men det var ingen tvil om at det var det mest håpløse du kunne være.
Men ingen snakket om islam selv om det var mange muslimer på Fjell. Vi tenkte aldri over hvorfor «jøde» var et skjellsord, det eneste vi fikk høre om islam i 1989 var da en pakistansk trikkefører sa på Dagsrevyen at Rushdie måtte dø. Og selv om gymtimene den gangen var kjønnsdelte og vi visste at de pakistanske jentene fikk ha helt egne timer der de badet fullt påkledd, var vi langt mer opptatt av at de kanskje kunne drukne av vekten av våte bukser enn vi var opptatt av islam.
Islam ble heller ikke nevnt da en senere ganske kjent politiker solgte hasj i storefri eller da «Mahmoud» kom bevæpnet med skrutrekker for å stikke noen han ikke likte. En jente i parallellklassen var marokkansk og hun viste oss ryggen sin en gang. Hun fortalte at hun hadde vist ryggen til to av lærerne også. Hun sa det hadde skjedd hjemme. Ryggen var dekket av lange hvite arr etter piskeslag. Jeg spurte om det var noe vi kunne gjøre, men hun svarte at det trodde hun ikke. Sånn er det bare, sa hun. Vi sa ifra til en lærer, men hva som eventuelt skjedde videre vet jeg ikke. Hun fortsatte å gå i parallellklassen, men vi hadde ingen kontakt. Men kultur og religion snakket vi likevel ikke om, vi var bare enige om at faren til «Samira» måtte være forferdelig.
***
Jeg tok lærerutdanning og fant så ut at jeg ikke ville bli (vanlig) lærer likevel. Jeg fortsatte i stedet på universitet, og endte opp med å jobbe med barn, noe jeg har gjort hele yrkeskarrieren – og oftest de barna som er annerledes enn andre barn, de som trenger ekstra ressurser på en eller annen måte.
I Norge har vi absolutt vår andel av disse ungene – disse som kommer med for korte bukser og gummistøvler uten raggsokker i når det er så kaldt at andre har på sherrox, unger som er både frekke og urolige og snørrete og ikke får varm middag hver dag. Ofte er det ikke så lett å like disse ungene, og det tok meg ikke lang tid som barnehageansatt å registrere at de ansatte ikke likte dem heller. Ei heller i skolen er disse ungene særlig godt likt, frekke og bråkete som de ofte er. Disiplin og fysisk aktivitet ble gradvis fullstendig erstattet av offentlig kvinnelig bekymring for disse ungene, registrerte jeg underveis i arbeid i skolen. Å påstå – som jeg gjorde – at disse ungene ikke har noe bedre av å se inn i bekymrede fjes enn å se inn i sinte fjes, falt stort sett for døve ører.
***
Men jeg er fortsatt skråsikker på at jeg har rett. Barn som møter bekymrede voksenfjes tror at det er dem selv det er noe galt med. Det er skadelig for små snørrete guttesinn å tro at det er noe galt med dem. Jeg skal avslutningsvis komme tilbake til dette, men først; år som spesialpedagog i skole ble erstattet med terapeutjobb i statlig barnevern, og der ble min mistro til institusjonalisert kvinneomsorg bekreftet i enda større grad enn i barnehage og skole. For med kultursensitivitet og gapende ulikt skjønn i vurdering av norske foreldres oppdragelse og innvandrede foreldres oppdragelse, er alle gode intensjoner og ideologi i full blomstring.
Omtrent på samme tid ble min familie besøkshjem for en gutt på ti. Han var tyrkisk og bodde på Fjell. Jeg hadde ikke vært på Fjell på tjue år, men en gang i uken og hver tredje helg hentet vi «Mohammed» fra leiligheten der han bodde med storfamilien. Kun en eneste gang ble jeg invitert inn. Leiligheten var varm og fylt av folk i ulike aldre. En enorm TV på den ene veggen sto på full guffe, innstilt på en tyrkisk kanal. Mohammeds mor møtte verken blikket mitt eller Mohammeds blikk, hun gikk til kjøkkenet. Fire menn satt i en sofa foran TV-en, så på meg, snakket tyrkisk sammen og lo. Det var ubehagelig, for å si det mildt.
En fremdeles liten og uvitende Mohammed på tur til Blaafarveverket i Modum en helg han var hos oss.
Mohammed selv var en fin gutt, veldig sjenert i starten, men etterhvert glad når vi kom for å hente ham og lei seg når han skulle hjem. I kontakt med barneverntjenesten som hadde ansvar for at han hadde besøkshjem i det hele tatt, ga vi beskjed om at vi hadde flere grunner til å mistenke at Mohammed hadde det veldig dårlig hjemme. Så en onsdag ettermiddag, da vi skulle hente ham, var han borte. Vi ventet, vi ringte foreldrenes numre, barnevernets nummer, men uten svar, og måtte til slutt kjøre hjem. Etter noen dager kom beskjeden: Foreldrene hadde sendt gutten til en onkel i Tyrkia. De var redde for omsorgsovertakelse, og ville heller la ham bo med en for han fremmed onkel. Etter fem og en halv måned sendte Mohammed meg en melding på Messenger. Han sa at jeg ikke måtte fortelle det til foreldrene, han fikk ikke lov å ha kontakt med meg. Sporadisk sendte den lille gutten meldinger før det ble helt stille. I mange år var det stille, før han plutselig sendte melding igjen. Da var han blitt 17 år og var tilbake i Norge. Han må enkelt sagt sies å bære preg av «oppdragelsen» han hadde fått av onkelen. Mine døtre, som han lekte med da han var liten, fikk plutselig meldinger om at han ville drepe gutter som nærmet seg dem.
***
Det er noe med historiene som ikke fortelles. Det er noe fryktelig som utelates, som ikke snakkes om. Noe som forteller om utfordringer samfunnet vårt står i, utfordringer som vil vokse seg langt større i årene som kommer. Det er noe med hva som ikke er gjort som burde vært gjort og hvilke konsekvenser det vil få. For dette er ikke «bare» historien om en jente på ungdomsskolen med arr på ryggen og et barn som ble tvangssendt ut av landet. Det er også en ikke fortalt historie om oppvekstvilkårene til to små barn som var et sted de ikke burde vært. Det er en oppveksthistorie som handler om noe annet enn å ha for korte bukser og gummistøvler når det er kaldt ute, og det er en oppveksthistorie som er lik den historien veldig mange barn i Norge deler i dag, men ikke har noe sted å fortelle om den.
For å bruke en historie noen kanskje husker, bruker jeg denne, om en syrisk mann som drepte kona mens barna var vitner til drapet, snarere enn å bruke selvopplevde historier fra institusjonsarbeid.
Tenk å være liten og oppleve at pappa drukner lillebror. Tenk å være liten og oppleve at pappa blir så sint etter å ha druknet lillebror at han kaster mamma på dør. Tenk å være liten og oppleve at mamma vil ha pappa tilbake etter alt det vonde. Tenk å være liten og oppleve at pappa dreper mamma. Det er så fryktelig at de færreste av oss er i stand til å forestille oss redselen disse små har levd med.
Vi vil være snille mot voksne som har hatt det vanskelig. Det er en slags ryggmargsrefleks å ville hjelpe dem som har det vondt, å ville forstå mennesker som har flyktet fra krig. Men barna glemmes. De voksne roper høyt og lider og krever og får, men barna glemmes.
Se for deg en norsk familie. Pappa og mamma. Pappa drukner baby og kaster ut mamma. Politiet kommer. Barnevernvakta kontaktes. Så plasseres barna i beredskapshjem. De akuttplasseres. For barn skal ha beskyttelse, de skal ikke leve i fare i eget hjem.
Hvorfor de to syriske barna ikke fikk noen slik beskyttelse sies det ingenting om. De er ikke de eneste. Det finnes fryktelig mange barn i Norge i dag som ikke beskyttes. Det er bare å vite litt om følgene av vond oppvekst, så forstår man at utagerende ungdomsgjenger, knivstikking, bilbranner og voldtekter handler om noe annet enn bare fattigdom, det handler om oppvekstvilkår i ukultur. Mens vi er opptatte med å ta hensyn til foreldrenes kultur og forstå adferd i lys av denne, glemmer vi at alle barn trenger det samme for å utvikle seg positivt; de trenger forutsigbare, trygge voksne som gir kjærlighet.
***
I Norge vet vi mye om hva som skal til for at omsorgsbetingelsene til barn skal være gode nok. Vi har et aktivt barnefagmiljø. Og samtidig feiler vi i å hjelpe de aller svakeste, ofte på grunn av misforstått kulturhensyn. Jeg jobbet selv i statlig barnevern. Vi ble kurset blant annet i kultursensitiv omsorg. Det handler om sensitivitet overfor foreldrene – ikke barna. Det er en alvorlig feil ved det norske barnevernsystemet. En annen alvorlig feil er at barneverntjenesten ikke bedriver oppsøkende virksomhet, men agerer på bakgrunn av bekymringsmeldinger. For vi vet hvor skoen trykker. Vi vet hvilke barn som står i fare. Når disse barna vokser opp er det vi andre som står i fare. For de blir farlige voksne.
Tilknytningssystemet beskrives som menneskers medfødte tilbøyelighet til å knytte varige følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgsgivere. Tilknytningsmønstre dreier seg om strategier for å oppnå størst mulig trygghet innenfor rammene av samspillet. Det er beskrevet fire ulike mønstre for tilknytningsatferd: trygghet, engstelig unnvikelse, engstelig ambivalens og desorganisert tilknytning.
Utviklingen av en desorganisert tilknytning dreier seg om en prosess av sammenbrudd og følelses- og atferdsmessig kaos og forvirring. Den grunnes i langvarig forsømmelse, mishandling og misbruk av barnet fra de nærmeste. I stedet for å være kilde til beskyttelse og trøst erfarer disse barna at foreldrene utgjør den største faren og trusselen. De er dermed i en uhyre vanskelig situasjon, hvor de både trekkes mot nærhet og drives mot flukt fra de viktigste menneskene i sitt liv.
Det skal mer til enn noen trøstende ord for å bøte på de emosjonelle skadene disse barna er påført.
Mennesker med desorganisert tilknytning vil både kunne ha tendenser til å trekke seg tilbake og forsøke å isolere seg fra andre og til å prege relasjoner de går inn i med aggresjon og vold. Barn med desorganisert tilknytning har størst risiko for å utvikle alvorlige psykiske lidelser. Når de vokser opp er de overrepresentert i all statistikk over kriminalitet; drap, partnermishandling, trafikkforbrytelser, stoffmisbruk, seksuelle overgrep. Disse personene har samtidig svært lav skår på refleksjonskapasitet. De har store egoer og er ekstremt krenkbare, men evner ikke å reflektere over hvordan de framstår for andre, eller at andre har følelser.
Vi synes synd på migrantene, men ser ut til å overse det faktum at traumebelastningen de bærer oftere har rot i vold i nære relasjoner enn i geografisk avgrensede konflikter. Avvisning og fysisk straff fra fedre er særlig prediktivt for senere voldelighet og mishandling av partner.
Dårlig oppvekst går i arv, det er vanskelig å rømme fra. Men i møte med ukultur det er vår forbannede plikt å sette barnas behov foran de voksnes, og for min del skjer det heller med tastaturet foran meg enn med klienter foran meg.
Jeg er trøtt av kvinner med omsorgsstillinger og høy kulturell kapital som skal «bekjempe hat mot minoriteter» og snakke nedsettende om «Ola» i kommentarfeltene, samtidig som de ikke vil snakke om systematisk voldskultur og hvilke skader det påfører barn.
***
Jeg lovte å komme tilbake til kvinner i offentlig sektor som ikke liker urolige guttebarn. Jeg tenker på alle dem som skal ta et oppgjør med hatet. Og jeg tenker at det er fint at de vil det, for de har de all mulighet til. Disse rufsete meningsbærerne som uttrykker seg aggressivt i kommentarfeltene, dem har de jo møtt før. De møter dem hver eneste dag, og bør ha større påvirkningskraft enn noen bankmann, ingeniør eller stortingsrepresentant har.
For de som skal ta oppgjøret med «rasismen» og «hatet» befinner seg stort sett på venstresiden, de er ansatt i barnehager, skoler og øvrige offentlig tjenesteyrker. De har møtt Ola fra kommentarfeltet før. De likte ham ikke da heller. Da han sto bredbeint og snørrete i sandkassa og slo Elise i hodet med en spade. Da han bråkte så fælt at hele femte time på sjette trinn ble ødelagt. Hver gang det skjedde noe visste de at Ola hadde noe med det å gjøre.
Både nasjonal og internasjonal forskning viser de samme resultatene. Lærere har et langt bedre forhold til jenter enn til gutter. Aggressive gutter er de som sliter mest med å bli likt. Snille og greie jenter i småskolen er de store vinnerne, mens gutter med adferdsproblemer på mellomtrinnet er de store taperne. Negative lærer-elev relasjoner kan produsere og/eller opprettholde elevers psykiske vansker.
Nå er Ola voksen og spyr guffe i kommentarfeltet. De hverken liker eller forstår ham nå heller. Følelsen er helt klart gjensidig. Og det er greit nok, men kanskje de «gode» kan jobbe litt hardere med å like og forstå sønnen hans som står snørrete og bredbeint i sandkassa med en spade. Kanskje de kan ta ham med og klatre i et tre, mens datteren til Elise perler.
Og kanskje de kan klare å se at voldsadferd allerede i barnehagealder og fullstendig manglende evne til å følge med på skolen kan ha noe med ukultur å gjøre – også når barna har brun hud?
***
HRS har jobbet i 20 år med eksplisitt fokus på å gi samfunnets svakeste en stemme. Ofre for lemlestelse, tvangsekteskap, voldtekter og drap. For det arbeidet har HRS fått vanvittig mye tyn, men også politisk gjennomslag. Og ved å slå meg ned her er jeg blant kollegaer som har reell erfaring med ukulturen, som virkelig vil den til livs, som vil kjempe for at de rettighetene vi tar for gitt skal gjelde for alle.
Det er ingen alminnelig kontorjobb der man klokker inn åtte og går hjem halv fire. Det er et yrkesvalg for individualister, et yrkesvalg der man har stor frihet til å velge hva man vil gjøre fra dag til dag, og ikke minst et yrke der man møter andre individualister. Og det er et yrke som blir en livsstil og krever høyt tempo og oversikt.
For meg som har vært ansatt i det offentlige har det vært en befrielse å slippe endeløse møter og fokus på «hva du føler idag og hva jeg føler i dag» og endeløst byråkrati. Å slippe «rom for å gråte sammen», som faktisk ble uttalt som noe som var på plass i Bufetat, er en sann glede. Så er det sånn at møtefrihet ikke passer alle, det passer heller ikke alle når ikke egne forventninger ikke samsvarer med de forventningene man reelt sett møter.
Men for meg er det et valg jeg er stolt av og glad for. Jeg får jobbe med det jeg er aller best kvalifisert til, å vurdere hva som er godt nok for barn og ikke, hvilke handlinger som har negative konsekvenser og hvilke som ikke har det. Jeg skriver for alle som kjenner seg igjen, som har kjent urettferdighet på kroppen, og for alle som ikke har muligheten til å ha en offentlig stemme selv. Og ikke minst skriver jeg for å vise at det går an, det er fullt mulig å sloss for frihetsverdier selv om det ikke gir personlig, kulturell kapital som gevinst.
HRS skriver for samfunnets svakeste, den delen av befolkningen som vet at det er handlinger, ikke ord, som er farlige. Det er derfor HRS får statsstøtten det går politisk sport i å ville fjerne. Det er aldri helt «trygt» å være ansatt i HRS, til tross for ordnede forhold med ansettelse og pensjonsordning og det som følger med, nettopp fordi statsstøtten kan bli borte. Det er ikke som å la seg ansette av Antirasistisk Senter og vite med sikkerhet at statsstøtten videreføres uavhengig av valgresultater. Men det er en risiko jeg er villig til å leve med. Visst kan det bli lange dager og rasismeanklager og harrystempling og uteblitte likerklikk fra mennesker i «posisjoner», men hva så? Hege og Rita har hatt mot til dette i to tiår, og det er viktig for meg å vise at motet finnes også blant noen av oss som har bakgrunn fra barnefaglig arbeid i det offentlige og vil belyse det som skjer der.
Det et er denne kunnskapen jeg vil formidle, og derfor jeg har valgt å jobbe i HRS.